Hun drakk og danset, kastet med håret, lekte med blikket hans, gikk til slutt til bardisken, hvor han sto henslengt. Han var gutteaktig sjenert. Han spanderte øl, ville ha henne med ut i mainatten, hun ble med. Inn i et hus, gjennom øde korridorer. En hvit vegg. Lysrørlys i øynene. Til slutt forstår hun at det ikke er noen mulighet å si verken ja eller nei.

Hun er helt tørr, og han klarer ikke å trenge inn. Hud og slimhinner og kjønnslepper rives i stykker, samtidig er han ikke egentlig interessert. Voldtekten er mekanisk likegyldig, og slik enda verre enn sadistens raseri. Bare så mye vold som er nødvendig. Ikke mer, ikke mindre. Det gjør det enda vanskeligere for henne å få tak i sitt eget raseri. I stedet blir hun etterlatt i et tomt rom hvor hun ikke kan orientere seg. Her blir hun i flere år.

Katrine Kielos skriver godt. Hun skriver så godt at leserne blir trukket inn i en verden vi forstår at hun må kunne. Nummenheten, skyldfølelsen. Alle de små detaljene. Han gidder ikke engang ta av seg buksene, det er høyrehånden han holder rundt haken hennes, hun må se ham i øynene når det går for ham.

Taktskifte. Katrine Kielos kan også de siste tiårenes faglige bidrag om kjønn og voldtekt. Etter den rystende opptakten i boken er det et kjølig taktskifte, vi får klar sakprosa. «Jeg» er ikke bare voldtektsoffer, men også lærd, skarp, polemisk, morsom. Vi trekkes gjennom den feministiske diskursen rundt voldtekt de siste tredve år. Robin Morgan – som kaller voldtekt den mannlige seksualitetens rene form i en patriarkalsk struktur. Susan Griffin, som mener voldtekt er det symbolske punktet som synliggjør den hvite mannens makt. Susan Brownmiller, som hamret løs med at voldtekt ikke handler om sex, men vold: Mannen voldtar ikke fordi han vil knulle, men fordi han vil dominere.

Katrine Kielos leder oss også gjennom de mer komplekse posisjonene: Ann Heberleins Foucault-inspirerte tenkesett, med samme konklusjon som Brownmiller, men hvor premissene er helt ulike: Voldtekt er vold og ikke angrep på kvinnens seksualitet, fordi det ikke finnes noen beskyttelsesverdig og dyrebar kvinnelig seksualitet. Når vi gir etter for impulsen å kalle en penis noe mer enn en knyttneve, er det fordi vi essensialiserer kvinnens renhet og uskyld.

Ubehag. Men Kielos går bredere ut, og lar oss også bli kjent med for eksempel Iris Marion Youngs subtile studie Tjejkastet. Den handler om hvordan småjenter lærer å oppfatte kroppen som skjør og sårbar. Hvordan derfor heller ikke voksne kvinner klarer å kaste ball med hele armen, men i stedet kommer med et unnskyldende underhåndskast, et kast uten tillit til egen arm, til egen kropp. Hvordan alt dette er med på å gjøre kvinnen voldtektsbar.

Gradvis etableres Kielos’ egen posisjon: Voldtekt er en kjønnet, seksuell og kroppslig erfaring. Voldtekt er dypt fornedrende, den rammer kvinnens mulighet til å være en person. Den voldtatte kvinnen kan slutte å eksistere. Derfor må vi snakke om voldtekt, sier hun.

«Jeg». Den skarpe analysen understøttes hele veien av det andre «jegets» fortelling, som i korte, vonde, riss forteller om voldtektens etterspill: «Jeg» kan ikke lenger stole på noen, søvnen forsvinner, jeg går til legen og får piller, for mange piller, jeg begynner å hate kroppen min.

Jeg leser og tenker: Dette er bra. Dette er virkelig bra. De jevnlige taktskiftene gir en egen leserytme. Kielos hvisker deg stadig i øret hva den teoretiske diskursen egentlig handler om. Lengselen etter å unnslippe, tomheten, fraværet av all seksuell lyst, ønsket om å være tilbake i en barndom hvor alt dette ennå ikke hadde skjedd. Hvor hun var fire år og tumlet rundt, på gressplenen, spiste rips, krabbet på lubne barneknær.

