Inne i et klimaregulert magasin på Norsk Folkemuseum står en utstoppet hund. Den har katalognummer NF1902-0211, og det vil si at hunden ble innlemmet i samlingene i 1902. Det var Wergelands søstersønn og bestyrer av Zoologisk Museum, Robert Collett, som ga hunden til folkemuseet.

Bella gjorde en lang reise før hun ble lukket inne på magasinet. Wergeland fikk Bella høsten 1836 og utstyrte hunden med et forgylt halsbånd med en inskripsjon rettet mot avisen Den Constitutionelle. Avisen hadde gitt spalteplass til Wergelands meningsmotstandere fra den begynte å utkomme, det vil si samme år Bella kom til Wergeland. På halsbåndet sto å lese: «Naar jeg er ærlig og honet, mit rette Navn er Bella. Men hvis jeg lumpen er og slet, da vil jeg hete Nella.»

Camilla Collett omtaler i erindringene I de lange nætter Bella som «Henriks franske Mynde». Og nettopp dette at hun var en mynde, er et omdreiningspunkt i Bellas transformasjons- og vandringshistorie, som går fra Wergelands dødsleie til universitetets naturhistoriske samlinger, deretter til Norsk Folkemuseum hvor hunden i flere år ble vist frem i Wergelands lysthus, før den utstoppede Bella i dårlig stand til slutt settes på magasin hvor ingen kan se den.

5. juni 1833 publiserte Henrik Wergeland Tale til Menneskeligheden i Menneskeheden. Av Vesle-Brunen udgivet af hans Ven Henrik Wergeland. Talen er et sterkt innlegg mot å begå grusomhet mot dyr. Vesle-Brunen, Wergelands hest, innleder og begrunner sin appell til menneskene med at når alle undertrykte grupper, selv kvinnene, reiser seg og fremmer sine rettigheter, vil dyrene følge etter.

Wergeland argumenterer ikke for dyrs rettigheter, men for at menneskene har plikter overfor dyrene fordi de er følende vesener. Av talen går det klart frem at selv om mennesker og dyr har samme utspring og er laget av «samme Leer», erkjenner dyrene menneskets herredømme. Talen er en veiledning i hvorfor og hvordan dette herredømmet bør utøves, og budskapet er minst mulig lidelse for våre «stumme Brødre i Støvet».

Talens avslutning er tekstens fundament. Sammen med hesten Vesle-Brunen undertegner hunden Hei, katten Graapus og papegøyen Pape med hvert sitt epitet som vitner om mishandling og undertrykkelse: Pape sitter i bur på fjortende året; Vesle-Brunen er ætling av Trompeter-Gråen, som ble sprengt under baronen; Graapus stammer fra Svartepus og Missekiss, den første ble levende flådd, mens den andre ble slått av tønnen – en fastelavnsskikk hvor en katt ble sperret inne i en tønne som ble hengt opp, så gjaldt det å slå i stykker tønnen og katten med; far til Hei fikk kuttet av seg halen og ble pisket i hjel.

De samme formene for mishandling som Wergeland viser til her, var vanlige i England. I klassikeren Man and the Natural World fra 1983 gjennomgår den engelske historikeren Keith Thomas en rekke former for tidtrøyte og underholdning hvor mishandling av dyr var hovedinnslaget. Intellektuelle, diktere og metodister var de første i England som fra annen halvdel av 1700-tallet begynte å protestere offentlig mot å behandle levende dyr som ting, og isteden fremmet et budskap om passion with the brute creation. Thomas setter interessen for dyrevelferd inn i en bredere bevegelse som agiterte for at foraktede grupper som kriminelle, sinnssyke og slaver skulle omfattes av menneskelige følelser. Å tale dyrenes sak var en radikal posisjon på linje med kampen mot slaveriet og for kvinners rettigheter.

Da Wergeland publiserte Vesle-Brunens tale hadde kampen mot dyremishandling blitt politisert, og engelske dyrevernforkjempere begynte å få gjennomslag for at mishandling av dyr skulle være straffbart. Martin’s Act ble vedtatt 7. juni 1822, den første loven i Storbritannia som gjorde det straffbart ved bøter eller fengsel å slå, misbruke eller mishandle husdyr som hester, muldyr, esler, stor- og småfe. Som historikeren Hilda Kean påpeker, omhandlet loven husdyr som tilhørte privatpersoner. Slik intervenerte loven i folks private forhold, men dette var også dyr som byfolk daglig så i gatene hvor hester og livdyr på vei til slakteriene hyppig ble utsatt for overgrep. To år etter ble Society for the Prevention of Cruelty to Animals stiftet. Den viktigste drivkraften i dyrevernernes arbeid var likevel opplysning og ikke straff.

