Cato Schiøtz uttaler seg i Morgenbladet 5. desember om Joralf «Snåsamannen» Gjerstads angivelige overnaturlige evner. Schiøtz skal selv ha kontrollert Gjerstad ved å utfordre ham til å lese kort med billedsiden ned, og trekker konklusjonen: «På bakgrunn av det fremlagte materialet, herunder egne erfaringer, er det undertegnedes konklusjon at det kun er teoretisk tvil om at han forvalter de evnene som Kolloen skriver om. Og hvis det bare foreligger teoretisk tvil, skal man se bort fra denne tvilen selv i de mest alvorlige straffesaker.» Han undertegner som høyesterettsadvokat.

For de fleste forskere vil det fortone seg omvendt: Det er kun en fjern teoretisk mulighet for at Gjerstad for eksempel kan «lese» kort på denne måten. Det foreligger nemlig flere vitenskapelige undersøkelser om slike evner, og ingen har klart kunststykket under kontrollerte betingelser. Den amerikanske tryllekunstneren James Randi har siden 1968 lovet ut en pris som nå er på hele én million dollar for den som måtte klare det, og pengene står urørte.

For øvrig er kontrollerte forsøk av denne typen vanskelige. Naturvitenskapsmenn lar seg nemlig lett lure av taskenspilleri. Mange vil huske Uri Geller som bøyde skjeer på fjernsyn. Norske materialfysikere ga seg ende over under direktesending, de «så det jo med sine egne øyne». Gellers kunster ble senere avslørt av tryllekunstneren Tore Torell. Geller har senere innrømmet svindelen, men han skal visst fremdeles ha «varme hender».

Da det anerkjente vitenskapelige tidsskriftet Nature for en del år siden undersøkte data om at homøopatisk medisin virket på immunceller i prøverør, brukte de et tverrfaglig team av vitenskapsfolk og tryllekunstnere. I denne såkalte Benvenistesaken ble det ikke bevist svindel, men man klarte ikke å reprodusere den homøopatiske effekten.

Schiøtz’ uttalelser har imidlertid en mer alvorlig side enn en nokså gammel og forterpet debatt om det overnaturlige, nemlig hvordan han som jurist veier sin egen synsing opp mot resultater basert på vitenskapelig metode. Dessverre er ikke dette enestående i norsk rett. Vi husker utsagn i Bjugnsaken som at «Barn lyver aldri», og ren synsing blant barneleger om påståtte forandringer i underlivet hos de små som var mulige ofre for seksuelt misbruk. Helt nylig har Gjenopptagelseskommisjonen for straffesaker suverent avvist vitenskapelige vurderinger i Torgersensaken, noe som avfødte en protest fra 279 norske forskere rettet til landets justisminister. Det var synsing og ekspertenes mangel på vitenskapelig metode i bevisvurderingen som i 1958 førte til at Torgersen fikk livstidsdom for drapet på en ung kvinne – en dom som mange i dag betrakter som et justismord.

Vi mener bevisvurdering i straffesaker bør gjøres mer vitenskapelig og objektiv, og mindre preget av synsing. Schiøtz er verken tryllekunstner eller forsker, men det blir farlig når han som fremtredende jurist trekker inn sin erfaring med bevisvurdering i straffesaker i forbindelse med sitt syn på Gjerstads eventuelle overnaturlige evner. Mener Schiøtz at en fellende dom kan bygge på uttalelser fra et påstått synsk vitne som dommeren er overbevist om besitter spesielle evner og derfor snakker sant?

Det er nytt for oss at overnaturlige evner skulle representere «naturvitenskapens dårlige samvittighet», men kanskje er det subjektive element som ofte preger bevisførselen i straffesaker, rettsvesenets dårlige samvittighet – fra middelalderens hekseprosesser til vår tids dokumenterte justismord?

Per Brandtzæg
Professor, Rikshospitalet

Jo C. Bruusgaard
Forsker, UiO

Kristian Gundersen
Professor, UiO