Fremtidige historikere som skulle få den innskytelse å granske norske aviser fra året 2008, vil raskt kunne konstatere at det dette året fant sted en innbitt kamp om eierskapet til sekularismen i Norge. Det var ikke lenger bare ateister og humanister som erklærte seg som sekularismens fremste fanebærere. Nytt av året var at enkelte kristne intellektuelle kom ut av skapet og stolt proklamerte for all verden at sekularismen – vanligvis forstått som den politiske doktrinen om skillet mellom stat og religion og den foreskrevne henvisningen av religiøs tro og utøvelse til den private sfæren – var en arv etter kristendommen. De hadde funnet sitt redskap i den kanadiske liberale katolske filosofen Charles Taylors (1931–) magnum opus, A Secular Age (2007).

«Vi kan takke kristendommens tilpasningsevne for at vi lever i et sekulært samfunn,» het det i en panegyrisk anmeldelse av Taylors bok i Morgenbladet 4. januar 2008.

Det lar seg selvsagt vanskelig benekte at sekularismen oppstår i en vestlig, europeisk kontekst. Taylor, som på mange måter forholder seg ganske konvensjonelt til forsøket på å skrive sekularismens utviklingshistorie (han tråkker blant annet i sporene til Marcel Gauchet), sporer da også sekularismen tilbake til reformasjonen og de europeiske religionskrigene på 1500-tallet. Den intellektuelle arven etter opplysningstiden inngår også i Taylors fremstilling av sekularismens utviklingshistorie, men spiller en birolle. Det er paradoksalt, siden det var den britiske fritenkeren og utilitaristen George J. Holyoake (1817-1906) som skal ha introdusert begrepet sekularisme i 1851. Men så erklærte da også Taylor allerede i Sources of the Self (1989) at utilitarianismen (nytteetikken) var en sekularisert variant av kristen spiritualitet. Det vil være svært reduktivt å lese Taylor som en katolsk filosof, selv om de religiøse undertonen er klar i hans begreper om at det ligger i menneskets natur å søke meninger i forklaringer og forståelser som går ut over oss selv (søken etter fulness), og selv om han går lengre i et forsvar av en kristent forankret verdensforståelse i A Secular Age enn noensinne tidligere.

Taylor, som vokste opp i en katolsk-anglikansk familie i Montreal i Canada, kan anses å være forankret i en liberal og reformatorisk katolsk virkelighetsforståelse, der moderne forståelsesformer uttrykt i menneskerettigheter, demokrati og likestilling sees som utvilsomme menneskelige fremskritt, og som noe katolisismen best kan møte med en forsonlig holdning. Hans grunnlagsforståelse av historisk utvikling er durkheimiansk snarere enn marxistisk.

Politisk tilhører Taylor den sosialdemokratiske venstresiden, og har støttet New Democratic Party (NDP) i Canada i årtier. Taylor har tilskrevet sin katolisisme sin oppdagelse av franske katolske teologer tidlig på 1950-tallet. Dette var teologer som skulle vise seg å legge det intellektuelle grunnlaget for den katolske kirkes offisielle forsoning med moderniteten, demokratiet, menneskerettighetstenkningen og den religiøse pluralismen i form av Det Andre Vatikankonsil fra 1962 til 1965. Det fremgår nokså klart av forelesningen A Catholic Modernity (1999) at Taylor er opptatt av å fremme forsoning, snarere enn konflikt, mellom sekulære og religiøse verdensanskuelser.

En forsoning er det all grunn til å ønske velkommen i og med den utbredte misforståelsen om at det sekulære og det religiøse representerer absolutte motsetningspar. Den misforståelsen finnes både blant sekulære absoluttister, evangelisk-konservative kristne, konservative katolikker og islamister. Mitt argument er imidlertid at denne interessen påvirker Taylors lesning av sekularismens utviklingshistorie, som følgelig kommer til å dreie seg mer om forsoning enn om konflikt. Av Taylors fremstilling får man knapt nok inntrykk av at den moderne sekularismen rent faktisk er noe den offisielle katolske kirke har motsatt seg, og fremdeles er grunnleggende ambivalent i forhold til.

For å få et inntrykk av dette må man lese den katolske dissidenten Hans Küng, som ser et klart tilbakeslag fra Det Andre Vatikankonsil i den konservative teologien til dagens pave Benedikt XVI, Joseph Ratzinger, og hans forgjenger Karol Wojtya. Fritenkere som Hobbes, Spinoza og Holyoake har en svært begrenset plass i historien om sekularismens utvikling i Taylors versjon.

Den historien Taylor forteller er en av flere mulige historier om sekularismens fremvekst – verken mer eller mindre. Som antropolog Talal Asad har påpekt, var det i europeisk kristendom bare gradvis, og gjennom vedvarende konflikt, at sekulær autoritet erstattet geistlig autoritet. Vi bør med andre ord være skeptiske overfor en forståelse som forutsetter at de ideologiske røttene til moderne sekularisme ligger i kristen universalisme. Taylors prosjekt inngår faktisk i et forsøk på å tilbakeføre sekularismen til europeisk kristendom. For Taylor er det bare i de siste to århundrene i den vestlige verden at det gir mening å snakke om religion utelukkende som ett av flere mulige syn på menneskets vilkår i verden. Dette innebærer et radikalt perspektivskifte, som på mange måter er unikt.

Vestlige samfunn har ifølge Taylor blitt sekulære i det han i A Secular Age karakteriserer som en «3. betydning» av begrepet, hvor personlig religiøs tro, selv for den mest standhaftige troende, fremstår som kun en menneskelig mulighet blant flere andre, og hvor troende så vel som ikke-troende er dømt til å leve sine liv i en tilstand av grunnleggende tvil og usikkerhet. Det å ikke tro (den «eksklusive humanisme») har antatt en dominerende status innen akademisk og intellektuelt liv.

Å se moderne sekularisme som forankret i en «uavhengig etikk» er for Taylor problematisk. Men for Taylor er både moderne kristne og sekulære humanister «brødre under huden» – de trer begge frem fra den lange reformprosessen i latinsk kristendom. Religion og areligion er nødvendig og uavvendelig knyttet til hverandre i det moderne. En erklæring om suverent kristent eierskap og eksklusiv kristen tilpasningsevne til sekularismen fremstår derfor som problematisk – også for Taylor.

Den norske liberale statsprotestantismen har for lengst forsonet seg med sekularismen. Men den iveren enkelte norske kristne intellektuelle har utvist i forhold til å erklære sekularismen som en arv etter kristendommen og erklære eierskap til den, kan også ha tilknytning til noe ganske annet, og det er samtidens fremstilling av islam og muslimer som sekularismens «andre». Det er beklagelig at Taylor ikke sier noe om i hvilken grad moderne vestlig sekularisme ble utformet i møtet med koloniale kontekster og ikke-kristne «andre». Han har dessverre heller ikke noe å si om muslimske erfaringer med sekularisme i post-koloniale samfunn, som knapt nok er reduserbare til en effekt av vestlig nyimperialisme, eller om hvordan sekularismens sirkler av inkludering kan utvides.

Dette er utvilsomt nødvendige øvelser i samtidens Europa.

Sindre Bangstad er sosialantropolog og førsteamanuensis ved Sosialforsk ved Høgskolen i Oslo. Hans bok Sekularismens Ansikter, som fikk Universitetsforlagets Faglitterære Pris for 2008, kommer i 2009.