Med erfaring som forfatter, redaktør og 18 år som skrivelærer har Merete Morken Andersen solid bakgrunn for sin nye murstein om skriving, Skriveboka. Sikre kilder opplyser at hun er en så god kursleder og foredragsholder at hun har selv norsklærerne i sin hule hånd.

– Tja, det siste året har jeg i hvert fall snakket for noe sånt som 900 norsklærere. Jeg liker norsklærere!

– Den retoriske teknikken du brukte der, heter...

– Smiger, haha! Men jeg mener det faktisk. En grunn til at jeg snakker med så sinnssvakt mange av dem er også at det er så mange ringer i vannet rundt en norsklærer. Gjennom en norsklærer kan jeg også nå den 16 år gamle eleven som sitter et sted der ute – hvis jeg får hennes norsklærer til å føle gleden ved skriving! Norsklærere er nemlig ofte blitt norsklærere fordi de liker å lese. Men å lese og å skrive er to forskjellige ting.

– Hvis lesing og skriving var det samme, ville kanskje forlagsredaktørene også vært Norges beste forfattere?

– De er ikke alltid det, nei. Synd å si det, forlagsredaktører, men sant.

Forfatterens roller. Skriveboka er på over 750 sider, tettpakket av råd, ideer, intervjuer med andre forfattere, kryssreferanser hit og dit, og så videre, og så videre.

– Hvorfor skrev du et så stort verk?

– Da jeg debuterte hadde jeg trengt en bok som denne, og etter å ha vært skrivelærer siden 1990, trengte jeg den fortsatt. Og jeg så på det som grunnforskning i det å skrive. Jeg så bort fra alle de gamle kartene og begynte fra bunnen av, med terrenget isteden. Jeg fant ut at jeg da måtte sette meg i nybegynnerens posisjon. Det ble en metode å tenke på hva som skjer i en person som vil skrive.

– Hvis noen frykter at forfattere kan bli spaltede personligheter, overoppfyller du enhver forventning. Du definerer fem personligheter i forfatteren?

– Ja, faktisk. De har forskjellige roller når man skal utforme en tekst. Jeg kaller dem «Danseren», «Samleren», «Skaperen», «Ordneren» og «Analytikeren». Alle er sterkest i noen av disse rollene og svakere i andre, og det kan være smart å vite hvor du har din svakhet, for det er gjerne der skoen trykker. Du kan være en fantastisk samler, være så inspirert, suge til deg stoff som en magnet, men har du ikke de andre egenskapene så blir det ikke noe mer.

Det viktige knirket. – Du har nevnt forskjellen mellom å lese og å skrive. Kan man si at lesing er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig forutsetning for å skrive?

– Helt korrekt. Et testspørsmål fra en forlagsredaktør til en forfatter er gjerne «Hva leser du?». Da blir det ofte ganske stille ganske lenge, og det er ikke et godt tegn. Norge er i grunnen et land fullt av mennesker som vil bli lest. De er ikke alltid så interessert i å lese andre.

– Hva er det aller viktigste i Skriveboka?

– Det aller viktigste i Skriveboka er det jeg kaller «knirket». Altså: Skrivelærerens rolle og triste skjebne er først å si noe om skriving, for dermed å igangsette et knirk. Knirket er lyden av den begavede student eller skriver som reagerer på det du sier og tenker «njaaa... nei, sånn ville ikke jeg ha gjort det ...» og det er nettopp da det skjer! Det må man tåle i begge rollene, som skrivelærer og som skrivende: Tro ikke at jeg kan gi dem nøyaktig oppskrift på skrivingen deres, den må de finne selv. Noe annet går ikke an.

Øv! Øv mer! Det er en gammel traver av et utsagn at Norge er de stinne skrivebordsskuffers land.

– Hva kan være et felles råd for de refuserte eller de som lurer på å gi opp?

– Øv! Det er bare en måte å bli bedre på, og det er å øve.

– Hva? Er ikke forfattere kilder som venter på å springe ut? Vil ikke øving bare ødelegge naturtalentet?

– Ja da: Du sitter på kvistkammerset ditt, ut spruter teksten og du er den nye Hamsun. Altså: Det er veldig interessant å spørre hvorfor dette skal gjelde nettopp skriving! Det er jo ikke sånn i noen annen kunstart. Alle andre øver: Ballettdansere. Billedkunstnere, musikere. Tiden på scenen er mikroskopisk i forhold til øvingstiden. Men de har selvsagt glede av å øve seg! Man må få til å skape glede ved øvingen. Du må jo heller ikke vise frem absolutt alt du skriver, forresten! Jeg vil nok faktisk anbefale deg ikke å vise frem alt du skriver.

