Datatilsynets årlige personvernrapport er en sorgmunter demonstrasjon av avmakt. Jeg var på pressekonferansen i fjor, og høydepunktet, hvis det er riktig ord, kom seniorrådgiver Guro Slettemark med. Hun tok utgangspunkt i en reell sak der en 15-åring, altså så vidt over den kriminelle lavalder og under den seksuelle, ble tatt med tolv uheldige bilder på PC-en. Åtte av dem ble definert som barneporno. Det endte med tilståelsesdom. Slettemark tok for seg guttens fremtidsutsikter, særlig med politiattesten han må ha i baklommen resten av livet:

«Han kan sannsynligvis glemme å få jobb i helse- og sosialsektoren. Han får ikke jobb i barnevernet, han får ikke bli støttekontakt, og ikke jobb på asylmottak eller i barnehager, heller ikke som sivilarbeider. Han kan bare glemme å søke om å adoptere barn, og enhver tanke om å være fotballtrener eller noe annet frivillig arbeid for barn kan han også glemme. Muligheten til normal sosialisering er avskåret.»

Oppsiktsvekkende, tenkte jeg, og kikket rundt på mine kolleger. Jeg så ingen åpenbare tegn til høyere puls hos dem. Ikke så rart, egentlig. Føre var-prinsippet er en norsk kjerneverdi.

Datatilsynet har mer å tenke på. Stadig større deler av det offentlige rom kameraovervåkes. Telekommunikasjonen er under ustrakt myndighetskontroll. Politiet får hele tiden nye såkalte verktøy i kampen mot terror og annen alvorlig kriminalitet. Å reise med fly er blitt en prøvelse. Det er bare å ramse opp.

«Vi polstrer rettsstaten med midler som er rettsstaten fremmed,» sa Datatilsynets direktør Georg Apenes til Nationen i fjor. Politikerne vedtar og godkjenner, og folk svelger unna. Apenes mener det skyldes at elektoratet er mest opptatt av sine 50 tv-kanaler, og generelt er «rapende og rallende mennesker som klager på de utroligste ting». Til Bergens Tidende sa han: «Jeg pleier å si det slik når jeg skal muntre mine medarbeidere: Kanskje vinner vi noen slag, men det er helt sikkert at vi taper krigen.»

Noen ganger kan man lure på om Datatilsynets sjef er for mye filosof og for lite politiker, men det er ikke lett å vasse i sirup. Alltid er noe annet viktigere enn hensynet til borgerens frihet, i Apenes’ tilfelle som regel «sikkerhet».

I prinsippet er vi nok enige om at voksne borgere må få gjøre som de vil, unntatt der handlingene er til åpenbar skade for andre. Dette forenklede liberale grunnprinsipp bryter med religionens krav om et overordnet skille mellom rett og galt, ondt og godt. Minst like viktig her i landet; det bryter også med sosialdemokratiets tanke om at individets behov må underordnes fellesskapets. Det liberale prinsipp får ingen verdi i praksis, fordi ingen forsvarer det mot moralismen som herjer.

Spesielt går det galt når verdikonservativ (religiøs) og venstreradikal moralisme slår inn på samme spor. Det skjedde da loven mot kjøp av sex kom i fjor. Utenlandske horer som patruljerte Karl Johan og stilte impertinente spørsmål bikket stemningen slik at loven kunne vedtas.

Vi snakker altså om voksne, myndige mennesker som kjøper tjenester av hverandre. Hvem går deres handlinger ut over?

Noen prostituerte behandles dårlig av en hallik, men hallikvirksomhet var forbudt fra før. Menneskehandel – trafficking – er heller ikke bra, men det var også forbudt fra før.

Stortingsrepresentant Marit Nybakk (Ap), lovens kanskje ivrigste forkjemper, skal ha ros for at hun aldri har lagt mye vekt på disse vikarierende argumentene. I Aftenposten 19. januar i år forklarer hun enda en gang hva det går i: «Loven skal være normgivende og si noe om hva som er rett og galt i samfunnet. Loven sier at i Norge skal man ikke kunne kjøpe et annet menneske for penger.»

