Kirgisistan var et av de postsovjetiske landene som gjennomgikk en såkalt «blomsterrevolusjon» på totusentallet. Den georgiske roserevolusjonen inntraff i 2003, oransjerevolusjonen i Ukraina fulgte i 2004, før Kirgisistan fikk sin tulipanrevolusjon våren 2005.

Under de dramatiske tulipandagene flyktet den korrupte kirgisiske presidenten Askar Akajev til Russland. Nye myndigheter kom til makten på et reform- og demokratiseringsprogram.

Siden Kirgisistan ble ansett som det mest demokratiske landet i Sentral-Asia, opprettet Den Norske Helsingforskomité i 2006 et kontor til støtte for menneskerettigheter i den kirgisiske hovedstaden Bisjkek. Byen ligger ved foten av fjellkjeden Tian Sjan, har over en million innbyggere og var i sovjetisk tid kjent under det revolusjonære navnet Frunze.

Åpningen ble markert sammen med kirgisiske myndigheter, som understreket at de ønsket å samarbeide med internasjonale menneskerettighetsgrupper.

Den eneste haken var at den offisielle registreringen av kontoret lot vente på seg, av forskjellige små tekniske grunner, på tross av det kirgisiske justisdepartementets velvilje. Ettersom dette ikke hadde noen praktisk betydning gikk vår stedlige representant Ivar Dale i gang med å utvikle en prosjektportefølje og undersøke menneskerettighetsspørsmål i Kirgisistan og nabolandene.

Selv om regionen huser noen av de mest undertrykkende regimene i verden, som Usbekistan og Turkmenistan, var konklusjonen etter kontorets første år at det likevel var mulig å arbeide åpent og i forståelse med myndighetene.

I begynnelsen av juni 2008 annonserte Helsingforskomiteen etter menneskerettighetsprosjekter i Usbekistan. Tilsvarende utlysninger hadde allerede blitt gjennomført i Kirgisistan, Kasakhstan og Tadsjikistan, der vi støtter en rekke mindre prosjekter innen menneskerettighets- og mediesektoren.

Denne gangen resulterte utlysningen imidlertid i en helt ny type reaksjon. Noen dager etter offentliggjøringen dukket fire menn opp på vårt kontor i Bisjkek og satte i gang med å undersøke hyller, mapper og kontorpulter.

To av dem presenterte seg som offiserer fra Innenriksdepartementet, men viste ingen ransakelsesordre. De to andre mennene filmet dokumenter, oppførte seg truende og ble senere identifisert som tjenestemenn fra GKNB, den kirgisiske sikkerhetstjenesten.

Politiet beskyldte Dale og kontoret for å ha jobbet ulovlig, og reiste tiltale mot ham og en lokal ansatt. Dales kirgisiske kolleger varslet diplomatmiljøet og pressen, og sørget for at historien ble en lokal skandale i Kirgisistan. Kirgisiske justis- og utenriksmyndigheter fikk kritikk for å slå grunnløst ned på sivil virksomhet, og bedyret at problemet med registrering skulle løses. I begynnelsen av september avviste Sverdlov-domstolen i Bisjkek saken mot Dale. Retten konkluderte med at han ikke hadde gjort noe ulovlig, og at myndighetene hadde forfalsket bevis mot ham.

Dommen var så knusende at sikkerhetstjenesten og innenriksdepartementet kanskje opplevde at de mistet ansikt. Reaksjonen deres var i alle fall å erklære Dale persona non grata i Kirgisistan for ti år. Ingen grunn ble oppgitt. Ivar Dale forlot Bisjkek i oktober 2008, før kontoret rakk å feire sitt toårsjubileum, og Helsingforskomiteens arbeid må nå drives fra et annet land i Sentral-Asia.

Historien forteller noe om hvilken makt KGBs arvtagere i Sentral-Asia har. Sannsynligvis kom beskjeden om å slå ned på kontoret fra sikkerhetstjenesten i nabolandet Usbekistan, som med sine nesten 30 millioner innbyggere er regionens gigant. Deres kirgisiske kolleger fulgte lojalt opp, på tross av motstand fra deler av myndighetene og rettsvesenet.

De gamle nettverkene fra sovjetisk tid er tilsynelatende sterkere enn de knapt tjue år gamle statene. Med opprettelsen av Shanghai Cooperation Organization i 2002 er Russlands og Kinas innflytelse styrket i regionen, og mistenksomheten mot internasjonale menneskerettighetsgrupper øker.

På den bakgrunnen burde det kanskje ikke være noen overraskelse at vår mann i Bisjkek ble utvist fra Kirgisistan, som om han var en spion, terrorist eller på annet vis en trussel mot rikets sikkerhet.