Vi vil, og jeg tenker da på nordmenn så vel som kinesere, amerikanere, mongoler og brasilianere, være rikere, sunnere, tryggere, mer velfødde og leve lenger enn noen generasjoner før oss.

Til alle tider har nyttårshelgen vært en regnskapets tid: hvordan går det egentlig for meg og min familie, for mitt land og den menneskehet vi inngår i?

Før i tiden var det ikke lett å gi svar ut over det lokalsamfunnet man selv kunne beskue. Dels sprikte tendensene i alle retninger – dels visste man lite om samfunnsutviklingen i egen samtid. Nå vet vi svarene på det meste gjennom statistikk og forskning som bare er noen tasteklikk unna. Og fasiten er at for et flertall i vårt land så vel som på jordkloden for øvrig har det vært stor økonomisk og sosial fremgang i vår levetid. Den daglige og dramatiske nyhetsflommen gir mange inntrykk av at det går dårligere med menneskeheten enn det faktisk gjør.

Ingen steder, noensinne, har meg bekjent fremgangen vært større de siste generasjoner enn i eventyrlandet Norge. I mine 51 leveår har vår bruttonasjonalinntekt blitt nesten femdoblet. Siden min tippoldefars tid har vårt land gått fra å være et av Europas fattigste til å bli et av verdens tre rikeste land. Vi arbeider bare noen minutter nå for å få lønn nok til forbruksvarer min far måtte arbeide timevis for å få.

Det ville ha blitt sett på som science fiction for førti år siden at folk flest her oppe mot Nordpolen kunne og ville dra på fjerne ferieturer til Syden snarere enn til egne bygder og byer. Like utenkelig ville det ha vært at staten kunne gi ulike trygder eller pensjoner til et flertall av befolkningen samtidig som en av ti familier hadde en privat inntekt over en million kroner. Eller at et stort flertall av ungdommen gjennomførte gratis høyere utdannelse, eller at det ble gitt hundretusener av gratis sykehusopphold og operasjoner hvert år til og i vår lille befolkning.

Samtidig har nordmenn begynt å se på det å leve i fredelige omgivelser som en selvfølge. Svensker, dansker, tyskere og russere har gått fra å angripe, okkupere eller true oss til å bli våre beste handelspartnere.

Da den norske marinen i 1970-årene skjøt raketter etter det man trodde var fiendtlige sovjetiske ubåter i norske fjorder, ville ingen trodd at Norge noen tiår senere ikke betraktet noen andre land som mulige fiender. Ingen ville trodd at den kalde krigens fiendeland ville være i intens samhandel i EU, eller at land fra en oppløst Warszawa-pakt ville samarbeide innen Nato og dra på felles felttog i det fjerne Afghanistan.

Trekker vi linjene lengre tilbake enn de siste femten gullårene, vil altså tilværelsen forbli meget privilegert for 90 prosent av det norske folk gjennom dette økonomiske kriseåret 2009. Vi vil ha ressurser til et fortsatt fenomenalt privat og offentlig forbruk for og til oss selv – og samtidig kunne bli flinkere til å dele med de i vårt eget samfunn og i verdenssamfunnet som faller helt utenfor.

I økonomiske krisetider er det ikke lett å prioritere riktig, fordi det er vanskelig å se konsekvensene av ulike tiltak og vurdere problemer opp mot hverandre. Det vil være galt å gi usosiale skattelettelser til de av oss med trygge arbeidsplasser som faktisk ligger an til å få økt kjøpekraft og lavere rente.

De få som var fattige her i landet i fjor kan nå bli flere og enda fattigere fordi flere mister arbeidsplasser, flere kan miste sine hjem og flere kan bli rusavhengige. Minoriteter, funksjonshemmede og lavtutdannede kom sist inn i arbeidslivet og er mest utsatt nå.

Internasjonalt vil vi se det samme. De hundretalls millioner som de siste ti år ble løftet ut av den ytterste fattigdom fordi samfunnsøkonomien i Asia, Øst-Europa og Latin-Amerika endelig fikk sitt løft, vil være de første som nå støtes ut når eksportindustriene får sin bråstans.

Skal vi forsvare den globale sosiale fremgangen, må ikke handelstiltakene bli mer proteksjonistiske og bistanden reduseres for å forsvare noen arbeidsplasser i nord på bekostning av mange i sør.