For alle dem som kjenner Erling Fossens profil i norsk offentlighet var det ikke noe sjokkerende ved hans kronikk «Motstand glorifiseres» i Aftenposten 13. desember. At Gunnar «Kjakan» Sønsteby gikk på avisens litt for billige åte og «trakk nazikortet», som det heter i debattsjargong, var avisdramaturgisk helt etter boken. Med veteranens svar til Fossen 16. desember, «Nazi-argumentasjon», var krigsdebatten i gang.

Heldigvis finnes det også seriøse bidrag til diskusjonen som mange venter på. Historikere som Hans Fredrik Dahl og Øystein Sørensen har begge gjort det til noe av et livsprosjekt å nyansere og differensiere posisjonene i feltet som Erling Fossen plumpet uti med begge bena i desember. «Motstand glorifiseres» føyer seg imidlertid inn i en rekke av kronikker som påkaller spørsmål om enkelte debattanter bør beskyttes mot seg selv: Jostein Gaarders «Guds utvalgte folk» (Aftenposten, 2006) og Ali Farahs «Slik jeg ser det» (Ny Tid, 2008). Vi kommer tilbake til dem.

Vi skal først dvele ved krigen, eller «Kampen om krigen», som Morgenbladet formulerte det i en tittel like før jul. Hva står på spill?

Filmen om motstandshelten Max Manus har mindre å gjøre med den pågående debatten enn hva man kan få inntrykk av. Å se den som et ideologisk innlegg er i beste fall en feillesning. Max Manus’ biografi er for lite representativ til det. Filmfortellingen, som er mye mindre svart-hvit enn det var grunn til å frykte, engasjerer og berører likevel tre generasjoner nordmenn. Tre uker etter premieren ligger Max Manus an til å bli den best besøkte norske filmen noensinne. La meg gjennom egen familiehistorie forsøke å sirkle inn noe allment:

Jeg vet for eksempel at farfaren min var involvert i motstandsarbeid, og at han måtte flykte til Sverige i 1944. Jeg kjenner ikke detaljene i historien, og jeg blir ikke klokere av å spørre foreldrene mine. Men etter hvert som jeg selv blir eldre, forstår jeg at farmor ikke nødvendigvis applauderte en virksomhet som satte familien i fare.

Fra mitt ståsted, to generasjoner unna, fremstår det som en kamp mellom idealisme og situasjonsbetinget pragmatisme. Farfar lever ikke lenger, men da jeg for mange år siden spurte om han ikke hadde vært redd for å bli tatt, svarte han enkelt at det aldri var noe spørsmål: han gjorde bare det han mente var nødvendig, uten å tvile. Det hørtes riktig ut da han sa det, og jeg beundrer ham for det, men det er i enda større grad farmors aggresjon jeg identifiserer meg med.

Var det virkelig nødvendig å risikere ikke bare sitt eget liv, men også livet til sine nærmeste? Jeg forstår farmors sinne, og jeg kan kjenne det i meg selv. Likevel er det farfars holdning jeg holder oppe og fremhever som forbilledlig. Begge posisjonene interesserer meg. Hvordan ville jeg selv ha reagert og handlet, under samme betingelser? Hva er det moralsk riktige?

Krigen om krigen handler mindre om kjensgjerninger enn om fortellingen om kjensgjerninger. Det var vel ingen som trodde eller påsto at gutta på skauen spilte noen avgjørende rolle for utfallet av krigen i Norge? Det er likevel ingen tvil om at de vant fortellingen om den. Slik fortellingen om kolonitiden har gjort at bare hvite mennesker kan være rasister. Og slik fortellingen om jødene har gjort dem til «de andre» de fleste steder og til alle tider.

Den offisielle norske krigshistorien er selvsagt seierherrenes fortelling. At de som faktisk foretok seg noe ut over det å holde pusten var et lite mindretall, spiller mindre rolle: Det sentrale er at de som gjorde motstand i Norge etter 1940, ga alle de andre en knagg å henge 17. mai-sløyfen på i 1945. Og her er vi ved noe som ligner et paradoks: Samtalene over bordet i årets juleselskaper bekrefter at de fleste har en slektning eller et familiemedlem som deltok i motstandsarbeid. Samtidig vet vi at det bare var noen få som faktisk deltok. Hvordan henger det sammen?

At den danske krigshistorien har vært mindre heltedyrkende og kanskje mer realistisk enn den norske, skyldes ikke minst fraværet av en positiv nasjonal identifikasjonsknagg. Danmark sto i fare for å bli behandlet som en av Tysklands allierte i oppgjøret etter krigen, fordi de ikke organiserte noen motstand før krigens aller siste uker. En av krigens viktigste konsekvenser, er fortellingen om den. Det innebærer at også fortellingen er en kjensgjerning.

