Et ryddig prinsipielt standpunkt ville være å skille totalt mellom religiøse symboler og den uniform en politikvinne eller -mann bærer når hun representerer den norske ordensmakten. «Målet [må] være et politi høyt hevet over etniske, religiøse og andre hensyn,» skrev Bergens Tidende på lederplass, og tok kontant avstand fra bruk av hijab sammen med norsk politiuniform.

Politiet har voldsmonopol, og alle må være trygge på at politiet er 100 prosent uhildet, lojalt og verdinøytralt, sier kritikerne, og spør: Ville du likt å møte en politimann med Frp-pin eller Nei til EU-merke?

Vi støtter kvinner som kjemper seg ut av en kulturell tvang til skaut. Men vi anerkjenner også oppegående muslimske kvinners rett til å følge det deres samvittighet mener er en religiøs plikt: skaut ikke som symbol på kulturell undertrykkelse, men uttrykk for religiøs underkastelse. Vi advarer derfor mot å forby skaut, selv om vi ikke liker for mange av dem, heller ikke i politiet.

Et verdinøytralt politi er en praktisk og teoretisk umulighet. Uniformer forandrer seg, skjørt og bukser nedentil, navn og utseende forandrer seg, Ola og Mohammed på navneskiltet, Arne Johannessen inn og ut av kommunestyret for Ap. Men selvsagt kan alle sammen være lojale overfor det oppdraget de er satt til å utføre.

Viktigere enn de knallharde prinsippene blir likevel det faktum at politiet hittil har sviktet totalt når det gjelder rekruttering blant innvandrerbefolkningen i Norge. Slik går det, hvis man skal være «et politi høyt hevet over etniske hensyn». Politiet må derfor fortsette arbeidet med å bli dypere forankret i nettopp etniske, kjønnede og andre hensyn. Hvis ikke, vil tillitskrisen vi har sett i Oslo mellom politiet og deler av innvandrerungdommen vokse illevarslende.

Politiet skal speile befolkningen. I så fall skulle 25 prosent av Oslos 1650 politiansatte hatt minoritetsbakgrunn. Tallet er heller 25 personer, ikke 25 prosent (verken Politidirektoratet eller Oslo politikammer vil oppgi konkrete tall). På tross av nedsatte arbeidsgrupper og et intenst rekrutteringsarbeid ved Politihøyskolen, har rekrutteringen så langt vært sørgelig mislykket. En rekke undersøkelser, senest Politidirektoratets egen innbyggerundersøkelse fra januar i år, viser at ungdom med minoritetsbakgrunn har klart lavest tillit til politiet. Vi så det under gateopptøyene i Oslo, og vi hørte flere av ungdommene under dialogmøtet i Litteraturhuset vise en velartikulert fortvilelse over ikke å kjenne seg som fullverdig medlem av det norske samfunnet.

Både Killengreen og «Storberget 1» fortjener ros for å se at rekruttering og tillit er en større samfunnsutfordring enn de prinsipielle betenkelighetene rundt uniformens såkalte renhet. Og synet av en håndfull muslimske politikvinner i hijab vil være et fint uttrykk for at det ikke trenger å være en motsetning mellom å være pliktoppfyllende muslim og å tjene det norske samfunnet.

AvdH