Juristene Gro Nystuen og Cecilie Hellestveit hevder i et innlegg i Morgenbladet 23. januar at vårt forslag om en internasjonal straffedomstol for Midtøsten etter mønster av Jugoslavia-domstolen ikke er et egnet redskap for å frembringe fred, eller en mentalitetsendring på israelsk og palestinsk side, slik vi tror. For ordens skyld: Selv om inntreden av en internasjonal straffedomstol etter vårt syn er en nødvendig forutsetning for varig og rettferdig fred og forsoning for israelere og palestinere, mener vi ikke at en slik domstol alene er tilstrekkelig. Det er samtidig et selvstendig mål at rettsstatens prinsipp blir håndhevet universelt, både i Midtøsten og andre steder. Utenrikspolitikken er ikke lenger unntatt fra dette krav.

Samme dag som deres innlegg sto på trykk i Morgenbladet, uttalte Sveriges statsminister Fredrik Reinfeldt at han støtter at FN stiller Israel juridisk til ansvar for brudd på folkeretten. Som oppfølgning til Utrikesnämndens diskusjon av Gaza-krigen fikk han følgende spørsmål fra Sveriges Radio: «Varför driver inte Sverige på så att EU gör ett uttalanda om at FN bör ställa Israel inför någan slags domstol?» Reinfeldt svarte: «– Ja, vi förutsätter at det kommer et sådant initiativ från FN och då stödjer vi det. Jag kan inte se annet än att också EU skulle välkomna det.» Noen dager tidligere hadde folkerettseksperten og tidligere rettssjef i FN, Hans Corell, i flere svenske medier tatt til orde for at en internasjonal straffedomstol burde ta hånd om saken. Straffansvar kan etter folkeretten bare gjøres gjeldende for individer, ikke stater. Vi tolker derfor Reinfeldt slik at han med «Israel» her siktet til israelske ledere.

De rettslige argumentene som Nystuen og Hellestveit fremfører mot vårt forslag finner vi ikke tungtveiende. Selv om de kan oppfattes slik at de mener en slik straffedomstol verken vil ha tilstrekkelig kompetanse til å behandle mistanker rettet mot politiske ledere generelt eller forbrytelser mot freden (aggresjon) spesielt, er det kanskje bare det siste de mener. Uansett er det grunn til å understreke at i de internasjonale rettsprosesser vi kjenner til (Nürnberg, Tokyo, Jugoslavia, Rwanda, Darfur, Liberia/Sierra Leone, Kambodsja m.fl.) har politiske og militære ledere vært sterkt i søkelyset, og en rekke statsledere, ministre og militært personell er blitt tiltalt. Mange av dem er idømt strenge straffer, andre står fortsatt for tur. Når det gjelder forbrytelser mot freden, kommer det an på hvilket mandat domstolen utstyres med. I Nürnberg-dommen ble flere av de tiltalte dømt for slike forbrytelser, sågar for angrepet på Norge. Vi har inntrykk av at Nystuen og Hellestveit blander sammen hvilke handlinger som er straffbare etter folkeretten, og det eventuelt snevrere mandat (den kompetanse) en bestemt internasjonal domstol har fått. Vi mener at det vil være mest effektivt at en internasjonal domstol for Midtøsten blir opprettet med et bredt mandat. Hvis Sikkerhetsrådet etablerer en domstol slik vi har foreslått, kan FN velge å gi domstolen et mandat som kan lede til full etterforskning både av de ansvarlige for rakettangrepene på Israel og Israels angrep på Gaza.

En ny domstol vil ikke være bundet av et prinsipp om subsidiaritet, slik Nystuen og Hellestveit legger til grunn. De synes å ta utgangspunkt i hovedregelen som gjelder for straffedomstolen i Haag (ICC), men den er ikke uttrykk for en generelt bindende folkerettslig regel. Tvert imot bygger Jugoslavia- og Rwanda-tribunalet uttrykkelig på et annet prinsipp: at domstolens påtalemyndighet selv velger hvordan etterforskningen skal skje og ikke er avhengig av å avvente en eventuell lite effektiv nasjonal rettsprosess i for eksempel Israel eller Gaza – som for øvrig lite trolig vil være rettet mot de ansvarlige lederskapene. Vi kan ikke se at det i denne sammenhengen er avgjørende hvorvidt partene med rette kan karakteriseres som rettsstater. Lederne i et demokrati nyter uansett ikke immunitet mot straffeforfølgning. Dersom Sikkerhetsrådet alternativt velger å henvise saken til ICC, gjelder det heller ikke uten videre et prinsipp om subsidiaritet fordi verken Israel eller Palestina er tilsluttet den underliggende ICC-traktaten.

For øvrig kan vi ikke se at det er dekning for påstanden om at flere palestinere enn israelere nødvendigvis vil bli dømt av en internasjonalt domstol. Vi tviler på at humanitærretten favoriserer høyteknologiske makter, dersom det først innledes uavhengig etterforskning rettet mot politiske og militære ledere for mulige krigsforbrytelser. Etter annen verdenskrig ble militære og politiske ledere i Tyskland og Japan dømt for krigføring som var høyteknologisk etter datidens målestokk og som var uproporsjonal eller i strid med folkerettslige regler. Moderne teknologi skulle gi bedre muligheter enn tidligere for å avgrense angrep og unnlate å bruke stridsmidler som rammer sivile, dersom viljen er til stede. Det skulle derfor snarere være lettere i dag å avdekke eventuelle kriminelle militære metoder. Det sier seg selv at påtalemyndigheten ved mistanke om slike forhold vil gjøre bruk av den beste militære ekspertise som internasjonalt finnes på området.

Avslutningsvis minner vi om at det dreier seg om en alvorlig og viktig sak. Dersom en uavhengig internasjonal domstol blir aktivert, kan det komme til å resultere i svært alvorlige tiltaler, og dommer på livsvarig fengsel for dem som eventuelt blir tiltalt. Ikke bare for krigsforbrytelser, men også for forbrytelser mot menneskeheten og oppfordringer til folkemord. Dersom det blir bevist at Israel fulgte en militær doktrine hvor det ikke var viktig å skille mellom sivile og militære, eller at det sågar nettopp var meningen å terrorisere sivilbefolkningen i Gaza, vil militære og politiske ledere i Israel kunne bli tiltalt for forbrytelser mot menneskeheten. Lederne i Hamas vil på sin side risikere tiltaler for forbrytelser mot menneskeheten og oppfordring til folkemord på jøder.

Situasjonen i Midtøsten er på ingen måte løst, og enda verre konfliktscenarier enn i dag er tenkbare. Det er derfor ytterst viktig at lederne i regionen forstår at verdenssamfunnet har mistet tålmodigheten og nå vil stille de mest ansvarlige enkeltindivider til ansvar både for det som har skjedd og for eventuelle nye forbrytelser. Det er på tide at den norske regjering inntar et standpunkt.

Ketil Lund
Terje Einarsen
Jan Borgen
Den Internasjonale Juristkommisjonens norske avdeling