Opplysning som virkemiddel er sterkt til stede i Vesle-Brunens tale. Gjennom en rekke eksempler stilles det spørsmål om hvorfor menneskene bare tar etter det negative hos dyrene, rovdyrenes blodtørstighet, oksens voldsomhet, grisens liderlighet, uten å se dyrenes ømhet for avkommet, tålmodighet under åket eller trofasthet.

Ved å nedverdige dyret, nedverdiger mennesket seg selv, og aller mest gjelder det direkte vold mot dyrene: «De Forbrydelser I begaae mod Dyrene, Mennesker, ere uhyre.» Katt og ål blir flådd, blodet tappes av slaktedyret før det avlives, ungfolen kastreres, kalven tas fra kua, mopsen får knust nesebenet. Og Vesle-Brunen spør: «Knytte I ingen Tanker til Dyrets Klynken eller Glædeslyde?» Wergeland begrunner menneskets plikter mot dyrene med at å vise godhet mot dyr gir øvelse i å være god mot sine egne. Virkemidlene som skal brukes for å oppnå en mentalitetsendring er de samme som var kjent fra Storbritannia: Lovforbud mot all mishandling av dyr og mot grusomme slaktemetoder, og oppdragelse av allmuen, gjerne fra prekestolen.

Det aller siste brevet Wergeland skrev før han døde, er datert 6. juli 1845, og det handler om Bella. Brevet var stilet til zoologen Halvor H. Rasch og var et tilbud om å motta Bella som tilvekst til universitetets naturhistoriske samlinger: «Museet testamenterer jeg Bella.» Begrunnelsen var at hunden var en mynde og derfor «fortjener Plads der som Skelett og udstoppet som Typus for den antike Hundeform på Basreliefene». Og det hastet: «Men vil De have den, saa tag den strax, da den forstyrrer mig min knappe Søvn.» Seks dager senere døde Henrik Wergeland. Fulgte Bella sin herre i døden? Ja, hevder daværende direktør for Norsk Folkemuseum, Reidar Kjellberg, i en artikkel fra 1946.

Wergelands argument for å plassere Bella i en naturhistorisk samling var altså at hunden skulle tjene som typus for en hundeform som var kjent fra antikken. For ville arter finnes det en standardbeskrivelse som er gjort med et reelt eksemplar som grunnlag for beskrivelsen. Dette eksemplaret kalles for en typus eller typus specimen. Typusen kan ses som en slags gullstandard som garanterer for bestemmelsen av en art.

For hunderaser finnes det ikke noe slikt konkret bevis, siden de er varianter av Canis lupus familiaris, som er en underart av Canis lupus; i tillegg til at utseendet endres gjennom avlsarbeid. Dette er en av grunnene til at naturhistoriske museer har svært få tamformer i samlingene sine. Dessuten liker ikke publikum å se utstoppete hunder på museum, enten de står der for å formidle natur, historie eller kunst.

Restene av den dyrekjære dikterens hund vekker en blanding av fascinasjon, vemmelse og kanskje mest, undring. Mens Bella levde, hadde Wergeland i diktet Mig selv skrevet den vakre strofen «I min Hunds Øje sænker jeg mine Sorger som i en dyb Brønd». Vennskapet som uttrykkes her ser ikke ut til å ha visket ut grensen mellom menneske og dyr for dikteren. Bellas bestemmelse var en rasjonell og usentimental behandling av et dødt dyr.

Leser vi Camilla Colletts beskrivelse av brorens værelse «Grevens Kammer» i prestegården på Eidsvoll, finner vi Bella sammen med kaninen og en mengde andre kre, som levende eksemplarer i en naturaliesamling: «Henriks lidenskabelige Kjærlighed til Naturen og det naturlige havde her ret con amore udfoldet sig. (...) Man vidste ikke, enten man var kommen ind i et Naturaliekabinet, en Eneboers Hule eller en Heksemesters Laboratorium. (...) Dyreriget var ogsaa mangfoldig ræpresenteret. Fugle flagrede løse omkring; Fiske og levende Snoge i Glas; Bella paa en Pude, (...) ikke at glemme hans Yndling, den gamle Kanin.»

