Fremtredende jurister tok i forrige uke til orde for en internasjonal straffedomstol for Midtøsten-konflikten. Hensikten er en mentalitetsendring på israelsk og palestinsk side. En slik domstol er neppe et egnet redskap.

At FNs sikkerhetsråd skulle opprette en ad hoc-domstol eller overføre konflikten til den internasjonale straffedomstolen i Haag, vil kreve et politisk mirakel selv med Obama ved roret. Men mirakler skjer, og at noe synes umulig kan ikke hindre oss i å forsøke å endre verden. Våre innvendinger mot forslaget ligger et annet sted. Vi mener det bygger på en feilaktig analyse av hva en domstol vil kunne bidra med i Midtøsten-konflikten.

1) En straffedomstol for Midtøsten ville bare kunne straffeforfølge «militære» forbrytelser – ikke «politiske»: Brudd på internasjonal humanitærrett vil falle inn under en slik domstols virkeområde, mens brudd på folkeretten generelt, som reglene for maktanvendelse og ulovlig okkupasjon, vil falle utenfor. De eneste mekanismene for å fastslå slike brudd på folkeretten er Sikkerhetsrådet selv, samt Den mellomstatlige domstolen i Haag, som kun kan dømme stater (på frivillig basis) og altså ikke individer. Forsøk på å få forbrytelsen aggresjon inn som en del av straffegrunnlaget i internasjonal strafferett har mislyktes, fordi det er svært vanskelig politisk å avgrense hva som skulle rammes. Bondeviks beslutning om at Norge skulle delta i Natos bombing av det tidligere Jugoslavia uten FN-mandat, var i prinsippet mulig aggresjon fordi det var brudd på maktforbudet. En straffedomstol i Midtøsten vil ikke kunne adressere de grunnleggende konfliktene, kun avgjøre hvordan krigen kan føres.

2) Flere palestinere enn israelere vil bli stilt for en slik domstol: Internasjonal strafferett bygger på prinsippet om subsidiaritet, det vil si at det er den mistenktes hjemstat som skal føre saken. Kun der hvor hjemstaten ikke evner eller viljer dette, vil internasjonale straffedomstoler tre inn. Da Sikkerhetsrådet opprettet tribunalene for det tidligere Jugoslavia og Rwanda, fantes det ikke tilfredsstillende rettssystemer i disse statene. Israel, derimot, har et fungerende rettssystem (at man er uenig i visse avgjørelser fra en stats domstoler betyr neppe at man dermed mener at det ikke er rettsstater). Palestinerne har – av innlysende årsaker – ikke en rettsstat i samme grad. Resultatet vil dermed bli at primært palestinere vil falle innenfor en slik domstols jurisdiksjon. Opphever man subsidiaritetsprinsippet ovenfor Israel, vil det bety at man opphever Israels suverenitet, i strid med folkeretten og internasjonal strafferett.

3) Flere palestinere enn israelere vil kunne bli dømt for krigsforbrytelser: Ikke alle krigstragedier er krigsforbrytelser. Mange av Israels handlinger i denne konflikten vil, selv om de kan være brudd på Genèvekonvensjonene, ikke nødvendigvis utgjøre krigsforbrytelser. Det vil kunne være brudd på Genèvekonvensjonene å nekte å slippe gjennom hjelpeforsyninger, men dette vil bare være en krigsforbrytelse hvis hensikten er å sulte ut sivilbefolkningen som et ledd i krigføringen.

Imidlertid benytter Israel en definisjon av militære mål som går langt ut over det som tillates etter humanitærretten, og det er sannsynlig at noen av Israels krigshandlinger vil kunne klassifiseres som krigsforbrytelser. Humanitærretten favoriserer høyteknologiske statsmakter sammenlignet med lavteknologiske ikke-statlige aktører. Hamas anvender billige og enkle våpen som rammer vilkårlig, og som dermed per definisjon vil kunne utgjøre krigsforbrytelser. Humanitærrettens slagside mot ikke-statlige parter vil gjenspeiles av en domstol.

Påstanden om at straffeforfølging vil føre til holdningsendringer, og at grobunnen for kollektivt hat vil dø ut hvis ansvar for «de største» forbrytelser vil bli lagt på enkeltindivider, er en altfor enkel analyse. Trusler om straffeforfølging har liten betydning for aktører som har en total overbevisning om at det er deres egen side som har moralsk, historisk og politisk rett. Bruk av en internasjonal straffedomstol for Midtøsten på dette tidspunktet, vil ikke kunne adressere de grunnleggende folkerettsbruddene, og den vil fremstå som et redskap for urettferdighet – især sett med palestinske øyne.

Skal man håpe på et mirakel i FNs sikkerhetsråd, bør dette føre til internasjonalt militært nærvær. Dernest må de som har gjort seg skyldige i krigsforbrytelser stilles til ansvar. Et rettsoppgjør vil være en viktig del av en fredsprosess, men det vil ikke kunne generere en fredsprosess.

Gro Nystuen og Cecilie Hellestveit
Humanitærrettsjurister