Gutta på skauen ga alle nordmenn en anledning til å delta i en slags kollektiv motstand da nasjonalhistorien skulle fortelles, umiddelbart etterpå. De var våre gutter hele tiden, i motsetning til dem som kjempet på østfronten, i motsetning til dem som åpent profitterte på krigen og samarbeidet med okkupasjonsmakten. Og i motsetning til folk flest, som ikke gjorde annet enn å passe sine egne saker og se i bakken.

Selv om majoriteten ikke bidro aktivt i motstandsarbeid, er det feil å si at de ikke deltok. Når all motstand er forbundet med livsfare, kan det å gå med binders på jakkeslaget hjemme oppleves som en opposisjonell handling. For ikke å snakke om det å ha radio på loftet, eller å bytte plass hvis en tysker satte seg ved siden av deg på trikken. Fordi hele nasjonen ble holdt som gissel av okkupasjonsmakten, ble alle nordmenn også deltagere i krigen.

Den norske motstanden hadde en reell effekt og en symbolsk effekt. Motstand skal derfor glorifiseres. Særlig når historien fortelles. At vi nå også ønsker oss de andre fortellingene for å fylle ut hullene i vår egen og i nasjonens historie, endrer ikke saken.

Kommet hit er vi tilbake ved utgangspunktet: klimaet i offentligheten og temperaturen i den offentlige samtalen. Arbeidet med å fylle hull og hvite felter i krigshistorien er godt i gang. Det som fortsatt ligger i mørke, er det ideologiske fellesgodset fra 1930-tallet. Hvorfor ble så få norske jøder reddet i sikkerhet fra Norge? Hvorfor bygde regjeringen Nygaardsvold aktivt ned det norske forsvaret? Hvem var fienden, og hvem identifiserte de ulike samfunnsgruppene seg med?

At Jostein Gaarder, Ali Farah og Erling Fossen hver for seg, og uten sammenligning for øvrig, antente offentligheten i den grad de gjorde, skyldtes at de fyrte opp og blåste liv i beslektede begreper som antisemittisme, rasisme og nazisme. I omgang med så lettantennelig materiale er det ikke fyrstikker og bensin, men brannslukningsapparat man trenger.

Fossen har vært høyt og lavt i mediene de siste ukene, for å nyansere og dempe skaden av Aftenposten-kronikken. Det er ikke det samme som å «sparke i gang» en viktig debatt. Debatten har vært der hele tiden, og er her fortsatt. Det som står på spill for Fossen, er hans videre liv i offentligheten.

Man kan selvsagt ikke – som redaktør – undervurdere den kommersielle verdien av oppmerksomheten man får når kjente navn inntar scenen med buksene på knærne. Det er imidlertid mulig å stille seg kritisk til at Aftenposten lar sine debattanter drite seg ut først, for så å ta avstand fra dem etterpå, som tilfellet var med Fossen. Det er heller ingen tvil om at omkostningene ved publiseringen av «Guds utvalgte folk» har vært store for Jostein Gaarder. Enda verre enn å ta avstand fra grove og lite gjennomtenkte utspill i egen avis, er det å stille seg bak åpenbart rasistiske ytringer, slik Ny Tid gjorde i forbindelse med Ali Farahs kronikk «Slik jeg ser det».

Som redaksjonelt ansvarlig står man her overfor et ekte dilemma. Hvilke hensyn skal veie tyngst? I forhold til den offentlige samtalen er det bare Ali Farahs kronikk det var nødvendig å trykke, til tross for at Farah er den eneste av de tre forfatterne det ville gitt mening å «beskytte mot seg selv», som uerfaren skribent. Farahs tekst var samtidig viktig, fordi den flyttet opinionen på et vesentlig, brennbart punkt: Etter Ali Farahs kronikk er det ikke lenger mulig å si at rasisme er et fenomen man bare finner blant hvite mennesker i Vesten.

Felles for sentimentsutblåsninger av denne typen er at de er båret av følelser som flere deler, snarere enn av klare og tydelige argumenter. Avsenderne er autoritære på den måten at de forventer applaus og beundring, og blir såre i møte med saklig og faglig motstand. Tekstene preges også av forakt for leseren. Hvis man leser noe annet ut av teksten enn det forfatteren har ment, eller reagerer annerledes enn han hadde tenkt seg, er det leseren det er noe galt med, ikke teksten. Det blir bråk av slikt. Men hvis det virkelig er dypere forståelse og samtale man er ute etter, er det av og til nødvendig å stoppe opp, lytte og tenke seg om.