13. mars 1989 begynte det sveitsiske forskningsinstituttet Cern arbeidet med teknologien som snart skulle bli kjent som World Wide Web. Tyve år senere brukte nesten ni av ti personer i alderen 16 til 54 år nettet hjemme, ifølge Statistisk sentralbyrå. Verdensveven er blitt et uunngåelig og grenseløst tilgjengelig kommunikasjonsverktøy.

Den kanadiske medieviteren og filosofen Marshall McLuhan har påpekt at media tilbyr tankegods, men samtidig former tankeprosessen: The medium is the message. Så hvordan har tyve år med internett preget vår måte å tenke på?

Internasjonalt har stadig flere prominente forskere tatt til motmæle mot fremtidsglade internettprofeter. Den overveldende mengden informasjon fratar oss evnen til å skille viktig fra uviktig informasjon, hevder filosofen Hubert Dreyfus ved universitetet Berkeley i California. Verdensveven infantiliserer oss, sier nevrologen Susan Greenfield ved Oxford. Kulturkritikeren Lee Siegel mener verdensveven er blitt en popularitetskonkurranse, hvor det viktigste er å få høyest antall treff, knytte til seg flest «venner» og å bli mest sett.

Samlet: Vi er blitt ukritiske, barnslige og narsissistiske

Avhengighetsskapende. Det amerikanske nyhetsmagasinet The Atlantic spør om Google gjør oss dumme. Hovedankepunktet mot søketjenesten er at den er for flink til å hjelpe oss. Google gjør oss passive, uintelligente og frarøver oss hukommelsen vår, hevdes det. Hva sier norske hjerneforskere? Pål Johan Karlsen, forsker ved Institutt for psykologi på Universitet i Tromsø, sier googling tvert imot ser ut til å redusere faren for Alzheimer.

– Det er en myte at teknologi gjør oss latere. Du husker sikkert hvordan lærerne sa at vi ikke måtte bruke kalkulator fordi vi da ikke belastet hjernen. Det er klart det er greit å lære seg hoderegning og gjøre mentale operasjoner uten andre redskaper, men datamaskinen frigjør minnekapasiteten til hjernen. Dermed kan vi kan utføre andre, og i mange tilfeller mer komplekse operasjoner, sier Karlsen.

– Men før vi lærte oss å bruke kalkulator, måtte vi pugge gangetabellen. Har vi ikke også i dag godt av å lære oss hvordan det er virkelig å måtte slite for å finne den informasjonen vi trenger?

– Da jeg vokste opp var jeg helt vill etter leksikon. Bladde i dem hele tida. Googling og surfing har noe av dem samme effekten, du finner stadig nye ting som vekker nysgjerrigheten din, det er avhengighetsskapende. Men kvaliteten på informasjonen er ujevn. Evnen til kildekritikk blir dermed enda viktigere. Jeg er ikke i tvil om at fremtidens befolkning fortsatt vil måtte anstrenge seg hvis de ønsker å følge med, mener Karlsen.

Paragdimeskifte. I en av Platons dialoger møter vi den egyptiske guden Thoth. Han har skapt skriftspråket, noe faraoen godtar uten forbehold. Men Thoth advarer, for det vil gå ut over menneskets hukommelse. Bøkenes ytre minnelager vil ha negativ innvirkning på sjelens indre, varsler Thoth.

En av Norges mest fremtredende teknofile, Eirik Newth, er positiv til at internett fjerner behovet for å fylle hjernen med temperaturen på Fiji-øyene, hovedstaden i Colombia og lengden på en nautisk mil.

– Vi har hatt et samfunn som i århundrer har vært basert på et kunnskapsparadigme. Nå blir vi nødt til å tilpasse oss igjen. Om det fører til at vi får et syn på kunnskap som i større grad vektlegger prosesser og sammenhenger, og i mindre grad memorering, er det utvilsomt positivt, sier forfatter og astrofysiker Eirik Newth.

Dybdevern. Det går an å håpe at overflødiggjøringen av faktakunnskap vil ødelegge premissene for amerikanske spørreprogrammer av typen Are You Smarter Than a 5th Grader? Men hva med klipp-og limteknikken skoleelever og studenter i stadig økende grad benytter seg av?

I 2003 ble ti studenter ved Universitetet i Oslo (UiO) tatt for juks. Fem ved Universitetet i Bergen. I 2008 var tallet steget til 30 i Oslo og 18 i Bergen. Viserektor og førsteamanuensis i filosofi ved UiO, Inga Bostad, ønsker å se realistisk på internetts innflytelse på det akademiske livet.

– Muligheten for misbruk ligger snublende nær. Studenter undrer seg kanskje over hvorfor de skal skrive noe eget når det bare er å klippe og lime fra flommen av informasjon som finnes, sier Bostad.

