Samme uke som Dagbladet satte modell Lene Alexandra Øien og snåsamann Joralf Gjerstad på listen over årets maktklatrere, NRK utpekte politiboss Arne Johannessen til årets debattant og Stat & Styring kåret Nina Frisak til Norges mektigste byråkrat, satte også Morgenbladet ned et maktpanel.

En siste nisje. Da hadde VG allerede slått fast at Jens Stoltenberg var Norges mektigste mann. Mia Gundersen figurerte på listen over «årets makttapere», bare ett år etter at hun og mannen Marcel Leliënhof hadde slått til i kåringen av Norges mektigste kjendispar og Dagbladets sjefredaktør Anne Aasheim var kåret til Norges mektigste lesbe.

Du (ja, du) hadde slått Jon Gelius i kåringen av Norges mektigste medieaktører, mens VG hadde slått fast at avisens sjefredaktør var en av landets ti mektigste. Kristin Halvorsen var kåret til Norges mektigste kvinne, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen til Nord-Norges mektigste, Jan Fredrik Karlsen til Musikk-Norges mektigste, Bente Nyland til Olje-Norges mektigste kvinne, mens Aschehoug forlag hadde gitt ut en bok med Norges tusen viktigste personer.

Det meste virket dermed avklart når det gjaldt de grunnleggende maktforholdene i Norge. Men én kåring – en liten nisje – hadde ingen beskjeftiget seg med. Ingen hadde så langt kåret hvem som har minst makt i Norge. Ikke før nå.

Avmaktspanelet. Morgenbladets avmaktspanel har bestått av det utvalg medarbeidere som på et bestemt tidspunkt, nærmere bestemt sist fredag, var på jobb og klare til å gi seg hen i opprivende diskusjoner rundt et utvalg kandidater. Etter en innledende nominasjonsprosess kom det til avstemning, hvis resultat igjen ble gjenstand for diskusjon. Juryen føler seg likevel sikker på at den har funnet frem til de som har absolutt minst makt i Norge. Eller mest avmakt ... dette var for øvrig også et tema: skulle man vektlegge mangel på makt eller tilstedeværelse av avmakt? Dette spørsmålet ble aldri løst. Juryen kom også i vanskeligheter da «ufødt liv» ble nevnt som kandidat. Hvor gikk grensen for kandidatur? Hva er et menneske? Også den diskusjonen rant ut i sanden, og juryen gikk fra arbeidet i taus uenighet. Men med en liste over avmaktstoppene i Norge.

1. Anne Aasheim, sjefredaktør i Dagbladet. Juryen uttaler: Aasheim forvalter den stolte Dagblad-tradisjonen, og forsøker å gjenreise den med alle de metodene hun rår over. Snart er nyheter og sport satsingsområde, snart er det debatt og kultur, snart er det magasiner, mens gull og grønne skoger loves på hver eneste forside. Men uansett hvilke krampaktige forsøk Aasheim gjør på å selge flere aviser, skjer det samme. Dagbladet bare faller og faller, og kanskje skyldes det ikke engang krefter Aasheim rår over. Slik blir Aasheim en avmektig leder av avmaktens avis.

2. Torstein Dahle, leder av partiet Rødt. Juryen: Hvis Rødt/RV/AKP, partiet er kjent under mange navn, noensinne skulle ha maktmuligheter, måtte det vært nå. SV er i posisjon og lider stadig nederlag i regjeringen. Norge kriger i Afghanistan, miljøkatastrofen truer og verden er i dyp økonomisk krise. Grunnleggende spørsmål stilles ved det kapitalistiske systemet. Samfunnet har behov for kritikk fra venstre, den offentlige debatten trenger poengtert kapitalismekritikk, likevel vet nordmenn knapt at partiet Rødt finnes. Torstein Dahle representerer politisk avmakt i sin reneste form.

3. Prestene. Juryen: Prestene representerer her Kirken som helhet. De preker kristendommen, den mest avmektige av verdensreligionene, tapernes religion. Som bæres frem av mennesker – prestene – som ikke selv tror på budskapet, men som likevel preker det av medlidenhet og kjærlighet til sognebarna. Samtidig holdes Kirken som gissel av staten. Den taper enhver kamp som betyr noe for den, enten det gjelder abort, brennevin, ekteskapsinstitusjonen eller homofili. Når det sies at Kirken taler de avmektiges sak, har det dermed en dobbel betydning.

