Så i disse de siste ukene av hva som har vært et forferdelig år, blir det enda litt tystere og dystrere. Noen få dager etter pinuplegenden Bettie Pages bortgang i en alder av 85, sluknet også et av Nordens mest utpreget anarkistiske kunstnerskap. Såpass unikt og viltvoksent at det nesten blir noe absurd over det å skulle skrive en nekrolog.

Arbeidet til kjARTan Slettemark vil jo uansett fortsette å leve sitt eget liv, absolutt alt taler for det. Som var det noe organisk, som bare muterer og reformerer seg i forhold til omverdenen. Sånn som det bestandig har vært. Et arbeid som stadig kommuniserer, siden dette er hva det faktisk er: en kommunikasjonsform, en utpreget direkte tiltale, selv om den er full av underdiskurser og spriker som et billig juletre.

Lenge før termen var i bruk, gjorde han performancer som skremte vannet av borgerskapet, og det arketypiske 1990-tallsmediet video gjorde han seg vel strengt tatt ferdig med allerede på 1970-tallet. Og det kokte bestandig ned til et spørsmål om den egne kroppen. kjARTan Slettemark var kunst, mer enn han faktisk lagde den, selv om han var forstyrrende produktiv (og produktivt forstyrrende, fra dag én). En merkelig rastløs skikkelse, som pustet kunst og spiste kunst, som var det snakk om noe i nærheten av en religiøs overbevisning. Og i sine mest briljante stunder – og de var slett ikke få – formidlet han flere forestillinger om den agerende direktekunstneren: én del sjaman, én del lurendreier, litt skuespiller og litt trollmann. Drevet av en visjon som krevde sin mann, et arbeid som krevde en total kompromissløshet.

Noen av disse arbeidene – de fleste, faktisk – er å regne som ikoniske. Formidlere av etablerte myter fra den nære fortid. En tid da det å ha Nixon i passet sitt ikke ga noen som helst problemer (prøv den nå, sier jeg bare!). Og den nære fortiden er jo fortsatt til stede. Det skal visstnok finnes en Frp-politiker som aktivt jobber veldig hardt for å strupe kulturtilbudet i den lille småbyen han virker i, som en effekt av at han slett ikke likte Slettemarks nakne, korsfestede kropp som figurerte på en utstilling.

Han klarte på en forunderlig måte bestandig å irritere de rette personene. Forunderlig, fordi provokasjonen var sjelden direkte. Hensikten var alltid god, for dette var i grunnen en snill fyr fra Naustdal i Sunnfjord som klarte å tviholde på noe som kanskje kunne misoppfattes som naivitet, men som dypest sett var et spørsmål om sterk moral: Det fantes fra dette ståstedet ingen uskyldige i forhold til de barna som ble bombet i Vietnam. Man kan hakke i stykker et bilde med øks til det bare er fliser igjen, men dette var beskjeden som både ble sendt og tatt imot.

Og nå er han altså ikke her. Likevel kommer vi aldri til å bli kvitt ham. Det finnes åpenbare grunner til hvorfor det er sånn, og sett i sammenheng blir kjARTan utrolig sær. I et land der bare de aller særeste blir viktige billedkunstnere, får han alle andre til å se ut som konservative søndagsskolestudenter. Land og land, forresten. Som stasminister i Kjartanistan og like labil i sitt forhold til Sverige og Norge som jeg er, kunne han strengt tatt velge ikke å forholde seg til slikt. Grenser var ikke helt tingen.

Han var rett og slett av den sorten som ikke var tenkt for masseproduksjon: det fantes bare en. Vi hadde ham en stund, den rare fuglen som ga Nixon en kopp kaffe og drev «Moderata Museet» for å herje med Moderna Museet i Stockholm. Som gikk på line for kunsten og agerte puddel til forargelse. Han fortsetter å være det han bestandig var: en gigant. Den eneste av sitt slag. La oss ønske ham all lykke videre.

Tommy Olsson Kunstner og kritiker