I år er det 50 år siden Stortinget vedtok å opprette Norsk Utenrikspolitisk Institutt (Nupi). Jubileumsåret er innledet med at Nupi-direktør Jan Egeland nesten daglig kommenterer situasjonen i Gaza. Hans medievante omgang med verdensbegivenhetene gir Nupi mye PR, men svekker Nupis tyngde som forskningsinstitutt.

Mandag 5. januar satt Egeland i studio hos Dagsnytt 18 i NRK P2 sammen med partifelle og utenriksminister Jonas Gahr Støre og professor Hilde Henriksen Waage. Der erklærte Egeland at de siste årenes fredsdiplomati i regi av den såkalte kvartetten (USA, Russland, EU og FN) i Midtøsten er et konkursbo, og han tok til orde for en ny Osloprosess.

Som politisk rådgiver og statssekretær i Utenriksdepartementet var Egeland tidlig på 1990-tallet en aktør i Osloprosessen, som førte til fredsavtalen mellom Israel og Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO) i 1993. Han er dermed langt fra en objektiv fortolker av Midtøstens nyere historie, noe Dagsnytt 18s programleder unnlot å påpeke.

Til tross for at han er Nupi-direktør, mangler Egelands meninger om Gaza forskningsfaglig basis. Kontrasten var stor til Dagsnytt 18 onsdag 7. januar. Da satt to Hamas-eksperter i studio, førsteamanuensis Arild Schou og universitetslektor Dag Henrik Tuastad. De er ikke like medievante som Egeland, og langt fra like flinke til å snakke på radio. Men de hadde belegg for det de sa, og kunne fortelle oss noe nytt.

Egeland har vært en politisk og humanitær aktivist i 20 år. Han var statssekretær i fem år, og deretter FNs spesialutsending for Colombia og generalsekretær i Norges Røde Kors. Som visegeneralsekretær og leder for FNs nødhjelpskontor OCHA fra 2003 til 2006 ble han en internasjonal medieyndling. I FN-systemet er det langt mellom spissformulerte fordømmelser av verdens lidelse og ondskap. Egeland serverte flust av dem, og fikk ditto oppmerksomhet.

Alt Egeland formidler i det offentlige rom, er erfaringsbasert. Han skriver og forteller levende om møter med ofre og skurker fra sin karriere som reisende diplomat. Men vitenskap driver han ikke med.

Egeland tok magistergraden, en forgangen hybridgrad mellom hovedfag og doktorgrad, i statsvitenskap på Universitetet i Oslo i 1985. Han har ikke publisert et eneste vitenskapelig produkt siden hans magisteravhandling om impotente stormakter og potente småstater ble gitt ut på Oxford University Press i 1988.

Riktignok skrev han et kapittel om Darfur i professor Bernt Hagtvets bok om folkemord, utgitt på Universitetsforlaget i fjor. Men dette er nok en erfaringsskildring, fri for analyse. Hans kapittel er det eneste i boken uten en eneste fotnote.

Kapitlet illustrerer hvorfor Egeland har et stykke å gå før han blir vitenskapelig troverdig. Han skriver for eksempel at «hundretusenvis er døde siden 2003» i Darfur. Hvor har han det fra? Hvilke metoder er brukt for å tallfeste antall dødsofre? Ikke engang vi journalister kan slenge ut slike tall uten et forsøk på å sjekke at de har noe med sannheten å gjøre.

Professor Mats Berdal ved velrenommerte King’s College i London var kandidat da Nupis styre skulle ansette ny direktør etter Sverre Lodgaard i 2007. Berdal har stor faglig tyngde, men Egeland danket ham ut. Styret må ha foretrukket Egeland av økonomiske og politiske årsaker. Med sin høye medieprofil kan han påvirke den politiske dagsordenen og dermed forskningspolitiske prioriteringer. Med sine gode kontakter i Arbeiderpartiet kan han utløse forskningsmidler til et stadig mer prosjektavhengig institutt.

Flere av Nupis forskere har lenge bedrevet det som på fransk kalles «pantouflage», altså smertefri tøfling mellom posisjoner på ulike sider av bordet. Avdøde Johan Jørgen Holst hadde permisjon fra stillingen Egeland nå har i de periodene han var forsvars- og utenriksminister.

Når Ap-politikeren Espen Barth Eide ikke er statssekretær i Utenriksdepartementet eller Forsvarsdepartementet, er han forsker på Nupi. Og Nupi-forskeren Henrik Thune var inntil nylig seniorrådgiver i Utenriksdepartementet.

Nupi forvalter historieskrivningen av en rekke utenrikspolitiske saker der direktør Egeland har vært direkte involvert. Blant dem er fredsprosessene i Midtøsten og Colombia og FNs nødhjelpsoperasjoner i Darfur og i Asia etter tsunamikatastrofen i 2004.

«Pantouflage»-virksomheten og tabloide analyser i media gir kanskje Nupi flere forskningsmidler. Men det gir ikke nødvendigvis god og uavhengig forskning. Det er et problem for Nupi i jubileumsåret.