Gunnar Skirbekk har undervist i ex.phil. fra 1962 til slutten av 1990-tallet. Mange av Morgenbladets lesere vil kjenne ham gjennom boken Filosofihistorie. Innføring i europeisk filosofihistorie med særleg vekt på vitskapshistorie og politisk teori. Boken kom ut første gang i 1970 og er revidert flere ganger.

Et lengre løp. Skirbekk vil først og fremst bruke mer tid på studiet. Han vil ha et mindre spesialisert opplegg, noe som i praksis innebærer å legge ned ordningen med ex.phil. og ex.fac. Isteden vil han ha et integrert ex.phil. som tar vare på de vitenskapsfilosofiske innslagene som i dag er skilt ut i den fakultetsspesifikke forprøven ex.fac. Sist, men ikke minst, mener han at et integrert opplegg bør være obligatorisk for alle studenter ved læresteder med universitetsstatus.

– I Stavanger varierer det for eksempel fra fag til fag om studentene har gjennomført ex.phil., sier Skirbekk til Morgenbladet.

– I Trondheim var det mye diskusjon om hvilke utdanninger som skulle kreve ex.phil. av studentene da høyskolen og universitetet ble slått sammen. Vi kommer til å få den samme diskusjonen i Tromsø når universitetet og høyskolen slås sammen der om kort tid. Det er viktig at ex.phil. blir gjort gjeldende for alle universitetsfag. De fagene som ser ex.phil. som irrelevant, hører ikke hjemme ved et universitet.

For mye på for liten tid. Fagansvarlig ved universitetet i Tromsø, Roar Anfinsen, deler Skirbekks bekymring og er spesielt positiv til forslaget om å slå sammen ex.phil. og ex.fac. Han mener det er vanskelig å oppfylle de funksjonene som har rettferdiggjort faget innenfor dagens knappe tidsrammer.

– For å holde oss til Skirbekks smertemetafor, hvor gjør det mest vondt?

– I Tromsø fokuserer vi på etikk og vitenskapshistorie i tillegg til filosofihistorien. Å tro at vi skal kunne dekke alt dette tilfredsstillende er for ambisiøst. Et annet problem er at vi har forsøkt å spesialisere etikkundervisningen etter ulike fakulteter, samtidig som studentene skal ha en generell etikkundervisning. Det er klart det blir liten tid, sier Anfinsen.

– Hvordan opplever studentene ex.phil.?

– Etter reformen skal de ta tre ulike emner og levere essay om dem i løpet av ett semester. Studentene har mer å forholde seg til enn før, og selv om de fleste opplever faget som noe positivt, synes de det er mye i forhold til tiden de har til disposisjon.

Bruker det hver dag. – For meg representerte ex.phil. det første møtet med en helt ny måte å tenke og nærme seg verden på, sier Arena-forsker Cathrine Holst.

– Det var ikke slik at jeg plutselig ble så mye smartere og forsto alt mulig, men jeg fikk et grunnlag for akademisk tenkning og praksis som jeg trekker veksler på hver dag.

Holst synes det er vanskelig å si noe bastant om dagens opplegg fordi det er lenge siden hun hadde noe med ex.phil. å gjøre. Men hun mener det er riktig og fornuftig å trekke faget i en allmenndannende retning, slik Gunnar Skirbekk tar til orde for.

– Samtidig innser jeg at tilpasningene som er gjort de siste årene antagelig har vært nødvendige for å imøtekomme en mer sammensatt studentgruppe. Alle er ikke like motiverte for universitetsstudier, men ex.phil. er unnværlig for alle som ønsker å få en idé om hva Universitetet er.

Alene med det store. Ex.phil.-oppleggene varierer fra universitet til universitet. I Oslo har man nå én komponent med filosofi- og vitenskapshistorie, og én med etikk. Evalueringsgrunnlaget varierer også. De fleste har ikke skoleeksamen, men en semesteroppgave innenfor én av komponentene.

«Studentene opplever at arbeidet med semesteroppgaven er meningsfylt og givende, men også at tiden til å gjennomgå pensum kan være noe knapp,» skriver Ragnar Myklebust, emnekoordinator for ex.phil. i Oslo, i en e-post til Morgenbladet.