Viserektoren tror den innovative, nysgjerrighetsdrevne forskningen vil ha en utfordring fremover.

– Det er klart at det å være dyktig på å klippe og lime og ta inn mange ting på en gang vil bety mye for samfunnet. Men universitetet er kanskje det eneste stedet i samfunnet hvor man får muligheten til å gå i dybden på én ting. Det må vi verne om. Internett gir unge i dag en ny kompetanse, men det har også gjort noe med vår evne til å fordype oss og konsentrere oss.

Litt om mye. Det er enkelt å spore av på nettet. Hypertekstualiteten er bygd opp for å få oss til å surfe, bevege oss raskt videre. Det internasjonale nyhetsbyrået Reuters anslo i 2007 at ansatte i bedrifter verden over tilbrakte en femtedel av arbeidstiden på personlige aktiviteter, med internett som den klart verste tidstyven. Vi surfer oss bort i verdensveven.

VG Nett er den nettsiden flest av oss bruker. I fjor hadde siden i snitt 1,4 millioner lesere hver dag.

– I 30 år har store deler av vesten sittet apatisk og sett på tv. Det har vært en fryktelig situasjon hvor tv har vært den store tidstyven i våre liv. Med internett får vi større mulighet til å gjøre noe selv, til å ta et skritt videre. Nettet kan være en tidstyv, men når du først vil noe er veien kort. Det gjør oss både mer ineffektive og effektive.

– Hvordan leser vi på nett, i forhold til på papir?

– Leserne orienterer seg trolig bredere nå enn de gjorde i papiravisene. På VG Nett ser vi at det er stor interesse for internasjonale nyheter og politikk i tillegg til sport og underholdning. Folk leser litt om veldig mye, og går i dybden på det som virkelig interesserer dem, hevder Hansen.

Ny legemsdel. Jan Kjærstad var blant de første i Norge som fikk datamaskin, en Xerox i 1982. Nettets innflytelse begynte han å merke i 1996. Noe var i emning.

– Alt nå merker man at det skrives annerledes, du ser det i filmer og installasjoner, musikk og litteratur, og jeg tenker ikke bare på bloggromaner, sier forfatteren.

– Hva tenker du på da?

– Ta romantrilogien min om Jonas Wergeland. Den hadde en estetikk påvirket av hypertekst. Man assosierer fra et avsnitt til noe annet enn ventet. Nærmest som å klikke på det inne i hodet, man trykker på en lenke og befinner seg plutselig på et helt annet sted.

Kjærstad snakker hurtig og assosiativt, vekslende mellom tanker om egen skriving, hvor radikale hopp i filmscener vi nå kan godta og hva flashvideoer på nettet har gjort med dynamikken i arkitektur og bildekunst. Han mener internett forandrer måten vi ser verden på, omtrent som kubismen gjorde ved starten av forrige århundre. Og det er ikke bare kunstnere som åpner øynene.

– Folk flest er blitt oppmerksomme på skjulte forbindelser mellom elementer som ligger langt fra hverandre. Mennesker har alltid vært opptatt av dette, spesielt skapende personer, men i dag ser vi at det gjør seg gjeldende også hos andre enn de rastløse og kreative. På den måten kan man si at alle snart er renessansemennesker. De har ikke nødvendigvis den enorme skapertrangen, men følger noenlunde samme tenkemåte, sier Kjærstad.

– Enkelte vil si at nettet gjør oss dårligere til å fokusere. Hva tror du om det?

– Jeg tror det er svartmaling. Nettet er en liten brikke i evolusjonen, det er det siste redskapet vi har utviklet. Sånn sett kan man se på det som en forlengelse av kroppen, som en ny legemsdel. Internett er et stort instrument man kan bruke til å samle mange biter, og gå i dybden på det som interesserer, sier Jan Kjærstad.

Fragmentering. Men på tross av hva VG Netts redaktør mener, og Kjærstads lovprisning: nettbrukere flest surfer mye, og dykker lite. University College of London publiserte i 2008 en undersøkelse som viste at vi har en tendens til å bare så vidt titte på sider før vi hopper videre, hvis de ikke vekker interesse. Samtidig kan vi finne artikler vi fatter interesse for med det samme, men likevel ikke leser fordi de er for teksttunge. Artikler av en viss lengde spares gjerne til lesing senere, men blir bare unntaksvis hentet frem igjen.

Professor i kulturell kompleksitet ved UiO og forfatter Thomas Hylland Eriksen tilhører de som er bekymret.

– Nettet fører til vekst i bredde, men tap av dybde. Vi kan sende femti e-poster på en formiddag, men det behøver ikke stå noe i noen av dem. Teknologien legger overhodet ikke til rette for fordypelse og sammenheng. Ordet «fordi» blir sjeldent, evnen til å tenke i lange kausale kjeder blir svekket, mener Hylland Eriksen.

