Da Øyvind Berg trådte inn i den litterære offentligheten med samlingen Retninger (1982), ble kontoen for det uutsagte betraktelig redusert i den norske samtidspoesien. Tendensen til å slurve med håndverket og satse på det uutsigelige som en udefinert og garanterende størrelse, har vært en fristelse for mange poeter. Et ord som det ofte har vært investert i på denne måten er for eksempel «nåde», som om det representerte en årsaksløs rystelse i seg selv.
Hos Øyvind Berg innfinner nåden seg først i opprøret. Han kom inn i den norske poesien som den religiøse og litterære arvens ordstormer, som gjorde det umulig for den saktmodige å innlate seg med saligheten og det himmelske uten å bli rystet i grunnvollene, for ikke å si i «evighetsinnvollene», som poeten selv formulerer det:

Så uromantisk og rett frem beskrives den poetiske natten av Øyvind Berg i diktsamlingen som er blitt epokegjørende for norsk poesi, Totschweigetaktiken fra 1988. Direkte oversatt til norsk blir tittelen noe slikt som Ihjeltiingsstaktikker. Som bok fremstår den som uanselig, nesten anonym; en tynn liten sak på 35 dikt der forfatterens navn først forekommer på kolofonsiden. Boken fikk i sin tid én anmeldelse.

Diktene fremstår som hardtslående protester mot forventningene om å skulle støte på et lyrisk jeg, og alle de språklige konvensjonene som følger av dette. Det er noe Jean Genetsk, nesten forbrytersk over det forgylte mørket diktene fremstiller. Vellyst og smerte hører sammen, skrift og blasfemi likeså; ja, diktene har preg av å være nærmest rituelle blasfemiske handlinger, som dermed – paradoksalt nok eller kanskje snarere: naturlig nok – viser til noe guddommelig, om enn på immanent grunn, her: i jorda, i dritten, i arbeidet det er å leve og overleve.

Å skulle sammenligne diktene til Øyvind Berg med et eller annet som allerede foreligger er vanskelig, enda de er fulle av litteraturhistoriske referanser, og referanser til filosofi og vitenskap, det være seg alt fra astronomi til religiøse skrifter til økonomisk og politisk teori. Berg er en politisk skolert poet, men diktene hans har en innebygd motstand mot å bli identifisert med litterære forbilder. Som gjendikter har Berg beskjeftiget seg med alt fra William Shakespeare til Paul Celan.
Han har også gjendiktet den radikale modernisten Per Højholt fra dansk til norsk i utvalget Dikt 1963-1989. Med et så vidt spenn i bunnen av sitt gjendiktnings- og fortolkningsarbeid, sier det seg selv at innflytelsene er mange.

Den historiske og politiske bevisstheten som avspeiler seg i diktene har tydelig affinitet til sentraleuropeiske poeter som Bertolt Brecht og Georg Johannesen. Når det gjelder formspråket, minner Berg mest om sin danske kollega Per Højholt (1928-2004), et slektskap man kan spore helt ned på den dominerende syntaksen i diktene.

Også i sine måter å traktere metaforen på går disse to nordiske gigantene motstrøms. Begge forserer grensene for undergrunnen og det etablerte, det avantgardistiske og det klassiske. Det er som om de smiler mildt ironisk – eller kanskje overbærende – til begge leire og sier på rimbaudsk vis: Jeg er en annen, jeg er en annen.

Højholt og Berg er kontradiktoriske modernister, som forener poler i språket som forkludrer alle stereotypier eller innlærte skjemaer om det vi forbinder med modernistisk praksis og verdensbilde. De kan begge betegnes som vitale modernister, som motsetter seg enhver form for språklig og innholdsmessig stillstand; de opprettholder metaforen som poetisk drivfjær samtidig som de bryner seg kritisk mot den, negerer og nullstiller den.

