– Skulle man overført lovforslaget til arbeidslivet, ville det betydd at jeg hadde lovfestet rett til fortsatt å få lønn selv om jeg sluttet å gå på jobb, sier engelsk- og historielærer Ulf Meeg.

Morgenbladet er på Nesodden videregående skole i Akershus, og vi tenker tilbake. Å få penger uten å måtte jobbe, det er jo på en måte en gammel drøm. Likevel er det noe som skurrer, og vi overmannes ikke av lyst til å ta opp igjen videregående, selv om det i sin tid var fint. Overfor oss sitter Meeg og lærerkollega Yngve Green. I likhet med kolleger rundt om i Norge er de er oppgitt over utdanningsdirektoratets nye forslag til endring i vurderingsforskriftene i opplæringsloven, som for tiden er ute til høring.

Forbrytelse og straff. Et av momentene i forslaget er at elevenes lovfestede rett til å bli vurdert blir styrket. Ansvaret for at retten overholdes vil ene og alene bli liggende hos læreren, som vil være forpliktet til å «skaffe vurderingsgrunnlag». Altså kan det bli lærerens ansvar at elevene møter til prøve, leverer inn oppgavene i tide eller er generelt til stede.

– I praksis er det er intet ansvar igjen hos elevene, fortsetter Meeg.

– Hvis en elev uteblir fra prøver, har det ingen direkte konsekvens, supplerer Green, som underviser i norsk, historie og mediekommunikasjon.

Meeg sier han ikke lenger kan si til elevene at de ikke får karakterer fordi de ikke har levert eller vært til stede i prøvesituasjonen. Han må, på en eller annen måte, sørge for at elevene har levert et eller annet.

– Tidligere kunne man gi karakteren IG, ikke grunnlag for karakter. Fikk man IG, måtte man ta opp faget som privatist. Klageinstansen i Akershus fylkeskommune har sagt klart fra om at vi ikke lenger kan gjøre dette, og elever som har klagd på uteblitt karakter har automatisk fått medhold. Medhold av denne typen vil bli ytterligere sikret hvis den nye lovendringen blir vedtatt, sier Meeg.

Ifølge de to lærerne blir konsekvensen at mange elever vil utnytte situasjonen, og spekulere i å utebli fra prøver hvis de er dårlig forberedt.

– I tillegg går det selvfølgelig ut over undervisningsopplegget, når vi må bruke uker på å halse etter dem som ikke gidder å møte opp, sier Green.

Puss, så får du en suss. Meeg, som nettopp er tilbake fra to ukers velferdspermisjon, gir et lite eksempel fra hverdagen. Før permisjonen satte han i gang et prosjekt om imperialismens historie, med ferdig utarbeidede problemstillinger og krav til innhold, form og kildebruk. Resultatet skulle fremføres muntlig og evalueres når han kom tilbake.

– Da jeg kom tilbake var det én av fem grupper som kunne fremføre, og dokumentene som skulle innleveres var ikke levert. Jeg har ingen sanksjonsmuligheter overfor dem som ikke møter opp, så jeg måtte gi en utsettelse. Men ingen møtte opp da heller. Da måtte jeg formulere en skriftlig oppgave isteden, med ny tidsfrist. Jeg sjekket nå nettopp. Jeg har fått to svar, og fristen gikk ut i forrige uke. Nå må jeg sende ut nok en frist, og dette er noe vi skulle vært ferdig med for fem uker siden. Skal jeg måtte gå på døren deres og ringe på, for å skaffe vurderingsgrunnlaget jeg er forpliktet til å innhente? spør han.

Flere har vært inne på tanken. En liten tur ut blant lærerbloggene avdekker en allmenn misnøye med lovforslaget. I den populære «Lektor Aksnes’ skoleblogg» har Marita Aksnes skrevet følgende: «Skal jeg som lærer overleve, ser jeg meg snart nødt til å gå til innkjøp av minibuss slik at jeg kan vekke, hente, mate, kle og bringe mine elever til skolen når det er vurderingssituasjoner, for det er nemlig ikke lenger elevens ansvar å møte til en vurderingssituasjon, men mitt å sørge for at eleven får vurdering.»

– Det der var ironisk ment, men det er nesten sånn det føles. At det er mitt ansvar å frakte elevene til skolen, sier Aksnes til Morgenbladet, på telefon fra Stavanger og Randaberg videregående skole, der hun underviser i norsk, samfunnsfag og historie.

– Selvsagt er det viktig at elevene har et regelverk å forholde seg til, men lærerne må også få lov til å kreve noe. I hvert fall hvis man vil gi elevene kunnskap, ikke bare karakterer.

Aksnes frykter en ukultur der elever vet hvor lite de trenger å gjøre uten at det får konsekvenser. Samtidig kan de med loven i hånd kreve å få ta prøver når det passer dem.

– Slikt kan selvsagt ikke dokumenteres, men det er noe jeg har tenkt på, sett i sammenheng med den generelle samfunnsutviklingen i Norge. Det har vært økonomiske oppgangstider lenge, og svært mange elever har jobber som prioriteres foran skolen. Vi opplever at sjefen har mer han eller hun skulle ha sagt enn oss lærere, sier hun.

