Kan Bergen være New York? Kan en nyutflyttet, naiv jente ved navn Tommine fra Smøla være det moderne menneske som forteller oss om endetidsforventninger i det postmoderne samfunnet? I Mette Karlsviks fundamentalt merkelige romanmiljø blir disse usannsynlighetene til underlig, skrudd virkelighet.

Nyhetssyklus. Tommine kommer altså til Bergen, og det gjør hun fordi hun kan gjøre som hun vil. Det kan nemlig folk nå for tiden. Vi gjør som vi vil, enten det er å få barn på det stedet vi vokste opp (Smøla, for eksempel), eller flytte til Byen for å bli journalist i Bergens Tidende (alias Avisa). Tommine velger sistnevnte, og slik blir hun et lerret Karlsvik kan fylle med fjellturer og venninneprat, med mediekritikk og endetidsmetafysikk, med energivennlige bydeler og en seilbåt bygget på modell av havets beste svømmer, tunfisken.

Finnes det noe mindre spennende enn mediekritikk? Den kjedeligste setningen et intelligent, norsk menneske kan si er: VG er en drittavis. Likevel tåler romanen at Tommine tenker: «Høgre styrer kommunen. Men journalismen rår byen.» I sin tilsynelatende naive autentisitetssøken streifer hun innom så mye som føles viktig i en verden, et land, og ikke minst en by, som styres av nyhetssyklusen, levert av journalister isolert i Glasshus: I Pol er BT-bygget i Vaskerelven i Bergen omdøpt til Glasshuset og utnevnt til byens høyeste bygning. Alle som har vært i Bergen vet at Rådhuset er mye høyere, men det ligger ikke i byen, det ligger i kommunen, og er irrelevant.

Husly. Tommine er en helt for alle studenter på vei til byen, hun er en dannelseshelt, hun er Sveve over vatna i 2008. Det er ikke bare Ragnar Hovland som lurer i bakgrunnen (selv om jeg syntes Dr. Munk gjemte seg bak mangt et gatehjørne i denne boken). Som i Jon Fosses Andvake går Tommine og venninnen Pola rundt i Bergens smau på jakt etter et sted å bo, «som tilreisande i tida då husly var vanskeleg å finne og dei kakka på tilfeldige dører til tilfeldige framande».

Hun går i forfatteren Tomas Espedals fotspor gjennom Stølsheimen for å skrive en reportasje om boken Gå. Så langt går referansespillet at Karlsvik serverer denne usannsynlige sammenligningen: «Ho kjenner seg som forfattaren Claus Beck-Nielsen etter at han er blitt kasta frå sosialkontoret til kontoret til folkeregisteret.»

Grenseløst lokal. At noe annet, og større, presser seg nedover all samtidigheten er tydelig allerede fra romanens første setning: «Regn er eit hus om Bergen.» Været er et rom. Tåka er gardiner og fjellene er vegger. Karlsviks prosa blir med ujevne mellomrom avbrutt av tegninger som antyder inndeling, noe arkitektonisk, en slags avgrensende orden. Kanskje er de tegningene til arkitekten John Gabriel, som Tommine innleder et forhold til?

Rommønsteret leverer det metaforiske apparatet til Tommines bevissthetsstrøm. Grensen mellom innside og utside forlenges inn i journalismen når Tommine føler det nødvendig å gjøre intervjuobjektene sine til subjekter. Veggene mellom journalistrommet og menneskerommet må brytes ned. Men det er ikke lett å oppnå når man sitter i Glasshus, og ser verden brutt og fragmentarisk gjennom vinduene, som i Pablo Picassos maleri Guernica.

Pol makter å være universell slik moderne romaner skal være og samtidig så partikulær at jeg, som semibergenser, blir irritert over BTs lite fremtidsrettede dekning av byggingen av Bybanen. Boken er virkelig grenseløst lokal. Jeg husker godt BTs «100 grunner til å elske Bergen-bilag» som Tommine arbeider med i GLAvisa-redaksjonen. Det er denne skamløsheten som gjør boken god: Karlsvik tør å søke det store gjennom det veldig lille.