I Duino-elegiene skriver poeten Rainer Maria Rilke: «For det vakre er bare / det forferdeleges grense, som vi såvidt held ut, / og vi beundrar det, av di det storslått avstår / frå å leggje oss øyde.» Jan Roar Leikvolls hovedperson famler og lengter etter skjønnheten i en brutal verden bokstavelig talt på terskelen til utslettelse. «Eg kom aldri til å klare å venne meg til det vakre, eg klarte ikkje la vere å sjå.» Hos Leikvoll ender skjønnheten i det forferdelige. Det er denne overskridelsen som utfordrer, skremmer og opprører oss.

Fargeløst. Handlingen foregår i en slags arbeidsleir, men verken tidspunkt eller sted er nøyaktig angitt. Koloritten og beskrivelsene kan minne om en tysk konsentrasjonsleir, men tidløsheten opphever slike rammer. Det er isende vinter i leiren og den litt veike, feminine jeg-fortelleren bor sammen med den mer handlekraftige Hans. Det dystopiske landskapet står i kontrast til den indre drømmeverden fortelleren lever i. Hver dag ankommer nye såkalte snauskaller leiren og ender i forbrenningsovnene.

I likhet med bokens svarte og hvite klaustrofobiske omslag fremtrer også tekstens rom for meg i svart-hvitt, bare enkelte gjenstander bryter den blasse monotonien og kommer i farger. Klær som skal sorteres etter de døde eller en blå barnesko fortelleren gjemmer under sengen. Det er lengselen etter menneskelig kjærlighet, tilkjennegitt ved et pederastisk begjær etter unge gutter, som fyller meningsløsheten med innhold. «Alt eg gjorde for eit glimt inn i ei anna verd, for å vite at det fanst noko anna, at eg ikkje var heilt aleine.» Denne andre verdenen består av øyne, epler, vann, føtter, sko og snø. Særlig fetisjen for sko og føtter bryter med forventninger om hva man i skjønnhetens navn kan begjære. Det er både vakkert og vemmelig. «Men guten lo ikkje slik andre born hadde ledd når eg gjorde dette før. Slik eg hadde fått dei til å ete av føtene mine.»

Estetiserende. Kulissene i denne romanen er velkjente, men har mer til felles med visse grøsseraktige dataspill enn med opplevde skildringer fra utryddelsesleirer. Det er derfor Auschwitz-overleveren og forfatteren Imre Kertész trenger dypere inn i sjelen enn Leikvoll, men sammenligningen er selvsagt urettferdig. Til tider oppfatter jeg kontrastene i teksten som for tydelige og har problemer med å se hvor romanen overskrider den åpenbare dikotomien mellom lys og mørke. De visuelt vonde skildringene av grusomheter er gode, uten at romanen som helhet klarer å løfte meg ut av smerten. Som i voldelige dataspill går det estetiske som regel foran tenkningen, og etterlater meg i en slags etisk limbo. Det språklige nivået er uten tvil meget høyt, men når øyne kobles til «vinterstille tjern», reagerer jeg. Andre ganger får den grelle realismen et nær komisk skjær: «eg fylte den raude dameskoen under meg, eg hadde aldri treft så fint som no, som ei krumkake vart fylt med krem.»

Leikvolls roman utfordrer, det er åpenbart en svært sterk debut. Uten at jeg dermed kan si at jeg liker boken. Dette paradokset kan være vanskelig å forstå, men som Oscar Wilde sa: «Å si paradokser er å si sannheten.»