Temaet for årets Fafo-konferanse, «Stat og marked – en ny politisk agenda?», fikk påtrengende aktualitet på grunn av den globale økonomiske krisen som river alle med og ikke lar Norge forbli en stille øy i et stormende hav. Så kanskje bør det følges av et alvorsord, til ettertanke, nå som vi står ved et historisk brekkpunkt?

1. Den norske modellen som mikrohistorie
Bakgrunnen er denne. Jeg tilhører den generasjonen som kom for sent – jeg ble født etter at den annen verdenskrig var begynt. Jeg fikk aldri muligheten til å bli helt. Jeg vokste opp med alle krigshistoriene, heltehistoriene om dem som satset og våget: De som gikk inn i Kompani Linge eller ble trenet som flyvere i Little Norway i Toronto, de norske i Skvadron 331 som i sine Spitfires i 1943 skjøt ned flest fiendtlige fly i hele den britiske Fighter Command. Jeg leste om gutta på skauen, om tungtvannsaksjonen og om Max Manus – ja, jeg har til og med møtt ham. Men selv kom jeg altså for sent – helter var noe jeg leste om, men aldri ble.

Det første ordet jeg husker fra guttedagenes Dagsnytt var «gjenreisning». Jeg skjønte til og med at når faren til Jan Schanke, kameraten min i Selbu, drev og bygget på et hus, ja, så var det nettopp gjenreisning.

Og langsomt ble landet vårt eget. Jeg vokste siden opp i en rønne i Trondheim, uten bad, med utedo, og så kald at Trondheim Folkebibliotek ble bivuakk hver vinter. Kroppsvask var noe vi tok hver lørdag på Trondheim Offentlige Folkebad. Vi fikk tildelt en liten trestamp, noen never treull til å skrubbe med og et kvart stykke Sunlight såpe. Dusj og vannklosett var noe jeg først fikk etter at jeg var blitt student. De private bekvemmelighetene var magre, uten at det gjorde oppveksten dårlig.

De offentlige tilgangene, derimot, de var fantastiske. Jeg var i førstegenerasjonen som ble fanget opp av den norske utdanningsrevolusjonen, først ved realskole og gymnas på Katta i Trondheim, så med studielån og stipend til Norges Lærerhøyskole og siden Universitetet i Oslo. Derfra bar det videre. Da jeg kom tilbake fra USA, bar det rett i jobb.

Min personlige historie er en individutgave av den store norske oppturen, om hvordan den norske modellen formet hverdagsliv og livsskjebner. Hver generasjon visste at den neste ville få det bedre. Historien om den norske modellen kan fortelles i tusener av slike individuelle skjebner – fortellinger om boliger som ble bedre, om kvinner som kom i arbeid, bad som ble innlagt, unger som fikk eget rom, bil som stadig flere fikk da rasjoneringen tok slutt i 1960 – og, ja, om økende gjensidig respekt mellom samfunnssjikt, om klassesamfunnet som svant. Da jeg var gutt, kunne du på Singsaker-trikken ikke bare se, men også lukte hvilket samfunnslag de ulike passasjerene kom fra.

Det som ble skapt, var ikke bare den norske modellen, men også den norske idyllen. Det ble bedre for alle og mellom folk. Det var til å bli optimist av. Jeg kunne stadig se meg i speilet og si: «Men dette går jo bra!»

2. Inn i en ny verden
Det utfoldet seg en annen historie, samtidig, ute i den store verden. Jeg tenker ikke først og fremst på Den kalde krigen, Jernteppet og Muren. Jeg tenker på det som for min generasjon ble den nye verden: den tredje verden. For omkring 1960 kom vårbruddet med frigjøringsbevegelser som tok makten på hele kontinenter, i Asia og Afrika. Jeg har ennå et atlas der hele verden er delt etter fargene på noen få europeiske kolonimakter: Rødt for England, blått for Frankrike, gult for Spania, grønt for Portugal – og egne farger for Holland og Belgia. «Britisk Øst-Afrika» og hele India var rødt. «Fransk Vest-Afrika» var blått. Nå ble det slutt – hvert land fikk sin egen farge og eget navn, som Ghana og Zambia. Protektorater ble til stater.

I denne positive beretningen kan man også ta med menneskerettighetene, Bretton Woods-institusjonene og utbyggingen av hele FN-systemet. I 1946 hadde FN bare 35 medlemsland – i 1970 var tallet 127 da de nye, uavhengige statene fra den tredje verden var kommet med.

Så både det som skjedde i det lille liv og i den store verden ga grobunn for optimisme. Ja, til det som er kalt The Whig Interpretation of History, altså å beskrive historien som en eneste opptur. Fortiden er en progresjon mot større frihet, mer opplysning, vitenskapelig fremskritt, konstitusjonelt demokrati og rasjonelle markeder. Verden er på rett vei! Historien foregår, slik John Lennon synger i «Beautiful Boy»: «every day in every way it’s getting better and better». Det begrunner samtidig at samtiden, dagen i dag, er selve historiens toppunkt. Sagt på en annen måte: Verdenshistorien som begynte med neandertaleren har toppet seg med Blindern-studenten.

