Jan Roar Leikvoll har gått på skrivekunstakademiet, og sier selv at det er det eneste i bakgrunnen hans som knytter ham opp mot litteratur. For noen år siden holdt han til og med på å gi opp forfatterdrømmen. Men han holdt fast ved den, og er svært bevisst å ha skrevet en annerledes bok i og med Eit vintereventyr. Det viste seg å være lurt: Leikvolls roman har pekt seg ut som en av høstens mest interessante debuter, med til dels svært gode kritikker i dagsavisene.

Et eksperiment. Scenen er en fangeleir, vinteren er i ferd med å sette seg, på en måte er det alltid vinter der, i hvert fall hvis det er menneskelig varme som måles. Det er en debut med et sterkt og annerledes tema, ikke en liten roman om for eksempel det å skulle skrive sin første roman og gå mistrøstig i gatene.

– Faktisk skrev jeg på en mer tradisjonell roman som jeg sendte inn til forlaget, og de likte godt det jeg skrev, men noe manglet. Jeg var 33, jeg ville bli antatt, og så la jeg den boken til side. Nå, tenkte jeg, skal jeg gjøre et eksperiment. Jeg skal gå i en helt annen retning. Alt jeg har lært om moderne litteratur, hvordan den skal være og fungere, alt det kaster jeg på bålet. Så jeg brøt mine egne grenser og skrev rett ut. Og da kom faktisk Eit vintereventyr ganske lett. Tekstlig. Tematisk var det en vanskelig bok å skrive.

– Hvordan har mottagelsen vært?

– Jeg har fått masse gode tilbakemeldinger. Fra kvinner. Bare én mann har skrevet til meg. Han sa at han orket noe sånt som 17 sider før han måtte legge den fra seg.

Våge å ta sjanser. Boken er nådeløst direkte både om leirens brutalitet og menneskeforakt og dens former for seksualitet. Men språket er poetisk og vakkert midt i det hele.

– Tror du andre håpefulle forfattere kunne ha glede av å prøve å gjøre noe helt annerledes?

– Generelt vil jeg si at det kan lønne seg å våge å ta sjanser. Det er nok av eksempler i litteratur- og kunsthistorien på folk som tar sjanser. Noen taper, men det er også de som vinner mye på det.

– Din tekst er plassert på et sted i verden som gir mange assosiasjoner, uten at du spesifiserer?

– I ettertid ser jeg at teksten kanskje skaper flere assosiasjoner enn jeg i utgangspunktet tenkte. Men det visuelle, det landskapsmessige, er for meg et helt fiktivt sted. Jeg har alltid vært opptatt av nordlige, åpne, endeløse landskaper, og det tror jeg kommer frem. Jeg tenker at det er høyt på den nordlige halvkule, det er vinter, og lyset … ja, solen er bare så vidt over horisonten.

– Et sted man bør frykte å ende opp?

– Det er en avgrunn. De fleste som kommer dit, de kommer ikke derfra.

Det normale er vekk. Leiren er et hierarki hvor hovedpersonen og hans venn Hans verken er på toppen eller bunnen.

– Du kan si at leiren i seg selv og hierarkiet er bakgrunn, kulisser. Siden alt er sett gjennom øynene til hovedpersonen, får man ikke så mye inntrykk av systemet, ut over at de står midt på stigen. Men de lever under konstant press: Gjør de en feil, er det slutt.

– De hadde sett annerledes på ting hvis de hadde vært på bunnen av systemet?

– Eller hvis de hadde vært på toppen av systemet med uinnskrenkede maktmuligheter. Slik det er nå, lever de i en tilstand av konstant angst og frykt. Det forklarer noe av det som skjer, med oppførselen deres.

– Alle de mellommenneskelige relasjonene i boken er ganske ekstreme?

– Det er ikke så mye som er normalt, nei. Enten er tingene pervertert, eller opphøyd. Det vi kjenner som normal oppførsel, etikette, moralske og juridiske regler, er mer eller mindre visket vekk. Men dette ga også stor frihet i skrivingen: Jeg skapte en type univers jeg kunne gjøre hva jeg ville i.

Vondt, men nødvendig. Mennesket er en ulv mot mennesket, sies det. Og hestene bites når krybben er tom. Men Jan Roar Leikvolls hovedperson er først og fremst på jakt etter kjærlighet.