– Snarere tvert imot?

– Det jeg vil anbefale er kanskje å holde det i skrivebordsskuffen en stund mens du fortsetter å øve deg.

– Så det er sant: «Genius is 5 % inspiration and 95 % perspiration»?

– Det er velkjent, men fint sagt. Men kanskje vi skal legge til en prosent glede? Jeg vil gjerne formidle en følelse av at det er fint å skrive, selv om du også må utsette deg for verden.

Sant og viktig. Morken Andersen insisterer på at en forfatter må gjøre seg kjent med hva som er sant og viktig for dem selv, og i boken siterer hun Sveits’ store psykolog Alice Miller, som sier at det er din egen, unike historie om din barndom og oppvekst som er det viktigste du har.

– Det er ikke tilfeldig at så mange romaner, særlig debutromaner, har en eller annen barndomsskildring. Det skal nesten være slik at du må gjøre den jobben først. Det er en slags svenneprøve å gripe og se rett på hvordan det faktisk var, så må du finne en form som uttrykker det som er sant og viktig for deg, så kan du starte derfra.

– Her er du som skrivelærer ganske langt unna ideen om å skrive en bok kjapt og gjøre gode penger.

– Ja. Altså, den typen lesere har jeg forsøkt å skrelle litt av i Skriveboka. Det finnes allerede et uendelig antall bøker for dem, jeg har sikkert fire hyllemeter med «How to Write the Perfect Novel in Two Weeks and Get Rich and Happy». Jeg snakker mer om en holdning til verden. Jeg skriver i boken at man ofte møter folk som er ute og går i livene sine. Men noen ganger møter man noen som er ute og går i en bestemt retning. Og det er faktisk ofte mennesker som skriver på noe. På meg gjør det alltid inntrykk å møte folk som er villige til å ofre mye for å komme til målet, selv om målet flytter seg underveis.

Danser med tekster. I boken gir Andersen massevis av tekniske tips, som for eksempel hvordan man kan bruke klisjeer feil og riktig. Feilbruk: Tre kjappe klisjeer kommer rett etter hverandre. Riktig bruk: En klisjé følges av noe helt uventet, og det skapes et spennende, svimmelt øyeblikk.

– Det svimle øyeblikket, og den gnisten som oppstår der ting faktisk ikke passer sammen, går til kjernen av hvordan kunst virker, tror jeg. At du setter sammen et paradoks. Jeg tror mye av det å øve seg går ut på å danse med teksten, hva som faktisk står der, hva som er levende i den. Hvor vil denne teksten? Det kan være et helt annet sted enn jeg som skriver i utgangspunktet vil. Men når man har den retningen inne, så kan det være bra med litt håndverk, litt komposisjon, for eksempel, noe alle andre kunstarter benytter. Man kan selvsagt si at forfatterens oppgave må være å gi oss en ny dramaturgi, nye strukturer, nye komposisjoner. Men du kan ikke gjøre noe nytt uten å ha et forhold til det gamle. Uansett vil det ligge i deg i form av alle de fortellingene du allerede har hørt, fra Bambi til Kodenavn Hunter.

– Klisjéadvarsel igjen: Man må kunne reglene for å bryte dem?

– La oss se på det pussige faktum at en kunstner selvfølgelig kan tegne en hånd, mens det langt fra er sikkert at en forfatter kjenner til uttrykket peripeti, altså vendepunktet i en tekst. Min erfaring er at en forfatter ikke nødvendigvis trenger hovedfag i litteraturvitenskap, men enkle regler. Og det er mye jeg ikke kan gjøre som redaktør eller skrivelærer, men jeg kan lære deg enkle håndverksmessige regler. Jeg kan også la andre lese tekstene dine og gi deg respons, og så kan jeg få deg til å lese andres tekster og gi respons på dem. Og da vil noe skje! Det er å lese andre du lærer av. Så er det også det fine med litteraturen at det uansett ikke er forfatterne som bestemmer hva som skal bli stående. Det gjør bare litteraturhistorien. Masse blir borte, men noen blir stående ... Fordi de på en eller annen måte har utvidet verden.