Etterkrigstidens mest berømte tyske forlegger, Suhrkamps Siegfried Unseld, holdt etter sigende liv i Wolfgang Koeppen (1906-1996) i flere tiår i påvente av en ny stor roman. Den kom aldri. Historien sier mye om både Koeppens posisjon og Suhrkamps holdning til forfatterøkonomi. For selv om han stadig ble hyllet som en av Tysklands store stilister, forstummet Koeppen etter Døden i Roma (1954, norsk utgave 2007) og offentliggjorde i lang tid knapt annet enn reisebøker skrevet på oppdrag.

Taushet fører som kjent ofte til rykter, og spekulasjonene ble ikke færre da den fryktede litteraturkritikeren Marcel Reich-Ranicki allerede i 1961 forsøkte å forstå forfatterens taushet på bakgrunn av den lunkne mottagelsen hans banebrytende romaner først fikk. I et intervju med stjernejournalisten André Müller ble Koeppen i 1991 spurt om han ikke hadde dårlig samvittighet for at forlaget betalte hans livsopphold uten å motta flere bøker.

Til det svarte han: «En forfatter er en langsiktig investering for et forlag. En eller annen gang får de pengene sine tilbake, selv om det ofte først er etter forfatterens død.» Forlaget har for lengst fått sine penger tilbake. Frem til 2011 utgir de hans samlede verk og etterlatte papirer i 14 bind. På norsk foreligger nå Koeppens debutbok i Sverres Dahls fine oversettelse. Det er kanskje ikke et mesterverk, men selv i de svakere partiene, i skjøtene og overgangene, peker den fremover mot Koeppens kunstferdig sjelfulle prosa fra romanene på begynnelsen av 1950-tallet. Synsvinkelskiftene og den fleksible, tankestrømlignende skrivestilen er fullt på høyde med den språklige kraft og særegne collageteknikk han senere perfeksjonerte og ble berømt for.

Biografisk. Koeppens roman har biografiske trekk. I flere år var han stormende forelsket i den vakre jødiske skuespillerinnen Sybille Schloss. Den unge forfatterens eventuelle tekniske svakheter oppveies av den lidenskap som gjennomstrømmer hovedpersonen under kurtiseringen av romanens Sibylle (merk navneendringen). I Friedrichs skikkelse fremfører Koeppen sin brennende kjærlighetserklæring til kvinnen han aldri fikk elske annet enn på avstand.

Hans galskap er en Goethes Werther eller Hamsuns Glahn verdig. «Hun er i verden, hun puster den samme luften,» sukker Friedrich. Han er den forelskede unge mannen som venter, men også patetisk fortaper seg i sitt umulige: «Jeg kan ikke leve uten deg!»

Bannlyst. Sibylle begjæres av fem menn i løpet av romanen. Hun kan velge og vrake, hun både nyter og lider under mennenes krav og forventninger til henne, for hun vil sin egen frihet. Friedrichs forelskelse er en typisk mannlig forelskelse. Sibylle har ingenting å tape, Friedrich tilsynelatende alt. Den ytre handlingen er drømmeaktig, scener avløser hverandre i umerkelig flytende overganger. Friedrich er på utsiden av den tilværelsen Sibylle utfolder seg i som skuespiller med den omreisende teatertruppen. I ekstasen drømmer han om å la seg myrde av den elskede: «om hun bare ville skyte, tenkte Friedrich, om hun bare ville skyte.»

To år etter utgivelsen ble romanen bannlyst av nazistene. Den ærlige utleveringen av en ung kvinnes liv og utilslørte frisinnethet ble for sterk kost. Det fikk ingen store konsekvenser for forfatteren, som senere av økonomiske årsaker skrev filmmanus for Goebbels. Virkelighetens Sybille flyktet til USA og mistet begge foreldrene i utryddelsesleirer. Hun døde på Manhattan i 2007 etter en mislykket karriere i Hollywood.

Sverre Dahls misjon for tysk litteratur har igjen ført til at et viktig forfatterskap sakte, men sikkert blir kjent i Norge.