Hele veien fine bilder, treffende metaforer. Likevel – gradvis et ubehag i teksten. Ikke ubehaget ved å være mannlig leser og eksponeres for en smerte jeg ikke kan fatte. Ikke skyldfølelsen som selvsagt ligger der, på eget kjønns vegne. Snarere en usikkerhet som jeg tenker må være kontraktuell: Jeg leser og begynner å tvile. Hva slags tekst er dette?

Ordlek. Brått er hennes seksualitet vekket til live igjen. Hun treffer en mann. Han er «sulten». Han «vrir hodet hennes bakover». Han gjør det «uten betenkningstid». Han uttrykker «en autistisk sjarm» av den typen som finnes i «de mørke, blodige folkeeventyrene». Det er «vanvittig opphissende». Hun kommer på tredve sekunder.

Alle forstår hva Katrine Kielos vil si med dette: Hun vil kreve retten til en seksualitet som er mørk og aggressiv, med krevende menn, menn som nesten skrubber haken hennes mot veggen. Hun vil kreve retten til dette, også dette, selv om hun er voldtatt. Problemet er at jeg ikke lenger tror på henne. Jeg tenker hun leker med ord og posisjoner, på en måte en voldtatt kvinne ikke ville gjøre.

Raseri. Jeg søker på svenske nettsider, og ser med en gang det jeg hadde fornemmet: Katrine Kielos er aldri blitt voldtatt. I Sverige var det mange som trodde det. Flere anmeldere misforsto og måtte skamfullt korrigere. Noen reagerte annerledes: Feministen Ann Heberlein – som selv har opplevd voldtekt og som Katrine Kielos bruker mye tid på – anmelder boken med hvitglødende raseri i Sydsvenskan: «Katrine Kielos har inte blivit våldtagen, men hon vil väldigt gärna göra sig til språkrör för oss som är väldtagna. Hon vill gärna berätta om de insikter vi i alla fall borde ha – det där om att vara bra på att bli våldtagna.»

Jeg leste altså boken under feil forutsetning. Fordi jeg var sløv? Jeg tok den opp igjen og lette etter tegn. Ikke noe i baksideteksten. Et kryptisk forord, det eneste i boken som av en eller annen grunn er på engelsk, peker mot at dette kan være fiksjon. Men få vil nok lese det slik. I ettertid har jeg fått vite at forlaget Cappelen Damm i pressemeldingen finner å måtte fortelle at Katrine Kielos ikke er blitt voldtatt. Antagelig har noen fått kalde føtter.

I grenseland. Katrine Kielos har skrevet en god bok, men hun melder seg inn i klubben av alle dem som beveger seg i sakprosaens grenseland. Det finnes to hovedtyper tekster: Sakprosa og fiksjon. Forfatteren inngår gjerne en kontrakt med leseren om hvordan teksten skal leses. Men noen ganger brytes denne kontrakten, og vi vet ikke lenger hvilken referanse teksten har til virkeligheten.

Det kan fungere bra. Nikolaj Frobenius og Dag Solstad leker med oss på en produktiv måte. Men Åsne Seierstad, Peter Høeg og Liza Marklund har alle de siste årene vist hvor varsomt en bør trå i dette landskapet. Litteraturviteren Poul Behrendts betegnelse på fenomenet er dobbeltkontrakten. Den er en verken-eller-konstruksjon. Kontrakten brytes, leseren sviktes, forvirres og vet ikke hvordan teksten skal leses. Hvorfor gjør forfattere dette? Behrendts diagnose er skarp: Mange forfattere lyver på seg egne erfaringer for at deres bøker skal selge bedre.

Katrine Kielos gjør nok et stykke på vei dette. Spørsmålet er om den velskrevne boken da blir så mye dårligere? Gir oss mindre innsikt i temaet voldtekt? Kanskje det mest er mitt eget problem, at jeg altså ble litt snurt, fordi jeg følte meg lurt?