Siden 1970-tallet har Israels omdømme dramatisk forverret seg, fra nesten samstemt sympati i den ikke-arabiske verden til nesten samstemt fordømmelse i den ikke-amerikanske verden. Dette har ikke gått upåaktet hen i Israel. Diskusjonen går jevnlig i israelske medier om hvordan landet skal komme på offensiven i propagandakrigen. Men det er ikke, som mange israelere synes å tro, mangel på effektive ambassader og talsmenn som er problemet.

Israels dramatiske fall i sympati i alt fra Norge til New Zealand og fra Chile til Sør-Afrika finner sin årsak i tre forhold:

For det første er det for folk flest lite samsvar mellom de provokasjoner og terrorhandlinger som Israel utsettes for og størrelsen på storslegga som Israel bruker i sin gjengjeldelse. Når israelske soldater dreper flere barn på et par uker i Gaza enn det palestinske voldsmenn dreper av israelske soldater og sivile, voksne og barn på ti år, samsvarer det ikke med noen rimelighetsforståelse.

Israelske diplomaters heroiske forsøk på å se antallet drepte i Palestina i forhold til antallet palestinske raketter og hatdeklarasjoner, fungerer ikke. Israel hadde lenge før invasjonen svart med mange ganger flere granater inn i Gaza og med mange ganger større tap enn antallet raketter ut fra Gaza.

Den andre årsaken til at det går galt for Israel i verdensopinionen er, som det ble observert i den israelske avisen Haaretz i januar, at stadig flere har mistet troen på at de overveldende israelske gjengjeldelsesaksjonene virker i samsvar med sin hensikt. Bare i de fire årene siden 2005 har det vært tre voldsomme invasjoner i lille, lutfattige Gaza. Hver gang har det rasert internasjonale bistandsprosjekter og skapt større hat mot Israel, uten å svekke de ekstremistiske bevegelsene.

Det tredje forholdet som øker kritikken mot israelsk politikk er at opinionsdannere i stadig flere land har fått et selvopplevd grunnlag for å vurdere rett og galt i israelsk sikkerhetspolitikk. Hundretusener av europeere, asiater og amerikanere har fått se forholdene i Israel så vel som i de okkuperte palestinske områdene på nært hold. Og da går det som vi har sett med norske FN-soldater, bistandsarbeidere, journalister, politikere, diplomater og forretningsfolk: man vender tilbake fra Midtøsten mer kritisk overfor israelsk politikk enn da man dro ned.

Vi nordmenn var nesten alle sterkt Israel-vennlige frem til 1980-tallet. Da jeg gikk på barneskolen i Stavanger hadde vi kartet av «Det hellige land» på veggen i klasserommet.

Min bror arbeidet en sommer på kibbutz i Israel etter seksdagerskrigen i 1967. Jeg leste Exodus av Leon Uris som tenåring. Siden studerte jeg Midtøsten-konfliktene som gjestestudent ved Truman-instituttet for fred på Det hebraiske universitetet i Jerusalem. Det var her ved det hebraiske universitetet ved siden av Oljeberget, med svimlende utsikt over synagogene, moskeene og kirkene i det gamle Jerusalem at jeg også lærte palestinernes lidelseshistorie å kjenne.

Reisene i Israel og de okkuperte palestinske områdene gjorde det klart for meg, slik det er blitt for så mange andre som reiser der, at den nåværende situasjonen ikke kan vedvare. De to folkeslagene som bokstavelig talt bor oppå hverandre, kan simpelthen ikke fortsette å leve som okkupant og okkupert.

Jeg fikk også med selvsyn se hvordan palestinske flyktninger levde. Mange av dem hadde lidd under de samme elendige forholdene helt siden krigene i 1948 og 1967. Som de fleste av mine landsmenn så jeg at Israel er og oppfører seg som den sterke part. Derfor har nasjonen også et hovedansvar for å søke en politisk og ikke-militær løsning på samboerskapet med sine naboer.

Sympatien for nasjonen som vokste frem på ruinene av holocaust og i et stort og fiendtlig innstilt arabisk omland, er ikke helt forvitret. Dersom den israelske politiske og militære elite endrer kurs og igjen forsøker på tillitsskaping fremfor straffetiltak, kan det hele igjen snu i israelsk favør.

Men fortsetter politikken i samme spor som nå, blir Israels fremtid stadig mer sårbar og avhengig av den ene gjenværende allierte: USA.