Det siste er som kjent ikke dekkende. Man kan kjøpe (leie) menneskers hjernekraft, og så å si samtlige knokler og muskler. Det er rett. Men å selge penis, vagina og visse andre muskler er galt. Marit Nybakk liker det ikke. Hun vil ikke se det. Hun vil ikke tenke på at nordmenn bedriver slikt i utlandet heller. Derfor gjelder loven også der. Dette er moralisme i sin reneste form, og populært – slik moralisme som regel er. Alle er tilfreds med at prostitusjonen nå er usynlig og trolig redusert. Renovasjonseffekten ble som ønsket.

Selvsagt var det et triks å begynne med et eksempel mange er enig med meg i. Med sexen har jeg mistet mange, og flere blir det nå: Røyk.

Et av fjorårets lyspunkt for meg kom på et utested i Oslo sentrum i høst. Plutselig satte betjeningen ut askebegre. Vi så forskrekket på hverandre, men grep sjansen. Snart erstattet røyken eimen av svette, promp og vaskemidler vi har måttet venne oss til. Jeg får neppe oppleve det igjen her i landet, men det var en herlig kveld. La meg nå straks understreke at forbudet mot røyking på utesteder ikke er et brudd på det liberale prinsipp. Man kan mene at det er uforholdsmessig, men saken er klar nok: Passiv røyking kan skade ansatte på utestedene, og de var begrunnelsen for akkurat denne innskjerpingen av loven.

Moralismen bak kom til syne da loven ble utfordret: Hva med lukkede medlemsklubber der eieren selv serverer og gjør rent? Det skulle også forbys. Ingen ble vel overrasket.

Ingen blir heller overrasket hvis de nye forslagene fra Legeforeningen vedtas. Som kjent vil de radmagre birkebeinerne der at aldersgrensen for kjøp av tobakk skal heves fra 18 til 20 (mens man med 15 kan fradømmes halve fremtiden, som nevnt innledningsvis), samt at tobakk om søndager kun skal kunne kjøpes på steder som selger alkohol.

Det er mer å gå på. Faktisk er det ennå ikke foreslått å forby røykerom på hoteller, selv om mange har avskaffet dem likevel. Og gjett om noen gleder seg til å foreslå røykeforbud på uteserveringer. Man kan saktens lure på hvorfor det ikke kommer totalforbud med det samme, i stedet for denne langpiningen. Svaret er nok at hvis tobakk ble en ren politisak, ville mange leger og tobakksbyråkrater miste både jobb og livsglede.

Lørdag om en uke er det 20 år siden ayatollah Khomeini dømte Salman Rushdie til døden for Sataniske vers. Rushdie har måttet leve i dekning siden. Flere av Rushdies oversettere, forleggere og andre ble forsøkt drept, herunder William Nygaard. Noen mistet også livet. Men stort sett bøyde ingen seg for truslene. Boken ble solgt.

Senere er verden blitt feigere. Særlig under og etter karikaturstriden, der også Norges regjering og norske avisredaktører bøyde seg for frykten – under henvisning til religiøse følelser, samt behovet for orden og dialog (og handel). «20 år etter dødsdommen mot Salman Rushdie, har ayatollah Khomeini i praksis vunnet», skrev den britiske forfatteren Kenan Malik i Bergens Tidende i fjor høst. Bøker stanses, teater- og operaforestillinger avlyses eller endres, det samme gjelder kunstutstillinger. Også her i Norge.

Og Kurt Westergaards karikatur av Muhammed med en bombe i turbanen kommer fortsatt ikke på trykk.

Nå var vi i ferd med å få en ny, norsk lovparagraf som skulle straffe «kvalifiserte angrep på trossetninger og livssyn». Det ble aldri helt klart om forslaget kom av hensyn til de kristnes, muslimenes eller Senterpartiets ømme skinn. Som vanlig gjaldt det et mindretalls frihet satt opp mot hensyn majoriteten til daglig har større sympati for. Men for en gangs skyld oppstod en spontan aksjon for et liberalt hensyn, selv fra religiøse ledere. Etter først å ha feiret seieren, bøyde Senterpartiet av.

Våkner vi, eller var dette bare et blaff av rasjonalitet? Kan friheten ha en sjanse likevel, i hvert fall på noen områder?

Frank M. Rossavik er påtroppende samfunnsredaktør i Morgenbladet.