I miniessayet «Avsluttende bemerkning» – etter gjendiktningen av den kinesiske 200-tallsdikteren og kritikeren Lu Ji i Forskjellig – finnes noen linjer som kanskje kan være med og belyse Bergs egen diktning når han skriver om arbeidet med Lu Ji og hans refleksjoner omkring en metaforisk og en metonymisk pol i Paul Celans diktning: «I en ganske omfattende sondering ble jeg slått av noe helt annet: Hvordan Celans bildespråk tenderer mot katakrese, misbruk av ord og uttrykk. Et misbruk foretatt av en dikter som følte at (det tyske) språket var misbrukt, (det jødiske) folket var misbrukt etc. Dette kan sjølsagt også tenkes i samband med den lyriske modernismens endelikt – fra Les Fleurs du Mal til Die Niemandsrose.» Det kan virke som om Øyvind Berg definerer all diktning etter Celans Die Niemandsrose fra 1963 som fristilt ideologisk fargede kallenavn, kallenavn som gjerne er mer egnet til å skaffe kritikeren eller akademikeren en posisjon i systemet, enn å beskrive finheten i diktet der det «å sette et ord etter et annet, er resultat av uendelige overveielser om vilke kunstgrep som her skal nyttes og nytes.» (fra den innledende bemerkningen til Li Jus poetikktekster). Forfatteren driver stort sett gjøn med såkalt postmoderne teoretikeres mangel på bakkekontakt eller manglende innforlivelse av tradisjonen, den de har skapt et helt system av begreper for å beskrive, men kanskje likevel ikke riktig kjenner.

Med sitt tydelige, fortrolige forhold til og forståelse av kinesisk og antikk tradisjon og frem til den samtidige europeiske modernismen, er Berg muligens den poeten i Norge med størst bakkekontakt. Og nettopp derfor kan han drive gjøn med det å være «litterær» som noe opphøyd:

Det er tidvis absurd morsomt å lese Øyvind Bergs dikt. Her er det ikke mye selvhøytidelighet. Det er gjøglersk og fylt med humor, om enn av det svartere slaget. Og i likhet med finske Pentti Saarikoski (1937-1983) – også han en bror i ånden – er Bergs dikt befolket med et temmelig skrudd persongalleri. De fleste av diktene har en bakenforliggende fortelling, og i diktene foregår det samtaler om både dette og hint, om alt fra Tvileren Thomas, i Bergs terminologi: «Thomas Tvillingtvileren», til Donald Duck, som er en gjennomgangsfigur i flere av Bergs samlinger; Bjørn Carlsen – en kunstner i bilder i samme generasjon – har også Donald Duck med i flere av bildene sine som et minste felles multiplum og folkelig ikon. Til tross for Donald-industriens kommersialisme kan det virke som at selv en venstreradikal poet som Øyvind Berg finner inspirasjon både til opprør og språklige saltomortaler i Carl Barks’ tegninger: «Og Donald fyker rundt fra pol til pol//men innvortes står han pal/stakkars Donald: Carl Barks gråter -//Donald er billig og selger seg billig».
Og kanskje bruker han også Donald Duck nærmest som en stedfortreder for våre egne nasjonale ikoner, som Berg skriver og river temmelig uærbødig ned fra pidestallen, dog aldri ondskapsfullt, selv i diktet «(Kongen vår» fra Totschweigetaktiken kjennes det som om det er igjen en flik av kjærlighet til mennesket kongen, likevel vil jeg henfalle til å tro at Øyvind Berg ikke under noen omstendigheter er villig til å erklære seg som rojalist – hør bare her:

Øyvind Berg er en idiomatisk poet, i betydningen en som vrir og vender på kjente vendinger og talemåter. Ja, det er møtet mellom det muntlige og det skriftlige, mellom slangen og talemåtene som en kan tenke seg forfatteren har møtt på lugubre barer, på gata og i finkulturelle settinger, og den kjennskapen han har til klassiske skrifter som til sammen utgjør det kraftfeltet som kan kalles den bergske skrivemåte. I resepsjonen for øvrig blir ofte sammenblandingen av det høy- og lavkulturelle, hva nå enn de lavkulturelle skulle finne på å bedrive dagene med, og den tilhørende nedbrytningen av smakshierarkiene trukket frem som hans diktnings adelsmerke, og på en måte har Berg fått opsjon på detroniseringsretorikken i samtidslyrikken i Norge. Ingen kan ta fra ham æren for innsatsen han har gjort her.
Selv finner jeg fusjonen av muntlig og skriftlig som et langt viktigere incitament til å lese Øyvind Bergs diktning. Ikke bare har han gitt østlandsnorsken klassiske former å klinge rasende, inderlig og fyldig i. Han har også klart å vise hvordan direkte muntlig innflytelse er avgjørende for skriftutviklingen, at det er et pågående arbeid som aldri tar slutt, og derfor kan han skrive seg inn i en homerisk tradisjon, der han i likhet med den greske dikteren – eventuelt dikterne – kan påberope seg å ha satt nytt språk inn i verden: «Først kom Homer før meg, så kom jeg før Homer.»

