Jerusalem forrige helg: Jerusalem Center for Public Affairs og Simon Wiesenthal-senteret lanserte boken Behind the Humanitarian Mask, The Nordic Countries, Israel and the Jews. En utgivelse som hevder at antisemittismen er stigende i de nordiske land. Også i fjor ble Norge utpekt som en versting i jødehat. Hva kan grunnen til dette være?

Historien gir ett svar. Norges holdning til jødene er blitt satt på prøve to ganger. Først i 1814, da Norge skulle få en grunnlov, deretter i 1942, da tyske okkupanter ba om bistand til å deportere jøder til en sikker død i Tyskland. Ved begge anledninger var Norges valg klart og tydelig.

I 1814 vedtok den grunnlovgivende forsamling på Eidsvoll paragraf 2 i Norges grunnlov med den kontante holdning at jøder ikke var velkomne. I 1942 stilte det norske politiet opp mannsterkt og sørget for å få sendt jødene til gasskamrene. I ettertid med klare signaler fra landssvikssaksbehandlingen om at motstandsbevegelsens etniske nordmenn var viktigere enn jødene.

Vedtaket i 1814 var ikke enstemmig. Sogneprest Peter Ulrik Magnus Hount hevdet at avgjørelsen var «Afskyelig intolerant. Jøder ere dog Mennesker. Dersom andre Nationer handlede ligesom vi, havde Jøderne intet Opholdssted, og de bør dog tillades at boe etsteds på Guds grønne Jord.»

Heldigvis handlet ikke alle nasjoner «ligesom vi». Heller ikke var det alle nasjoner som sendte sine jøder i nazistenes gap med en skuldertrekning over en kameratslig snaps på politikammeret. Danskene reddet for eksempel unna tusenvis av sine jøder. Også her var det norske unntak: Noen jøder ble reddet gjennom flyktningtrafikken til Sverige.

I sum er det likevel mer enn nok historisk grunnlag til å hevde at svaret er ja: Norge er, historisk sett, antisemittisk og kanskje en versting.

En bedring ble selvsagt registrert etter krigen, og høydepunktet ble vel nådd da jødiske Jo Benkow ble stortingspresident i 1985 – riktignok over 100 år etter at Benjamin Disraeli ble britisk statsminister, for eksempel.

Norges støtte til Israel de første 20 årene etter 1948 ble også tolket som jødevennlig, ikke så rart siden ni av ti jøder ønsket et Israel. Men så har noe forandret seg. Den åpne, klare og stolte antisemittismen har riktignok ikke kommet til syne noe særlig utenfor bevegelser som Vigrid, men kritikken av den jødiske staten, derimot, har tiltatt nesten fra år til år siden seksdagerskrigen i 1967.

Blant den Israel-kritikken som har forbløffet og sjokkert jøder over hele verden er karikaturtegningene i norsk presse av israelske politikere som nazister. Først ble det ikoniske bildet fra Warszawas ghetto av den tyske offiseren og den jødiske gutten gjenskapt, men med statsminister Ariel Sharon som tysker og Arafat som det uskyldige lille barnet. Deretter var det Ehud Olmert sin tur til å bli fremstilt som Amon Goeth i filmen Schindlers liste, der han blinkskyter på konsentrasjonsleirfanger.

Klarere kan det ikke sies at Israel = Nazi-Tyskland. Så er selvsagt spørsmålet: Er dette antisemittisme? Eller bare steinhard kritikk av staten Israel?

Man skal ikke lete i debatten lenge for å oppdage at sannsynligheten for at en person aksepterer anklagen om norsk jødehat er proporsjonal med graden av vedkommendes positive holdning til Israel.

Se bare på skribenten Herman Willis. Han er ute med boken Katten og elefanten – Israels triumf og tragedie. I et intervju med Aftenposten er han helt klar på at deler av norsk offentlighet har beveget seg fra antisionisme og Israel-kritikk over i antisemittisme. Men Willis er en klart proisraelsk stemme, og vil neppe bli lyttet til på motsatt fløy. I en enquête foretatt av samme avis, er det særlig forsker Hilde Henriksen Waage som hevder at det ikke er antisemittisme i Norge. Men Waage er selv svært kritisk innstilt til Israel og avfeies totalt i Israel-vennlige kretser.

Dette er svært interessant, men urovekkende. For la oss forsøke å følge denne aksen helt ut til hver side. Blant de aller mest Israel-vennlige finner vi et nettsted som hevder at: «dagens jødehat er kamuflert som diskriminerende kritikk av den jødiske staten Israel.» Mens et typisk blogginnlegg fra motsatt fløy lyder: «Vi er så lei av de skrikende og sutrende jødene som klager over at verden reagerer på deres groteske og menneskefiendtlige forbrytelse mot det palestinske folket!»

Å advare mot skyttergraver i denne situasjonen er som å smelle stalldøren igjen en time etter at hestene stakk av.

Kan det være mulig å få denne diskusjonen inn i et smulere farvann? Kan verdenssamfunnet, for eksempel FN, bidra til å dempe gemyttene?

