Professor Unni Wikans nye bok Om ære inneholder kunnskap om det muslimske æresbegrepet og æreskulturen som er så fjernt fra «norsk» virkelighet at folk flest aldri vil kunne forstå. Men Wikan forstår. Beskrivelsen av de kulturelle sidene i innvandrermiljøer treffer blink: Wikan fjerner ett lag av gangen, og tilbake står til slutt den nakne sannheten om den brutale, kontrollerende og altoverskyggende Æren.

Du må imidlertid kunne en hel masse om «fremmedkulturene» for å følge med. For å lette forståelsen bygger boken på en gjennomgang av nordiske rettssaker som har fått mye omtale, hvor kjente navn som Fadime og Ghazala går igjen. Dette er saker vi må kjenne til for å vite hva som faktisk skjer i enkelte innvandrermiljøer. Mye av det er så manipulerende og kriminelt at vi som samfunn ikke kan sitte stille og se på at det skjer. Vi må reagere og gjøre noe, men da trenger vi kunnskap.

Uheldig skygge. Wikans bok tilfører oss kunnskap ved presist å beskrive æresbegrepet og æreskulturen. Problemet er at sosialantropologen dessverre er på viddene i beskrivelsen av noen av rettssakene. Her må det sies at jeg som tidligere forsvarsadvokat var involvert i både den såkalte «Rahila-saken», som Wikan omtaler, og i saken om trippeldrapet på de tre søstrene på Kalbakken.

For at dette ikke skal virke som en forsvarstale, vil jeg til disse to sakene kun kommentere at de 17 ½ linjene Wikan bruker på Rahila-saken inneholder hele tre grove faktafeil. For eksempel ble Rahilas far frifunnet i Pakistan, og det forelå en obduksjonsrapport for Rahila – det motsatte av det Wikan skriver. Feilene er objektivt konstaterbare, og det at hun gjør slike feil i saker vi i Norge kjenner svært godt, kaster en uheldig skygge over hennes troverdighet vedrørende gjengivelsen av sakene i andre land.

Feller egen dom. Faktafeil eller ikke – professor Wikan mister den objektive bakkekontakten totalt i omtalen av Abbas Rezai-saken fra Sverige. Dommen i denne saken falt nesten samtidig som i den såkalte Ghazala-saken i Danmark. I Ghazala-saken ble ni familiemedlemmer dømt for et drapskomplott hvor broren henrettet sin søster og forsøkte å drepe hennes kjæreste. Abbas Rezai ble drept i Sverige, også av kjærestens bror, men her ble foreldrene frifunnet både i den svenske tingretten og lagmannsretten.

Til tross for frifinnelsen skriver Wikan at «det var feil å frikjenne foreldrene» (s. 126). Wikan mener og argumenterer hardnakket for at foreldrene er skyldige selv om de er frifunnet for drap. Jeg kjenner ikke den saken, men man kan spørre seg om hva man skal med domstolene – og hva deres rolle skal være – dersom en professor i ettertid kan avsi en fellende dom til tross for at retten etter en langvarig rettergang i to instanser frifinner den tiltalte.

Når selv en jussprofessor i Norge kan bli saksøkt for injurierende uttalelser (Ståle Eskeland i Torgersen-saken, da han insinuerte at avdødes far deltok i kriminelle handlinger), skal Wikan være sjeleglad om hun ikke blir saksøkt for beskyldningene denne boken inneholder. Hun vil i så fall ligge godt an til å bli dømt!

Etisk dilemma. Vi må forholde oss til et rettsapparat, og dersom de svenske domstolene har frifunnet (det var til og med fagdommere som utgjorde flertallet i dommen), må vi legge til grunn at foreldrene ikke er skyldige, fordi det motsatte ikke er blitt bevist. I beskrivelsen av Abbas Rezai-saken blir Wikan så personlig at hun forlater det objektive og nøytrale planet; hun lar seg følelsesmessig rive med.

Som menneske blir jeg engasjert av denne delen av boken, men som erfaren forsvarer ser jeg bare fallgruver og etiske dilemmaer. Wikan gjør seg både til aktor og dommer, og det uten at forsvarers argumenter får komme frem. Kort sagt: Denne delen av boken er aktivistisk preget, holder et lavt profesjonelt nivå, og er så følelsesmessig og ensidig at det bare er verdt papiret det er skrevet på.

Viktig kompetanse. Men det Wikan treffer på, som er umulig å ta fra henne, er hvordan hun bit for bit klarer å avsløre tenkemåten omkring ære. Jeg er ikke i tvil om at denne kompetansen trengs i rettsapparatet. Wikan gjengir en tolk som sier at «de forstår ikke engang at de ikke forstår», og dette er riktig. Men Wikan, dersom du skal skjule kilden til uttalelsene, må det kamufleres bedre. Det var lett å forstå hvem dette var.

Men poenget er der likevel: Norsk politi og norske dommere er på bærtur når det gjelder kulturell kompetanse. Det samme gjelder også barnevernet, og endog våre folkevalgte politikere. Vi trenger alle et kunnskapsløft, forskjellen er at retten har en selvstendig plikt til å få saken best mulig belyst. Så jeg kan forstå det dersom Wikan føler at hun oftere kunne blitt brukt som sakkyndig; hun kunne i en rekke saker ha sørget for en mer kulturelt opplyst rettergang, til fordel for rettsstaten og ofrene.

Æren som fengsel. Wikan beskriver viktige forskjeller mellom drap på norske kvinner og drap på innvandrerkvinner. For det første er de drepte i økende grad yngre kvinner som ikke drepes av bare sine ektemenn, men fedre og brødre. Og mens ingen norsk familie applauderer eller føler seg stolte om en norsk mann dreper sin kone, vil det for eksempel i pakistanske omgivelser finnes personer som roser foreldre som var tiltalt for å ha tatt livet av sitt barn.

Da jeg jobbet som forsvarer, ble jeg en rekke ganger fortalt av tilfeldige personer at godt var det at foreldrene hadde gjort det foreldre i grunnen bare var mistenkt, siktet eller tiltalt for å ha gjort. Enkelte sa at «det var bra de gjorde det, for nå kunne de andre barna lære hvordan det går om en velger friheten». Jeg tror langt flere tenkte slik, enn dem som faktisk sa det.

Wikan er inne på «fasaden» i innvandrermiljøer, men jeg savner en mer dyptgående analyse av fenomenet. For er det noe visse innvandrermiljøer også handler om, så er det å opprettholde en fasade, det går hånd i hånd med æren. Og slik Wikan presist beskriver æren, er æren også et fengsel for mennene; de må handle på en viss måte for å kunne leve med hodet hevet og bevare sin ære utad. Alt vanskelig må skjules for verden der ute, slik at ingen ser hvor råttent det er inne.

Vi behøver ingen fasade, men en åpen og ærlig debatt om de vanskelige sidene ved deler av innvandrerkulturen. For er det noe vi trenger, så er det å renske den grunnløse æren ut av kulturen. Det er dette integrering dreier seg om, og Wikan gir oss kunnskap som er helt nødvendig dersom vi skal lykkes.

Abid Q. Raja er forfatter og politiker. Han har, som det fremgår av teksten, tidligere vært forsvarsadvokat i to rettssaker som blir omtalt i Unni Wikans bok.