Hødnebø har en helt enestående poetisk karriere. Hun er den eneste i Norge som kan tillate seg å publisere med mange års mellomrom og likevel klare å innfri forventningen som bygger seg opp i leserne mellom hver gang. Dette fordi hun skriver uhyre raffinerte og finslepne dikt. De demonstrerer, hele tiden, at poesi ikke dreier seg om følelser og månetitting mens tenkningen og kunnskapen utfolder seg på andre områder. Hun fremstiller en uoversiktlig virkelighet og menneskets innfløkte idéverden samtidig. Balansen mellom poesi og tenkning, forestilling og kunnskap utmåles i dikt som riktignok er abstrakte, men som også viser en lengsel etter den tydelige og ukompliserte sansningen.

Når Hødnebø nå kommer med nye dikt, etter seks år, bekrefter hun at hun har funnet sitt felt for poetisk tenkning. Diktene setter den individuelle sansningen i et spenn mot politiske, økonomiske og ideologiske strukturer. Men det mest interessante er at hun makter å vise hva disse har felles, nemlig språk, tanker, drømmer. Syv av disse diktene sto også trykket i Et lykkelig øyeblikk, dikt i utvalg (2006), og står dermed som emblemer for kontinuiteten i forfatterskapet.

Det egenrådige. Nedtegnelser gjør bruk av den samme komposisjonen, den samme ordspråk- og regleaktige leken, fascinasjonen for konstruksjoner, maskiner og plan som vi har sett tidligere. Og fortsatt nedtegner diktene bevegelser og vendinger som kan gjelde like mye på et politisk som på et personlig plan. Når hun skriver: «Det nye systemet /tar opp i seg brutaliteten fra det gamle. /Er det mulig å forandre overhodet,» så kan det gjelde det åpenbare: et politisk system, men det kan også gjelde et kunnskapssystem, et språksystem, et system for å huske eller for å elske. Dette skyldes det store metaforiske spennet i hennes tilsynelatende så presise språkbruk. Når neste strofe lyder «Hva betyr det å okkupere et rom /og lar det egenrådige seg beskrive. /Å bli definert er det verste», er det i lys av samlingens helhet ganske klart at disse linjene sier noe om flere av livets områder, også om det personlige. «Det egenrådige» er det som eier seg selv, det som betyr og virker i kraft av seg selv. Det kan være hva som helst. Følelser, samfunnet, historien. Det blir definert av våre forsøk på å beskrive det, slik som vi selv blir definert av situasjoner, av andre menneskers beskrivelser av oss, kanskje særlig i et kjærlighetsforhold.

Kjærlighet. I disse diktene finnes det nemlig helt klart en kjærlighetsdimensjon, sterkere enn i noen av de andre bøkene hennes, mener jeg. Når hun nå endelig vender seg mindre abstrakt mot det følelsesmessige, er det påfallende at både forlag og kritikere fremhever boken som ideologikritisk. Det har Hødnebøs diktning alltid vært, og i tidligere samlinger mer enn i denne. Tvert imot vil jeg si at hun i Nedtegnelser går strakere på en fortelling om kjærlighet, og om vanskelighetene med å snakke om den, særlig etter at den ikke finnes mer:

Som så ofte før viser Hødnebø at det er en stor forskjell på det vi føler, sanser og vet, og det vi klarer å si om det. Den første strofen i dette diktet viser kanskje til følelsen av noe enkelt, nesten selvforklarende som kan finnes mellom to mennesker. Begge vet det, men skal de si noe om det blir det en fiksjon med en gang. Løgn er ikke nødvendigvis noe negativt i Hødnebøs univers, det er en nødvendighet: Å beskrive noe overhodet er alltid å lyve om det, dikte om det, eller rett og slett å oppfinne det. «Det var noe med oss», og det er lett å se hva det var hvis jeg finner på noe som beskriver det som enkelt og forståelig, men da er det jo nettopp blitt noe annet. Et annet dikt foreslår at kjærligheten kan tenkes i stykker i forsøket på å analysere hva som skjedde: «Hvor begynner fellesskapet /og hvor ender det /hvis vi legger sammen alt /vi har tenkt i stykker.»

Historieskrivingens paradoks. Boken strekker seg langt ut over kjærlighetsspråkets tilkortkommenhet. Hødnebø kommenterer både språkets, skriftens, tankens og bibliotekets bevaring av det som til enhver tid er verden. Beskrivelser og nedtegnelser er en forandring og en skapelse av det som er. Dette er historieskrivingens paradoks – og det gjelder både den personlige og den universelle historien. Verden nedtegnes, bevares og huskes – men hvilken verden? «For hånden som skriver og skriver /forandrer verden seg /og det som blir sagt /og det som blir skrevet /angir hver tings forgjengelighet.» Her er Hødnebø befriende klar i forhold til tidligere dikt som ofte har beskrevet språklighetens dilemma og gleder, men skjult i språkspill.