Hei, øøhh, jeg er syk. På Nesodden treffer vi også elevene Camila Maira Martorell, Tonje Charlotte Lepperød, Francis Nyka Kolstø og Sigurd Karolius Holand. Alle 18 år og tredjeklassinger. Vi spør om de synes elever bør få rett til å ta prøver og innleveringer igjen og igjen, hvis de unnlater å møte opp.

– Nei, det synes jeg ikke. Det er urettferdig mot dem som faktisk møter opp, som faktisk gjør det de skal. De som ikke møter opp, skaffer seg mer tid å lese på, og det er ikke rettferdig, sier Lepperød.

– Men hvis de har legeerklæring eller gyldig grunn er det greit, sier Martorell.

Holand er til en viss grad uenig.

– En prøve viser ikke nødvendigvis hva du sitter med av kunnskap. Jeg synes man bør kunne ta den på nytt, sier han.

– Hvor mange ganger? Hva om man heller ikke møter ved andre mulighet?

– Da har man vel vist at man ikke har så mye kunnskap.

Prate, prate. Et annet moment i endringsforslaget er elevsamtalene. Nå har hver elev en kontaktlærer, og hver termin møtes elev og kontaktlærer til «offisiell» samtale på tomannshånd. Formuleringen i det nye forslaget innebærer at elevene vil få lovfestet rett til halvårlig samtale i hvert fag, om elevens progresjon og forbedringspotensial. Dette vil innebære en enorm ekstra arbeidsbyrde for lærerne.

– Som kontaktlærer har du ansvaret for 12-15 elever, noe som innebærer 24-30 elevsamtaler i året. Nå vil man innføre samtale i hvert fag, til hver elev. Alt i alt underviser jeg rundt 130 elever. Dette betyr at jeg må ha 260 elevsamtaler i året, uten at det dukker opp ekstra tid eller ressurser, sier Meeg.

Lærere som underviser i to- og tretimers fag kan ha opptil 200 elever. Regner man 30 minutter til samtale pluss forberedelser, innebærer det 100 timers ekstra arbeid hvert halvår.

– Det er fint å få muligheten til å ha samtaler, men det er vanskelig å tilrettelegge dette i hverdagen. Dessuten får elevene alltid grundige skriftlige tilbakemeldinger ved prøver og innleveringer, med råd om hva de må arbeide videre med, sier Aksnes.

Elevene Morgenbladet snakker med på Nesodden gir uttrykk for tilfredshet med elevsamtalene slik de nå fungerer.

Lærerne mener det nye endringsforslaget illustrerer den generelle utviklingen innen videregående skole. De kjenner seg ikke igjen i skolesituasjonen som det nye lovforslaget bruker som utgangspunkt, og føler at forskrifter blir tredd over hodet på deres yrkesgruppe, uten at de impliserte er tatt med på råd. De mener det nye forslaget ikke har utgangspunkt i pedagogikk og skole, men i jussen.

– Det blir gjerne vedtatt en ny lov, selv om lærerne sier den ikke vil fungere. Så finner man måter å innordne seg på, man justerer skolehverdagen slik at den passer inn, sier Aksnes.

Laban. Utdanningsdirektoratet sier til Morgenbladet at de ikke vil kommentere denne saken før høringsfristen har gått ut.

Det nye forslaget innebærer også at lærerne tvinges til skriftlig å dokumentere stadig mer av sitt arbeid, gjennom skjemaer, tall og rapporter. Green oppfatter dette som mistillit fra departementets side.

– Denne mistilliten blir gjensidig, og fører til at lærerne mister motivasjonen og begynner å se seg om etter andre ting å gjøre. Vi merker det allerede. Yngre pedagoger slutter i skolen.

En av de mer kuriøse formuleringene i merknadene tilhørende lovforslaget er at lærene må anstrenge seg «litt ekstra» for å skaffe dette vurderingsgrunnlaget.

– Vi er som seigmenn, vi, vet du. Men en dag ryker det, sier Green.

Farvel, dannelse. Både Green, Meeg og Aksnes er klare på hvem som vil tape.

– Vi gjør elevene en bjørnetjeneste. De får et papir som ikke er verdt noe. De dårlige vanene vil synliggjøres ved jobb eller videre studier. Innholdsmessig ser vi også en utvanning i skolen. Det går ut over det faglige, og ikke minst den generelle læreplanen, målene om dannelse og det å utdanne elevene til å bli selvstendige, fornuftige individer, mener Green.

Meeg sier at det nye lovforslaget også går ut over de pliktoppfyllende elevene, som tross alt utgjør flertallet. Disse går glipp av undervisning, og blir vel heller ikke oppmuntret av å se medelever komme slentrende til prøve en uke senere, uten at det får noen konsekvenser.

Aksnes antyder at lovforslaget først og fremst handler om statistikker, og et kvantitativt ønske om å få uteksaminert så mange elever som mulig.

– Det kan virke som om vi beveger oss mot en ordning der skolene får betalt per elev som har gått ut med fullt vitnemål, avslutter hun.