4. De ureturnerbare asylsøkerne. Juryen: Disse menneskene er uvelkomne både i opprinnelseslandet og i oppholdslandet, og har dermed verken rettigheter, alternativer eller kontroll over sine egne liv. De kan ikke ta seg jobb. De kan ikke planlegge livsprosjektene sine, og de mangler språk til å uttrykke seg i offentlige debatter. De er som gruppe dårlig likt der de kommer, og like dårlig likt der de kommer fra. De har ingen statsmakt de kan påvirke eller stille til ansvar for sin situasjon. De lever i limbo, og er fullstendig maktesløse.

5. Dag Solstad, forfatter. Juryen: Forfatteren har siden essayet «Om meddelelsens problem» tematisert egen avmektighet. Han mener man ikke kan føre en dannet samtale fordi ingen vil høre, mens alle hører på og nikker til det han sier. Frem til nå. Det siste året har Solstad nemlig blitt sablet ned selv på Litteraturhuset, og fått smakshegemoniet i avisredaksjonene mot seg. Juryen var delt i synet på Solstads kandidatur. Et avvikende syn la til grunn at Solstad har hele Kultur-Norge som groupies, og at han i karikaturstriden er på maktens side, det vil si statslederne og sjefredaktørenes.

6. Revisorer med flere. Juryen: En innsender fra Kanariøyene hadde argumentert for at «revisorer, regnskapsførere, accountmanagerne, ja key accountmanagere» var Norges mest maktesløse, siden de var «bastet og bundet på alle kanter, lokket inn i yrket med drops på stand i avgangshallen på handelshøyskolene. Sitter tett i tett i dress under timefaktureringsregime. Disse er de svakeste av våre svake, de stemmeløse, de avmektigste – og bare fordi de alltid har sagt ja, eller helst ja vel». Juryen tok nominasjonsteksten til følge, og plasserte revisorene med flere på sjetteplass.

9. Heroinistene. Juryen: Livene deres er fysisk fjernstyrt av en avhengighetsskapende, dyr og ulovlig substans. Hverdagen preges dermed av manglende makt over eget liv. Gjennom synlighet i bylandskapet utøver de offermakt, men til tross for magasiner som =Oslo er de i liten grad i stand til å fremme sitt syn i offentlige debatter. Heroinister er individualister uten noen sterk fagforening, de er heller ingen viktig velgergruppe, og de står svakt økonomisk. De blir sjelden tatt med på råd når narkotika- og annen politikk drøftes, og står sjelden klare med gjennomtenkte utspill.

8. Georg Apenes, direktør for Datatilsynet. Juryen: I den grad Georg Apenes er talsmann for nordmenns rett til privatliv, taper han år etter år. Han kommer med kraftige utspill, har til dels gode argumenter på hånden, men taper alltid. Det virker alltid som om et eller annet hensyn er viktigere. Om det har dreid seg om mobilavlytting, datalagring eller romavlytting – Georg Apenes og Datatilsynet har maktesløst måttet se på at terrorangrepet mot Tvillingtårnene 11. september 2001 sakte har flyttet grensene for vernet av nordmenns privatliv.

7. Røykerne. Juryen: Røykerne er en overraskende kandidat på listen, faktisk førte plasseringen til en ekstra opptelling av stemmer. Begrunnelsen for røykernes kandidatur antas å ligge i deres massive statusfall de siste ti-tolv årene. Røykerne har vært gjennom en lang klassereise: Fra sofistikerte makthavere med høy status, til sykelig utgruppe henvist til små, gapestokkaktige rom på flyplasser, der de står, skjelvne, med sine gule fingre og tilfredsstiller nikotinbehovet sitt mellom hostekulene. Uorganiserte, i avmakt, ser de lovene stramme seg til rundt dem.

10. Europabevegelsen. Juryen: De store mediene er EU-vennlige, de største politiske partiene er det. Norge knytter seg stadig tettere til EU via lovgivning, og er snart det eneste landet i Europa som står utenfor. Selv Island trekker nå mot EU. Likevel klarer Europabevegelsen verken å starte noen EU-debatt, forklare EU til det norske folk, eller ha noen stemme i offentligheten. I stedet øker EU-motstanden i Norge, ingen partier tar opp EU-saken, og nye argumenter for EU-medlemskap er knapt lansert i offentligheten siden 1994. Norges ikke-forhold til EU symboliserer Europabevegelsens totale avmakt.