Å preparere Bella var derfor en logisk videreføring av en av flere betydninger hun hadde hatt i sitt hundeliv; en parallell til fyrstene på slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet som lot utstoppe vakre og sjeldne dyr og fugler som de hatt i menasjeriene sine, for så å innlemme preparatene i offentlige, museale samlinger.

«Høsten 1834 reiste Henrik Wergeland til Kristiania og blev der 6 à 7 uger, og straks han havde reist, fikk «Freia» 5 hvalper. Da han kom og fik se disse fede unger, syntes han, det var galt ikke at benytte kjødet. Han fik gaardsfuldmægtigen til at dræbe og tage skindet af disse smaadyr, som han kaldte killinger. For lam av gjeder har mange steder i landet dette navn, og de er som bekjendt en god ret mad.» Slik innleder Hans Tønsager sin erindring om da Henrik Wergeland inviterte på killingstek og dram, gjengitt i boken Barndoms- og ungdomsminder om Henrik Wergeland. Tønsager og broren Thorstein var begge til stede. Etter mye motstand lot Marte husholderske seg overtale til å tilberede kjøttet, som ble servert med en sterk saus, sammen med kalvestek. Gjestene spiste på Wergelands eget værelse. Wergeland spiste kun killingkjøtt, og denne retten slo også best an hos gjestene, med unntak av Tønsager og hans bror, som begge visste hva slags «killinger» som ble servert.

Før Wergeland avslørte sannheten om killingkjøttet, oppfordret han gjestene til å ta nok en dram på toppen av de mange som allerede var tømt: «Vi skal tage os en dram, saa vil jeg sige lidt om, hvilken magt fordomme har over en del mennesker, som ikke lader smagen raade.» Wergeland argumenterte så for at folkets fordommer skulle fordrives ved hjelp av opplysning, noe selskapet sluttet seg enstemmig til. Lite visste de at de dermed også godkjente bruddet på tabuet mot å spise hundekjøtt, og i neste øyeblikk avslørte Wergeland at det meget roste killingkjøttet i virkeligheten var Freias valper. To av gjestene reiste seg for å gå ut, men Wergeland ba dem vente og ta enda en dram, hvoretter bare en av dem forlot selskapet. Punsj ble beordret, og Tønsager forteller at jo mer det ble drukket ut over natten, jo mer ble maten rost. Slik ga Wergeland vennene sine en realistisk demonstrasjon av at mennesket følger sine fordommer, og ikke smaken.

Historien om Freias valper overrasker og står i grell kontrast til Henrik Wergeland som dyrenes talsmann og forkjemper. Jeg ser Wergelands forsøk på sette valpekjøtt på den norske matseddelen som et impulsivt og enestående tilfelle, et utslag av det Camilla Collett beskriver som «hans Smag for det bisarre, det originale» som «kunde falde byrdefuld nok for dem, der ikke delte den». Hvis hundekjøtt (som det må ha vært god tilgang på før båndtvangbestemmelsenes og p-pillenes tid) i det hele tatt blir omtalt som matemne, har det vært i nødssituasjoner som i krig, under hungersnød eller i villmarken. Historien inneholder også elementer som uttrykker det sterke tabuet mot å spise hundekjøtt.

Marte husholderske, som Camilla Collett har beskrevet som et menneske som «viste en Takt og en Finhed i alle Forhold», vegret seg for å tilberede kjøttet, og brødrene Tønsager holdt seg til kalvesteken. Samlet belyser Vesle-Brunens tale, Bellas bestemmelse og Freias valper at Henrik Wergeland gledet seg over dyrene, led med dem, brukte dem – og at dyrene var under menneskets herredømme fordi de manglet menneskets forstand. Men hvis de plutselig fikk vår forstand? Da, spår Vesle-Brunen, vil dyrene ta hevn, spre død og til slutt utvandre til hinduenes land hvor religionen innskjerper at menneskene har plikter overfor dyrene.

Liv Emma Thorsen er professor i kulturhistorie ved Universitetet i Oslo. Fra første januar leder hun KULVER-prosjektet Dyr som ting og dyr som tegn – standardisering og synliggjøring av dyr.