Den nyeste utgaven av The Whig Interpretation finner vi for øvrig i Francis Fukuyamas bok The End of History and the Last Man fra 1992, skrevet tre år etter Murens fall, der han hevdet at historiens gang som en kamp mellom ideologier og stormakter var over – nå ville verden falle til ro som en samling liberale demokratier.
Jeg må medgi at jeg, både med erfaringen fra utviklingen i Norge og fra verdens alminnelige gang, også trodde at kloden var på en stigende kurve der seieren følger våre faner og alle nasjoner etter hvert ville forvandles til sosialdemokratiske forjettede land: bedre helse, stigende levealder og høyere levekår. Kort sagt: Historiens sluttpunkt er fornuftens seier!

3. Den store nedturen
Men, som man kunne si: Something funny happened on the way to Nirvana. Det gikk ikke som tenkt og trodd. Istedenfor at naturen er blitt temmet ved at dens lover er brukt for våre ønsker, slår den nå voldsomt og vilt tilbake: i tsunamier, i jordskjelv, i orkaner, i ekstremvær. De siste 20 årene har sett en sterk økning i slike naturfenomener. Og vi har fått vite at det er menneskene selv, som i legenden om Der Zauberlehrling, trollmannens læregutt, som har utløst de krefter som ikke kan tøyles, men som tvert imot nå slår tilbake på oss som har fremkalt dem.

Ikke nok med det: Fornuften er utfordret av ulike varianter av uvitenskapelighet og fundamentalisme – noen taler til og med om clash of civilizations. Darwin er stadig flyttet opp bare på prøve. Opplysningstidens idealer om ytringsfrihet er stundom truet selv i de mest utviklede land. I ikke så rent få stater er det i gang en omkamp med middelalderen.

Og ja, antallet demokratier er øket, flere har kontroll med sine makthavere. Men det er en historie ikke uten tilbakeslag. I Russland er det igjen fremtredende politiske mord. Kina bruker internett ikke bare til å kommunisere kunnskap og kontakt, men også til å kontrollere dissentere og avvikere. I USA ble helt sentrale deler av rettsstaten satt i parentes under Bush-regimet.

Og nå den økonomiske krisen – som jo er langt mer enn en midlertidig nedtur, et tilbakeslag. De første utvekstene på det internasjonale lånemarkedet har metastasert – spredd seg som kreftceller – og er blitt en systemkrise.

Ja, mer enn det: Den er en forståelseskrise fordi få, om noen, skjønner det som skjer eller er sikre på hva vi skal gjøre eller på hva som vil virke. Ikke bare vil krisen i realøkonomien bli dyp – den vil bli lang. Den vil slå over i forverrede sosiale kår, mest for dem som har minst fra før, både innen land og mellom land. Kontrollen over eget liv glipper, angsten stiger og vi vet ikke hvor vi er på vei. Historiens toppunkt var kanskje i fjor.

Dette gir uro: Fra tidligere tider vet vi at frykt for fallende levekår lett slår over i frykt for andre, og at mange da vil prøve å redde seg selv ved å prøve å spille svarteper over på dem.

Og fordi vi ikke forstår den økonomiske krisen, griper vi lett til begreper og kategorier som make sense. Diagnosen kan bli enkel og politisk: At når det går ille for oss, skyldes det nettopp «de andre», der «de andre» er en åpen boks som kan fylles med ulikt innhold fra land til land: innvandrere, sigøynere, migranter, minoriteter, vantro.

Forståelseskrisen betyr to ting til: At vi ikke helt skjønner kreftene som virker bak vår rygg – naturkreftene som spiller sammen på måter vi ikke før har sett eller hatt begrep om, økonomiske sammenhenger som virket gjennom understrømmer før de brøt opp foran oss som et sluk, politiske prosesser som har tatt oss på senga. Alt floker seg og det hele er ganske lumskt. Forskere må gå fra sine gamle konsepter, ledere fra sine kjente grep og vi vet ikke hvor det bærer. Ta bare Island, selve sagaøya, der en finansboble utløste et politisk vulkanutbrudd.

De politiske reaksjonene kan bli skumle – ja, bent frem reaksjonære: aksjoner som rettes mot dem vi tror har bidratt til å bringe oss hit. Man kan lett gli inn i identiteter definert ved motsetningen til andre og anskuelser som gir mening fordi de gir en snarlikhet med rett tolkning. Kanskje skyldes det som rammer oss til og med konspirasjon?

Demokratier er skjøre konstruksjoner fordi ønsket om at noen skal ta tak og rydde opp – når andre har skylda – lett slår over i en totalitær lengsel. Vi fristes til å kaste oss i armene på makthaverne vi vil skal gjøre vei i vellinga for oss og ved å ta tak i «dem», «de andre». Den store vekkelsen som gikk over landet i 1970-årene var nettopp uttrykk for en slik totalitær lengsel – og akademikere falt som fluer for the opiate of the intellectuals.

