Noen av oss er så utålmodige på grunn av landets manglende forskerrekrutteringspolitikk og bruken av midlertidighet i akademia, at vi har startet aksjonen Lausungene 2008. Statsråd Tora Aasland har svart oss ved flere anledninger, sist under overskriften «Unge forskere må tenke nytt» i Morgenbladet 31. oktober. Vi synes ikke hun griper tak i hovedproblemet. Slik vi ser det, er det tredelt: 1) Det satses ikke nok på forskning, 2) finansieringssystem fører til utarming og midlertidighet og 3) det finnes i for liten grad en plan for rekrutteringen.

Et samlet storting har vedtatt en ambisiøs plan for styrkning av privat og offentlig forskning. Den private delen av planen kan regjeringen ikke få gjort så mye med, men vi burde kunne forvente en gradvis og klar styrkning av de offentlige overføringene. Trass i en viss økning i øremerkede midler, skjer ikke dette.

Situasjonen er i dag at mange steder i sektoren kutter i faste stillinger, og mye av kjerneaktiviteten utføres av ansatte på ulike engasjement. Ved landets største universitet, i Oslo, står midlertidige for 60 prosent av de vitenskapelige årsverkene. En skyhøy andel som langt overgår andre samfunnssektorer. Denne andelen midlertidige er en trussel mot akademisk frihet og god grunnforskning, og dessuten et veldig dårlig signal til unge forskertalenter. Statsråden sier det ikke er hennes ansvar.

Fra universitets- og høyskolesektoren vises det imidlertid til at basisbevilgningene de facto blir mindre for hvert år, da lønnsutviklingen i sektoren (heldigvis) har vært bedre enn forutsatt og pensjonskostnadene øker. Regjeringen har trappet opp bevilgningene til rekrutteringsstillinger, i hovedsak stipendiater, men disse er stadig underfinansierte. Flere stipendiater fordrer mer utstyr, kontorplass, veiledning og så videre, og noen av dem mener til og med de har fortjent mer enn absolutt minstelønn! Beregninger fra sektoren antyder at gjennomsnittsstipendiaten er underfinansiert med 250 000 kroner per år (og det etter de nye satsene). Også forskningsprosjekter finansiert gjennom Forskningsrådet, EU og andre kanaler forutsetter en betydelig egenfinansiering. Det vil si at de midlene som tilføres institusjonen ikke er tilstrekkelig til lønn, frikjøp, utstyr, infrastruktur og alt annet som trengs for å gjennomføre det konkrete forskningsoppdraget. Man må tære på basismidlene. All den stund disse tildelingene er tidsbegrensede og øremerket prosjektet genererer de også kun midlertidige forskerstillinger.

Snarere enn å fremstille dette som økte bevilgninger til forskning, kan man se det som underbetalte oppdrag. Flere underfinansierte stipendstillinger og forskningsprosjekter fremstår som noe av en «hvit elefant». For å si det med enkel markedslogikk: Dersom et firma har problemer med inntjeningen, hjelper det ikke med ytterligere oppdrag som koster mer enn de gir i inntekter. Forskningsaktiviteten øker tydelig i sektoren, men jo flere oppdrag man utfører, jo dårligere blir økonomien. Den absurde konklusjonen er at forskning ikke lønner seg!

Fra den enkelte potensielle stipendiatens ståsted er det selvsagt fint å få en sjanse til å utvikle seg som forsker. Og naturligvis skal ikke alle stipendiater ende opp som faste universitetsforskere. Det mener ingen, så la oss legge den ballen død. En tredjedel fullfører ikke engang doktorgraden, og mange verken evner eller har lyst til å fortsette. Men er det så mye å forlange at forsknings-Norge faktisk har en idé om hva man vil – og gjør – med unge mennesker når man lokker dem inn i ulike forskningsfelt og investerer millioner av kroner i dem? Det er nemlig ikke slik at det finnes relevante stillinger utenfor akademia for en lang rekke av oss. Etter perioder med ulike stipender, vikariater og strøjobber, innenfor og utenfor akademia, ispedd runder med arbeidsledighet og sene kvelder med søknadsskriving (også til jobber man som «overkvalifisert» aldri blir vurdert til), blir man rett og slett lei. Vi som har satset på en forskerkarriere har også familie, barn og boliglån, og vi vil ha forutsigbarhet og skikkelige vilkår. Svært mange oppfatter situasjonen nå som prekær. På to uker fikk vår lille protestaksjon i akademia over 3000 underskrifter på følgende opprop: «Regjeringen må utforme en helhetlig rekrutteringspolitikk, inkludert midler til flere faste vitenskapelige stillinger. Den må gjøre det nå, og i samråd med universitets- og høyskolesektoren, Forskningsrådet og fagforeningene.»

Om statsråden mener universiteter og høyskoler selv kan rette opp problemene innenfor dagens rammer, må hun instruere dem i hvordan, for det er det ingen som skjønner.

Jon Iddeng
Antikkhistoriker og en av Lausungene 2008