Snarere tvert imot. FNs menneskerettighetsorganisasjon er kontrollert av Israels verste fiender, og FNs rasismekonferanse Durban II neste år, som er ledet av Iran og Libya, vil sannsynligvis vedta at Israel er en rasistisk apartheidstat. Til gjengjeld mener selv jødisk mainstream at FN er et antisemittisk ormebol. Mange israelere skummer av gansket ukonstruktivt sinne når de blir kritisert fra den kanten.

La oss prøve enda en innfallsvinkel: Hvorfor reagerte jøder i og utenfor Israel så kraftig på Jostein Gaarders kronikk i Aftenposten, hvor han ga uttrykk for at han ikke lenger anerkjente staten Israel? Årsaken er at jøder er svært bevisste på hvordan livet var før Israel eksisterte og ser på Israel som en nødhavn fra verdens jødehat. Mens Gaarders meningsfeller snarere vil hevde det motsatte, at hvis det finnes et jødehat er Israel årsaken til det.

Motargumentet til dette igjen vil være at verden sannelig ikke trengte noe Israel for å gå løs på jødene før 1948. Nok en gang synes det ekstremt vanskelig å finne felles grunn.

For å komme noen vei kan vi se nærmere på karakteriseringen av partene, som ofte er svært avslørende. Jeg har selv opplevd at debattanter som uttrykker frykt for overgrep mot jøder er blitt beskyldt for «araberhat». Det vil si: Debattanter som uten å blunke karakteriserer israelere som mordmaskiner, aksepterer ikke den minste antydning om at edle palestinere kan føle noe så nedrig som hevnlyst.

Dette er orientalisme: Jøder føler at de blir forhåndsdømt, mens deres motstandere blir glorifisert. Og her er vi i nærheten av vinklingen hos Herman Willis. Willis’ erfaring er at hans venner fra så vel Palestina som Pakistan alle snakker om katten (Israel), ingen om elefanten (islamismen). Mens katten blåses opp til et snerrende og livsfarlig monster, regnes det som ekstremt dårlig tone å nevne elefanten som et problem i det hele tatt. Selv om en elefant i rommet burde være synlig nok.

Man kan tvert om si at elefanten blir stadig bedre gjemt: For eksempel blir 92 år gamle Bernard Lewis, som gjennom hele livet er blitt sett på som en kjenner og venn av islam, nå stadig oftere omtalt som islamhater. Lewis har ikke forandret meninger, derimot har den islamske verdens forhold til kritikk forandret seg kraftig i mer hårsår retning.

Willis’ tanke om at mye av kritikken mot Israel skjuler vel så store problemer innen islam og i araberlandene, har en rekke poeng. For eksempel at arabiske borgere av Israel har demokratiske og statsborgerlige rettigheter og stemmer ved valg. Hvordan er forholdene i for eksempel Saudi-Arabia? Hvilke demokratiske rettigheter har araberne der? Kan en araber bli henrettet i Israel? Nei. Kan han det i Saudi-Arabia? Ja. Kan han velge å leve hotmofilt i Israel? Ja. Kan en iraner det i Iran? Galgen venter. Listen kunne gjøres mye lengre.

At man kan snakke seg hes om araberes skjebne under Israel, men ikke nevne araberes skjebne under islamistisk styre, er også problemet med Durban-konferansene. Mens det vil bli vedtatt massevis av resolusjoner mot Israel og sionismen og «kristendommens evige korstog», vil alle resolusjoner som nevner islam temmelig sikkert handle om beskyttelse av religionen.

Ja, istedenfor å skarpt undersøke forholdet mellom islam og rettigheter, vil kritikk av islam og nasjoner innen islam sannsynligvis bli stemplet som «islamofobi», dette livsfarlige ord som har begynt å gå sin uhyggelige seiersgang også i Norge – ikke mer enn en generasjon etter at folk fortsatt ble lagt inn på psykiatrisk avdeling i Sovjet for sin «kommunismefobi».

Det mangler ikke på rapporter fra Gaza og Vestbredden som til fulle dokumenterer Israels okkupasjon og israelske overgrep. Ingen benekter at slikt finner sted, heller ikke det israelske rettsapparatet, for øvrig. Men samtidig har det vært uforglemmelige rapporter fra Iran, hvor man sitter med blide familier i parken og leker idyll. Da ser man plutselig ikke heisekranen hvor det dingler homofile og den utro kvinnen som venter på et regn av stein.

En annen og beslektet vri på Willis’ katt og elefant, er den surrealistiske forestillingen om at «muslimene er vår tids jøder». For det første er det betimelig å spørre hvorfor ikke jødene er vår tids jøder. Dernest: Det å sammenligne europeiske muslimers stilling i dag med jøders i tidligere tider, på vei mot Holocaust gjennom ghettoer og pogromer, er enten en voldsom opphaussing av muslimers problemer i dag eller en enda kraftigere undervurdering av jødenes lidelser tidligere.

Har vi glemt at jødene våre ble sendt til et industrielt massemord? Å se splinten hos noen og bjelken hos andre. Å bagatellisere enkeltes lidelse og forstørre andres. Hvis dette gjøres gjennomført, og på jødenes bekostning, er det selvsagt umulig å utelukke antisemittisme, i Norge, i dag.