Bakser med tanken. Den makt- og ideologikritikken som finnes i denne boken, betrakter jeg som en fortsettelse, med variasjoner, av de foregående bøkene, og som en mindre viktig markør enn den ganske tydelige tenkningen omkring språk, og nettopp tanke, som finner sted i boken. I poetikken Skamfulle Pompeii (H PRESS, 2003) skrev Hødnebø: «Jeg tror jeg må bort og blåse på tanken, få den til å roe seg, men tanken vil ikke bli trøstet: den vil bare galoppere videre.»

Diktene i Nedtegnelser bakser med tanken. Poeten behandler tenkning, ikke som en selvsagt aktivitet, men som en nødvendighet både for fremskritt og som et kritisk perspektiv på menneskets fremferd i verden. Samtidig ser vi tanken in action, så å si: vi ser den prøve ut retninger, prøve å feste seg til et språk som kan virke. Hødnebø både feirer tanken og beklager at den fjerner henne fra det umiddelbare øyeblikket: «Jeg går bare rundt meg selv /og vil tenke på noe annet /som å telle regndråpene /men det er ikke det som var tanken.» Diktenes jeg ønsker å forholde seg helt enkelt til øyeblikket (som om det er enkelt å telle regndråpene), mens tanken trekker som en impuls etter å forstå.

Og som alltid hos Hødnebø er dikotomiene tilslørte. Tanken er et åk, den er en nødvendighet, den kan føre til overgrep, som alle menneskelige impulser. Men som så ofte før holder hun den opp som forestilling og fantasi, fabulering og fremskritt. Tsiolkovskijs, rakettforskningens russiske grunnleggers drøm om en romheis, Pytagoras’ oppdagelser: Den obskure og tanketøyende forskningen er et mål på det menneskelige begjæret etter å plassere seg i verden, eller utenfor den, som i Tsiolkovskijs drøm om menneskelige bosetninger i verdensrommet. Alltid klar for å bryte opp også de kritiske fordommene foreslår Hødnebø at det er fornuften som drømmer. Og det er lysten som måler opp verden. Eller er det omvendt?

Mindre abstrakt. For å ha god glede av diktene til Tone Hødnebø kan man gjøre flere ting: Man kan lese de mange trådene og nivåene i dem og se hvordan de kommuniserer med hverandre, hvordan poeten skyver på ord som har flere betydninger og valører, og slik lese frem en avansert språk- og systemtenkning. Man kan lese bokstavelig, stole på at ordene betyr det som står der – men også lese lekent, ta et ordspill for et ordspill.

Det er mye fin tenkning i diktene, og det er fristende å gi seg over til arbeidet med å forstå dem, skjønne hvordan de er skrudd sammen. Men det er like givende å overgi seg til sitt eget fortolkende blikk. Det er, som hun sier, kanskje bare noe med øynene mine, men jeg synes å se en åpnende bevegelse i noen av diktene som bærer dem mot det mer personlige og mindre abstrakte. Likevel er det personlige underlagt språket og inngår i motsetningsfylte formuleringer: «kjære er et personlig ord /en reise fra død til dødelighet.» Kjærligheten gjør oss dødelige, men i et «lykkelig øyeblikk» angår ikke døden oss. I ett dikt leser jeg en overgivelse til det enkle, i et språk som virker mer famlende enn det hun har tillatt seg før: «Å bevare er å betro. /Det innlysende er ofte //det som er vanskeligst //men i virkeligheten dreier det seg om /personers overgang i hverandre /eller det å blottstille seg.» Det dreier seg om å blottstille seg, og diktet etterlever det det taler om ved å utlevere seg som et forsøk. Og i diktet «Korreksjoner» er det som om hun forlater tidligere dikts abstrakte «vi» og tvinger diktningen sin mot sitt eget jeg:

Diktet skvetter raskt tilbake fra jeget til det felles-personlige, til spørsmålet om hvordan vi velger å leve. For selv om denne samlingen byr på et tydeligere «jeg» enn de foregående, er det likevel slik at Hødnebø holder opp et jeg som har en abstrakt kvalitet. Hun lærer oss jo nettopp at språket er en påstand og en form, mer enn et uttrykk for det som er sant. Når jeg sitter med følelsen av å ha lest noe som er svært privat, er det nok fordi diktene i sine presise, abstrakte og samtidig sansebevisste bevegelser oppnår å vise meg noe om mine egne tankers bevegelser.