Generasjonen født etter 1993, blir gjerne omtalt som googlegenerasjonen. De har aldri behøvd å lete etter informasjon andre steder enn på nettet. Elise Seip Tønnessen er førsteamanuensis ved Institutt for norsk og mediefag ved Universitetet i Agder, og har skrevet boken Generasjon.com om unges liv med mediene. Hun er bekymret fordi stadig færre leser bøker.

– I bøker blir ting satt i sammenheng, på nettet kreves det i større grad at du gjør det selv. Hvis du klarer det, er det fint. Paradokset er at denne evnen utvikles ved lesning av bøker, sier Seip Tønnessen.

Hun trekker frem OECDs internasjonale PISA-undersøkelser som mulige indikasjoner på fragmentering av tanken.

– Lesetestene måler forståelsen av både kontinuerlige og diskontinuerlige tekster. Jenter scorer klart best på lesing av kontinuerlige, altså lange, sammenhengende tekster. Guttene er bedre på de diskontinuerlige, det vil si lesing av tekster man kan ta inn med ett blikk, som diagrammer og tabeller. Dette kan henge sammen med at jenter leser mer romaner, og dermed blir flinkere til å danne seg helhetsbilder. Gutter leser mer tekster fra skjerm.

Upersonlig. I Ludvig Holbergs teaterstykke Den stundesløse fra 1723 møter vi herr Vielgeschrey, som har ti tanker i hodet og fire skrivere i arbeid for seg. Holberg beklaget seg også over at det var for mye å lese, noe som forhindret folk fra å tenke selv.

Det nye med internett er følelsen av å være konstant tilkoblet gjennom nettsteder som Facebook. Norge ligger på verdenstoppen, så vidt slått av Danmark og Canada. 1,4 millioner nordmenn var på Facebook i slutten av 2008. Bruken av sosiale nettverk trumfer verden over sending av vanlige e-poster.

Fjesboka opererer etter prinsippet se og bli sett, og gir oss mulighet til å være upersonlig intime. Bjarte Rekdal har skrevet boken Internettets psykologi, og studert hva chatrommene kan si oss om menneskets psyke. Han vil ikke fastslå at Facebook gjør oss mer selvopptatte.

– Dét er en utvikling som har pågått siden 1970-tallet. Jeg tror nok at sosiale nettverk forsterker den allerede eksisterende utviklingen, men jeg vil ikke si noe sikkert. Filosofen Slavoj Žižek har et godt perspektiv på dette, han spør: skyldes det teknologien, eller er det den sosiosymbolske strukturene nettet er integrert i?

Forsker Lars Risan mener Facebook har gjort samfunnsforskernes gamle erkjennelse «du er dine nettverk» til allemannseie.

– Nettverkene fetisjiseres. Akkurat som tekstspråket lager et ytre bilde av språket, som et objekt av blekk på papir, danner web 2.0-teknologi som Facebook et ytre bilde av vennekretsene dine. Antallet venner gir høyere kulturell kapital og det blir dermed mer stigmatiserende å være ensom, mener Risan.

Indirekte svekkelse. Thomas Hylland Eriksen har i boken Øyeblikkets tyranni argumentert for at teknologi som tilsynelatende er tidsbesparende, gjør oss mer stresset enn noensinne. Han mener de sosiale nettverkene har ekstremt dårlig innflytelse på oss.

– Vi bruker uforholdsmessig mye tid bare på å minne hverandre om vår eksistens. Facebook, Myspace, Twitter, sms, all denne teknologien handler egentlig bare om én ting, nemlig å si «hallo, hallo, ikke glem at jeg finnes». Slik blir også sosiale relasjoner fragmentert, sier Hylland Eriksen.

Har sider som Facebook virkelig så negativ innvirkning på hvordan vi forholder oss til hverandre? I den britiske avisen The Guardian advarte nevrologen Susan Greenfield tidligere i år mot at Facebook kanskje infantiliserer hjernen. Thomas Hylland Eriksen er uenig i Greenfields diagnose.

– Vi har stoppet opp på attenårsstadiet, det er en vesentlig forskjell. Vi lever i en ekstrem grad i nuet, uten å være klare over at vi skal dø, forteller Hylland Eriksen.

Likevel mener Bjarte Rekdal at det kan være noe sant i nevrologens hypotese. Ved lystbetont aktivitet på nettet skiller hjernen ut dopamin, stoffet som styrer nytelse.

– Det finnes ingen beviser for at psykologiske prosesser kan føre til endringer på samme måte som rusmiddel, men det ligger implisitt i hennes hypotese, og jeg tror at det kan stemme. I så fall kan internettbruk påvirke andre deler av hjernen, som for eksempel frontallappene, den tenkende delen. Internett fører muligens indirekte til en svekkelse av tenkeevnen, forklarer Rekdal.