– Jeg tror det er en bok man bør lese nøye. Blar du i den, kan du nok fort tenke at dette bare er beksvart mørke. Men jeg holder fast ved at dette er en kjærlighetshistorie. Jeg har skrevet en kjærlighetsroman. Riktignok kanskje med en annen vri enn det man forventer, men til syvende og sist handler boken om kjærlighet.

– Hovedpersonen er mer opptatt av Hans enn omvendt. Hans er den dominerende parten i et intimt og erotisk forhold. Men så dukker det opp en liten gutt, bare «gutten» i romanen. Var det vanskelig å skrive om?

– Det var vondt å skrive om den gutten, samtidig var det nødvendig. Man kan tolke det som man vil, men gutten representerer noe ekstremt uskyldig, han fremviser hjelpeløsheten. Men ja, det var vanskelig å ta en liten gutt inn i dette, men han måtte likevel med. Hvis ikke, ville det blitt en annen roman.

Være noe for andre. Gutten gir hovedpersonen anledning til å vise en annen kjærlighet, hvor han ikke er den avhengige.

– Gutten er helt avhengig av ham, ja. Nei, det er en sår del av romanen. Ingen tvil.

– Hovedpersonen forsøker å omgi seg med kjærlighet: til Hans, til gutten …

– Han er noe så enkelt som en person som ønsker å være noe for andre mennesker. Gjerne også små gutter, så sett med våre øyne kan det nok være vondt å lese. Men for ham blir det naturlig. Det er jo ingen løsning her. I den grad boken har litterære kvaliteter, ligger de mer i fraværet av løsninger, fravær av moralsk fordømmelse. Det er rett og slett en skildring.

– Men det er et trykk: Spenningen skinner igjennom i arbeidet deres i depotet, for eksempel?

– Det er en kamp mot klokken, mot egne nerver og egen psyke, en kamp mot systemet, og samtidig er det hos hovedpersonen en angst for «sykdommen» som fangene, «snauskallene», representerer.

Rørende filosofi. Avhumanisering av fangene er dagens orden i Leikvolls vinterverden. Noe som avhumaniserer også vokterne.

– Hovedpersonen er ikke helt umenneskeliggjort ennå?

– Jeg prøver i hvert fall å presentere ham med sympati. Han har gode sider i seg, men tar dem ut på feil måte. Men han vil ikke være et dårlig menneske. Og han har den kanskje banale troen på at der det er mennesker, finnes det også kjærlighet. Jeg synes den filosofien er så rørende at jeg kunne skrive veldig mange sider ut fra den.

– Han suggererer seg selv til å tro at dette kunne gå bra. Men kunne dette gå bra?

– Jeg føler i hvert fall ingen plikt til å straffe ham på noen måte eller gjøre opp med ham moralsk sett … Mange mener kanskje at jeg burde ha gjort det, men jeg skriver altså en historie.

– En ting er det moralske, men det går ikke så veldig «bra» ellers heller?

– Nei, han fornekter virkeligheten og prøver så godt han kan å holde på drømmene sine. Men virkeligheten innhenter ham.

– Så historien om disse sjeldne dagene i en drøm om kjærlighet, er det egentlige vintereventyret fra tittelen?

– Ja, absolutt. Jeg ser for meg at det er hovedpersonen min som valgte tittelen! Det er en del av den svarte humoren som jeg også har prøvd å få med.

Sparer ikke leserne. Den svarte humoren er registrert. Men en ting er slående: Schubert har sangsyklusen Winterreise, og det er faktisk noe av sangen, av romansen, i Eit vintereventyr også.

– Jo, absolutt. Klassisk musikk, særlig romantikken, har alltid vært en stor inspirasjon for meg. Kanskje det kan merkes i boken også, jeg benytter jo et poetisk språk.

– Men ikke «poetisk» i betydningen tilslørende. Du later ikke som om forholdene her er platoniske. Hvor viktig er hovedpersonens fascinasjon for å suge på små gutteføtter og så videre?

– Det er visse ting jeg la til mot slutten fordi jeg følte de måtte inn. Hadde de ikke kommet med, ville boken blitt for kryptisk. Det ville ikke vært meg. Når du har lest boken, vet du at mye i den er ekstremt direkte. Jeg legger ikke skjul på det perverse ved det samfunnet jeg beskriver. Kanskje jeg forfører noen med et poetisk språk, men jeg sparer ikke leserne. Enten går jeg rett på sak, eller så får det heller være.