En endring av ex.phil. ved Universitetet i Oslo står ikke på agendaen. Emnet evalueres fortløpende, og pensum er blitt noe redusert fra og med høstsemesteret 2008.

«Noe av det som gjør ex.phil. så utsatt,» skriver Myklebust, «er at emnet står praktisk talt alene i å presentere kunnskap om de store og overgripende akademiske sammenhengene. Hvis ex.fac. kunne justeres slik at den ble mindre fagspesifikk (og ex.phil. eventuelt justeres i forhold til dette), så ville de to emnene supplere og støtte opp under hverandre, slik det opprinnelig var tenkt.»

Næss tapte kampen. – Når det snakkes om ex.phil., kan man lett få inntrykk av at studiet var noe som oppsto med Arne Næss på 1940-tallet, sier vitenskapshistoriker Fredrik Thue.

Den forberedende fellesprøven i filosofi er imidlertid eldre enn som så. Studiet oppsto i 1813 under navnet «anneneksamen», og fra 1903 til 1967 het det «forberedende prøve». Fra 1903 bestod prøven av tre deler: logikk, psykologi og filosofiens historie. Lærebøkene i filosofiens historie lignet den historisk-biografiske litteraturhistorien: De enkelte filosofenes verker ble oppfattet som avtrykket av en «personlighet». Hvis Arne Næss hadde fått det som han ville, forteller Thue, ville faget sett annerledes ut enn det gjør i dag.

– Arne Næss var motstander av den biografisk orienterte filosofihistorien, og ønsket mer oppmerksomhet om de filosofiske problemstillingene. Han gikk inn for å kutte ned filosofihistorien radikalt til fordel for kurs i etikk og «sosiale problemer», der studentene skulle trenes i saklig og kritisk drøfting av spørsmål de hadde et forhold til. Men han fikk ikke gjennomslag for sine reformforslag blant humanister, teologer og jurister. Når filosofihistorien fortsatt har en sentral plass i ex.phil.-pensumet, er det et uttrykk for at de historieorienterte fagene på mange måter «seiret», forklarer Thue.

«Liberal education». På 1940-tallet var Arne Næss altså ingen tilhenger av «dannelse» slik de fleste humanister oppfattet begrepet. Hans dannelsesideal var mer i slekt med den moderne naturvitenskapens, samtidig som han understreket behovet for å anvende den vitenskapelige holdningen på de store aktuelle samfunnsproblemene.

– I den amerikanske universitetstradisjonen legges det stor vekt på å lese klassikere og gjøre seg kjent med den «store intellektuelle tradisjonen». Det er dette som kalles «liberal education», forteller Fredrik Thue.

– Diskusjonen om denne tradisjonen har gått høyt i USA, blant annet gjennom litteraturviteren Harold Bloom og hans begrep om den litterære kanon. I Norge har vi langt på vei institusjonalisert dette gjennom ex.phil. Dette er et syn på kunnskap jeg personlig har sans for, sier Thue.

Intellektuell appetitt. De som forsvarer ex.phil. understreker gjerne fellesskapsperspektivet. Det at prøven i så mange år var felles for alle, uansett fakultetstilhørighet, var med på å rettferdiggjøre universitetet som én sammenhengende institusjon. Historie og tradisjon er på mange måter kjernen i det humanistiske dannelsesidealet, og oppleves derfor som en selvfølgelig og nødvendig del av grunnlaget for studenter på humanistiske fag. Ikke slik for realistene.

– Holdningen er at ex.phil.-studiene bare forstyrrer studentene på veien mot moderne forskerkarrierer, sier Fredrik Thue.

– Det er synd, men med det stadige presset mot nedkorting av studietiden, er utviklingen ikke overraskende. Personlig mener jeg at tanken som ligger til grunn for ex.phil. burde ligge til grunn for hele bachelorstudiet: La studentenes intellektuelle appetitt vekkes i møte med klassikere og «store» tekster, fremfor å dynge dem ned med trettende «lærebøker» som altfor ofte er slappe kompromisser og forhandlingsprodukter.