Palestinere og israelere har mislyktes i å skape fred og rettferdighet i mange år. Det samme har utenlandske politikere og diplomater. Mange av disse har isteden forsterket elendigheten. Det er ingen løsning i sikte. Frustrasjonen og mangelen på empati for «de andre» synes utstrakt. Mange folk i Israel godtar massedrapene på sivile og terroriseringen av innbyggerne i Gaza, for å bli kvitt Hamas’ terrorraketter. Mange palestinere synes å støtte drap på uskyldige i Israel.

Mens politikerne i Midtøsten ofte går foran som dårlige eksempler på lederskap med hatefull tale og uforsonlig, ja forbrytersk vilje, gjentar andre det samme mantraet: «Partene må stoppe konflikten og forhandle.» Det får ingen reell betydning. Israel er den sterke part og tar ikke sjansen på å miste sin rest av sikkerhet ved å akseptere forslag som kunne vært gode hvis palestinerne hadde hatt andre intensjoner og andre ledere. Palestinerne kan ikke gi opp som et selvstendig folk, deres ledere synes ikke å ha noe å vinne på en mer forsonende linje overfor okkupanten.

Vil USA med president Barack Obama i spissen klare å presse Israel til varig fred og rettferdighet, med diplomatiske virkemidler? Etter alt å dømme er det like urealistisk som mye annet. Og våpenhvile med full israelsk tilbaketrekking vil bare bety at man er tilbake ved start.

Det kreves nye virkemidler – ikke mer bruk av de gamle. Denne erkjennelsen deles ikke av verdens politikere og diplomater selv etter 60 år med mislykkede forsøk, og det i seg selv er en vesentlig del av problemet. Det er imidlertid et faktum at demokrati og rettsstat må utvikles hånd i hånd.

FNs høykommissær for menneskerettigheter, Navanethem Pillay, ba i en tale i FN nylig om troverdig, uavhengig og gjennomsiktig etterforskning for å identifisere straffbare forhold i Gaza og Israel. Forutsetningene for et internasjonalt rettsoppgjør i Midtøsten diskuteres nå internasjonalt. Det er påkrevet med uavhengig rettshåndheving som svar på alvorlige forbrytelser begått av ledere på palestinsk og israelsk side. Verdenssamfunnet må legge forholdene til rette slik at en internasjonal domstol kan straffeforfølge militære og politiske ledere og andre ansvarlige.

Praktisk betyr det at Sikkerhetsrådet etablerer en spesialdomstol lik Jugoslavia-tribunalet og Rwanda-tribunalet. Alternativt aktiveres Straffedomstolen i Haag (ICC). Selv om Israel ikke er medlem av ICC og Palestina ikke er anerkjent som stat av FN, kan Sikkerhetsrådet henvise situasjonen i Palestina og Israel til ICC på samme måte som Sikkerhetsrådet henviste Darfur til ICC selv om Sudan ikke er medlem av ICC.

På grunn av USAs vetorett, ville normalt slike forslag være sjanseløse. Med en ny president i USA, har verden imidlertid en stor mulighet. Det kan ikke utelukkes at Obama, utdannet ved et av verdens ledende juridiske læresteder, Harvard Law School, kjent for innovativ rettslig tenkning, vil ta det på alvor. Når den viktigste hindringen for varig og rettferdig fred jo er at det dårlige lederskapet i Midtøsten reproduserer seg selv, er demokratiske valg ikke nok: frykten for skruppelløse ledere hos motparten tvinger, dels hjernevasker begge befolkninger, slik at de velger skruppelløse ledere. Det kan hende at Obama også ser dette.

Forslaget om en varig internasjonal straffedomstol for Midtøsten bør fremmes av et presumptivt engasjert og nøytralt land som Norge. Ideen er partsnøytral: uavhengig etterforskning og rettsprosess vil være rettet mot enkeltindivider uavhengig av side i konflikten. Retten skal håndheves uten hensyn til politiske interesser og militære løsninger.

Kjennetegnet ved rettsstat er nettopp at rett står over makt. Kan noen være imot en rettferdig rettergang for de mest ansvarlige forbryterne? Eller imot at verdens muslimer får se at også ledere støttet av Vesten kan stilles internasjonalt til ansvar? Absolutt, de fleste politikere, statsvitere og journalister har aldri forstått hva som er nødvendig for å kunne skape levedyktige demokratier med like rettigheter for alle folk og borgere. Forslaget vil derfor bli forsøkt avvist som urealistisk, og latterliggjort.

Ta følgende i betraktning: Hvis en internasjonal straffedomstol blir opprettet, vil det kunne tvinge frem store endringer i tenkningen både på palestinsk og israelsk side. Helt nye lederskap vil vokse frem, nemlig lederskap som vil måtte søke sitt handlingsrom innenfor den internasjonale strafferettens grenser. Etter hvert som ansvaret for de største forbrytelser blir plassert på ledere og enkeltindivider på begge sider, vil grobunnen for den kollektive stemplingen av hverandre som kriminelle og terrorister, jøder og muslimer, israelere eller palestinere, langsomt tørke ut. Domstolens tilstedeværelse vil samtidig kunne tvinge frem store rettsendringer særlig i Israel, og styrke israelske påtalemyndigheter og domstolers uavhengighet og prøvingsvilje.

Vanunu-saken, som fikk mye omtale i fjor, er et levende eksempel på manglende håndheving av menneskerettighetene internt i Israel. Den retts- og mentalitetsendring som straffedomstolen kanskje overraskende hurtig vil føre til, vil være den viktigste forutsetning for de løsningene som etter hvert skal sikre fred og rettferdighet for alle folk i Midtøsten. Denne forutsetningen kan ikke skapes av internasjonalt diplomati og av partene i Midtøsten alene. Det viser all erfaring.

I boken Å gjøre en forskjell (Cappelen Damm 2008) refererer utenriksminister Jonas Gahr Støre en samtale i 2008 med tidligere statsminister i Storbritannia, Tony Blair, som nå er spesialutsending til Midtøsten for den såkalte kvartetten (USA, Russland, FN og EU). Blair sier at han har sluttet å tro at utvikling noe sted er mulig uten et skikkelig rettssystem (side 155): «Men det går ikke uten at systemet oppfattes som rettferdig for alle som kommer i befatning med det.» Han er også sitert på følgende observasjon (side 153): «Internasjonal politikk har gått seg helt vill de siste årene, fordi det er høyresiden som har sett og forstått kampen om verdiene. Men høyresiden tyr til gale metoder, nemlig utelukkende de militære. Venstresiden på sin side har fornektet hele problemstillingen. Det eneste effektive våpenet mot terror, er bedre ideer. Vel å merke bedre ideer sett med grunnplanets øyne. Vi må rett og slett tilby noe som vinner større oppslutning, som er mer tiltrekkende, enn det radikale muslimer preker over hele Midtøsten.»

Ordene kan og må omsettes i handling. Vi har pekt på hvordan. Norge kan bidra konkret hvis Støre og regjeringen vil. Har Støre og regjeringen mot til å sette en internasjonal straffedomstol på dagsorden for Midtøsten? Det vil gjøre en forskjell, kanskje en helt avgjørende forskjell for de ulykkelige folkene der.

Ketil Lund er dommer i Høyesterett. Terje Einarsen er dr. juris og medlem av Dommerforeningens menneskerettsutvalg. Jan Borgen er medlem av Advokatforeningens menneskerettsutvalg. Alle er med i Den Internasjonale Juristkommisjonens norske avdeling.