Ingen nålevende forfatter i Norge har evnet å samtidiggjøre tradisjonen – fra de gamle kineserne over antikken og frem til i dag – som Øyvind Berg. Og i alle diktene er leseren Berg til stede; han tegner sjenerøst opp sine lange stitråkk gjennom verdenslitteraturen. Diktere, vitenskapsfolk og alminnelige mennesker fra helt ulike tider blander seg og møtes i diktene. Og det vidunderlige skjer! Vi får anledning til å bli samtidige med den kinesiske poeten Li Po (701-762), og han med oss.

Det er også her hans fortjeneste som gjendikter kommer inn i bildet; kanskje er det vel så mye på dette området at Berg har gitt det norske språket nye valører, og den minoritet av mennesker på kloden som er overgitt til dette språket, andre måter å tenke og føle på. Hvor mange ganger har jeg ikke selv tydd til disse linjene av Ezra Pound – det vil si Pound gjennom Bergs fortolkning – når livet har buttet imot og det har kjentes som om all lyst og glede og ære er blitt frarøvet meg. Dette utdraget av en gjendiktning, etter Ezra Pounds libretto («The Pisan Cantos LXXXI»), fra Nede fortelling (2000) viser til fulle hvordan den ofte innfule og lakoniske Berg kan ta patosen i den litterære arven i bruk; patos som den kraften som forbinder språket med verden, sjelen med tanken og diktet med historien og den menneskelige stemmen.

Når det har gått snart ni år siden Berg ga ut en diktsamling sist blir det klart for meg hvor sterkt diktene hans fortsetter å virke; de har satt en standard for hva som er mulig å si og gjøre i et dikt. Og om ikke dikteren har et budskap med stor B så er han stadig formanende, både lavmælt, inderlig og kvast; han bærer frem en form for politisk bevissthet som innehar etiske implikasjoner både for forholdet mellom mennesker og hvordan vi bruker språket.
Det er ikke noen lettkjøpte politiske ærend Øyvind Berg løper. Mange har trodd å finne en oppskrift for opprør i hans dikt, og ingenting blir mer feil. De ender opp som bleke kopier og epigoner hele gjengen, og de fremstår mer som maniert opprørte enn reelt opprørske. Det finnes knapt en poet i generasjonen født etter 1970 som ikke har næret seg av en eller annen idiomatisk vending fra Bergs diktning. Disse linjene i språket er lett å identifisere, og det er litt søtt at denne mannen alene har greid å skjemme ut så mange debutsamlinger med klossete forsøk på å skrive breialt og raddis-østnorsk. Det er bare Tor Ulven i den samme generasjonen som har hatt en like besmittende virkning, hva angår litterær holdning, vokabular og formspråk, på unge skrivende folk.

Det er klart: Det er noe lett forførende ved Øyvind Bergs dikt, til tross for deres tyngde, det er noe som irriterer ved deres diggbarhet og voldsomme appell. Jeg innrømmer at jeg har tenkt noen ganger: Fan, kan du ikke kokettere litt mindre, for du som skal være opprørsk skal ikke pådra deg så mange fans! Men det at det er mange tilhengere av Bergs poesi tilsier vel at opprøret mot det sentrallyriske slagget, mot konvensjonell språkbruk overhodet, mot «folk som er enkle i hue» og mot makta, er berettiget. Vi som liker den «ru stillheten» som diktene til Berg etterlater, kan aldri bli i flertall likevel:

Steinar Opstad er lyriker