Jeg sa vi er inne i en forståelseskrise om det som skjer og hva vi gjør. Poenget er også dette: Vi er brakt inn i den situasjonen vi befinner oss i av våre fremste ledere og best utdannede folk: De som kunne alle formler for rasjonell kalkyle, men som så ble tatt av sin egen vind og det Alan Greenspan kalte irrational exuberance – Masters of Business Administration som var så flinke at de ble kalt Masters of the Universe. Det skal de ha: De var flinke nok til å rasere verdensøkonomien.

Og elitene tok ikke signalene. Det gjorde heller ikke samfunnsfagene. Omkvedet som synges er dette: «Ingen kunne forutsi …» Men hvis man ikke ser det som skjer ved de begreper man har, ja, da svikter vitenskapen som vitenskap.

Så dette er mitt bidrag til gloom and doom. Jeg vet jo at ingen blir profet i sitt eget land. Dommedagsprofet, derimot, lar seg av og til høre. Derfor er ta-med-meldingen: Det er ille og det vil bli verre. Ikke bare det: Mye av det som nå skjer kan bringe oss til et vippepunkt, ikke minst når det gjelder klima, der utviklingen blir uvendbar. Da blir det mer enn Untergang des Abendlandes. Dyster og bister kunne jeg så hugge på min gravstein: «Hva sa jeg!»

4. Glimt av håp?
Er det da ikke et minste lille lyspunkt, et glimt av håp? Med fare for å bli falsk profet, la meg da likevel slutte med mitt.

Krisetid er besøkelsestid. Kriser som faller sammen og gjensidig forsterker hverandre er samtidig en gylden anledning for endring.

Hva er så det glade budskap?

For det første dette: Kreftene som virker er nå så sterke at de ikke behøver å tolkes for å forstås. Vi har alle sett ekstremværet. Vi har sett virkningene av å gi slipp på opplysningstidens lærdommer. Vi har sett virkningene av finanskrisen. Vi har skjønt at vi ikke kan løse én krise uten samtidig å gå løs på de andre. Vi har også skjønt at vi må legge nye bånd på oss selv, på vår livsførsel, på hverandre. Vi har skjønt at vi alt lenge har handlet mot bedre vitende.

For det andre: Forståelseskrisen er et pådriv til å søke ny innsikt, til å bruke fornuft og forstand og fantasi, til å sette ideologier på prøve og doktriner og myter til side for analyse, erfaring, nytenkning og kritikk. Da vet vi at det vanskeligste ikke er å få nye innsikter, men å oppgi gamle ideer – de vi knytter våre selvoppfatninger, våre karrierer, våre organisasjoner og våre væremåter til.

For det tredje å gjenreise troen på politikk som et skapende virke. Det vil si, akkurat som det heter i det klassiske sitat: «Menneskene skaper sin egen historie, men de skaper den ikke etter eget godtykke, ikke under selvvalgte forhold, men under forhold som er umiddelbart gitt og overlevert.» Sagt på en annen måte: Politikk er menneskenes forsøk på å få mer menneskelig kontroll over historiens gang.

Dermed er jeg ved veis ende. Grunnlaget for optimisme ligger for det første i det Obamas stabssjef, Rahm Emanuel, har formulert slik: «Never allow a good crisis to go to waste. They are opportunities to do big things.» La aldri en skikkelig krise glippe! Men da må man tenke på mer enn oppussing, utbedring – en veistump eller et malingsstrøk. Sjansen til opplysning og samfunnsendring må gripes ved å tenke langt nok og stort nok.

For det andre i å utvikle en samfunnsanalyse som både er humanistisk i sin tilnærming, logisk i sin oppbygning, innsiktsgivende for empiriske analyser og dypt menneskelig i sine grunntema. Den politiske implikasjon av dette går ut over å maksimere stemmer og vinne valg – den står om å forløse det kreative potensial som ligger uutnyttet i de fleste og er fortrengt og fremmedgjort hos mange.

For det tredje: Politikk står om etikk. Som det heter i den generelle del av læreplanen for norsk skole: «Vårt velferdssamfunn bygger på en moralsk kontrakt: på den ene side ved at alle skal bidra til ordninger som løfter og hjelper oss selv når vi behøver det, og på den annen side ved å utvikle andre etter deres evner og støtte dem når de blir rammet.»

Striden vil stå om dette: Å utforme institusjoner for å utvikle hele spektret av menneskelige identiteter fordi rikdommen i mitt liv kommer av at andre har kunnet utvikle all den rikdom som bor i dem. I den striden kan alle bli helter.

Teksten er opprinnelig fremført under Fafo-konferansen 26. februar 2009. Gudmund Hernes er sosiolog, forsker ved Fafo og professor ved BI, tidligere statsråd for Arbeiderpartiet.