Bandeoppgjørene om narkotikaen dreper flere enn den israelsk-palestinske konflikt og krigene i Libanon, Afghanistan eller Darfur. Bare i den meksikanske byen Juarez ble 1600 mennesker drept forrige år som følge av striden mellom det lokale narkotikakartellet og det nasjonale Sinaloakartellet. Det er flere henrettede i én by enn drepte i Gaza under siste krig eller i Israel i løpet av flere tiår. I Mexico tok narkotikavolden over 5000 liv i fjor og over 1000 i løpet av årets første åtte uker. Nylig ble politibilkonvoien til guvernøren i grenseprovinsen Chihuahua angrepet av en velorganisert gruppe menn med maskinpistoler. Samtidig ble politisjefen i Juarez tvunget til å gå av fordi narkotikakartellene hadde begynt å drepe en politimann hver 48. time for å få politisjefens avgang.

Samtidig som den kriminelle volden eksploderer i land uten formell krig, er narkotikaindustrien en av de viktigste kildene til fortsatt krig der fredsmeglerne har gitt opp. I 2003 advarte tjenestemenn i Afghanistan om at opiumsvalmuene ble dyrket over et rekordareal på 80 000 hektar. I 2007 og 2008 utgjorde opiumsmarkene anslagsvis 200 000 hektar, tilsvarende 90 prosent av verdens opium- og heroinproduksjon.

En av årsakene til at opiumåkrene i Afghanistan blir litt mindre i år er at den eksplosive veksten de siste årene har overfylt smuglerruter og redusert prisen i alle ledd fra konfliktområdene i Afghanistan til gaten her i Norge.

Krigsherrene kan fortsette med sine våpeninnkjøp og sine lokale kriger fordi de har penger og kan kjøpe så mange våpen og soldater de vil. FARC-geriljaen i Colombia ble stiftet på 1960-tallet som en marxistisk selvforsvarsgruppe. Nesten alle andre geriljaorganisasjoner er nedlagt etter at den kalde krigen opphørte også i Latin-Amerika, men FARC har fortsatt titalls millioner dollar i inntekter gjennom narkotikaen. Kokainen overtok da det ideologiske drivstoffet opphørte.

De brutale paramilitære anti-geriljagruppene er i enda større grad narkotikafinansierte. Resultatet er at krigen nå har rast i 45 år, har fordrevet flere millioner flyktninger og ført til enorme miljøødeleggelser. For hvert hektar med kokabusker må mange hektar regnskog hugges. Hundrevis av tonn kjemikalier brukes for å få raffinert noen hundre kilo kokain. Dette går rett i regnskogens elver og økosystemer og Colombia har hatt et like stort tap av økologisk mangfold som det mye større Brasil.

Ett hundre år siden Shanghai-kommisjonen innledet internasjonalt arbeid mot narkotika har vi latt mafiaen få det økonomiske og ressursmessige overtaket. Narkoindustrien bruker mer på å lure og overkjøre oss enn vi bruker på å motvirke ondet. Bare meksikanske og colombianske narkotikakarteller omsetter og hvitvasker for mellom 130 og 280 milliarder kroner året. Hele den svarte industrien omsetter verdier som trolig er på størrelse med verdens olje- og gassindustri og dobbelt så stor som bilindustrien – og det før bilindustrien gikk konkurs.

Den fattige bonden som dyrker opium eller kokablader er like mye en taper i denne kyniske industrien, som familiene som rammes i Skandinavia eller på New Zealand. Giftspraying av de fattige narkotikabøndenes avlinger i de såkalte produsentlandene har samme begrensede effekt som økt grensekontroll har i våre såkalte konsumentland i nord. Bare massiv internasjonal investering i alternativ utvikling for valmue- og kokabønder, omfattende og effektivt internasjonalt politisamarbeid mot mellommenn og karteller og massiv satsing på forebyggende arbeid blant mulige brukere vil ha effekt på sikt.

Produksjon, transport, omsetning og misbruk av narkotika tar hundretusener av menneskeliv verden rundt hvert år. Det er en gåte hvorfor det tilsynelatende er blitt mindre oppmerksomhet om behovet for en samordnet internasjonal bekjempelse av ondet. Dersom vi ikke får en større satsing mot narkotikaindustrien vil vi se enda mange flere unge liv gå tapt. Ikke bare fordi vi vil se nye liv her hjemme rives bort av narkomanien, men fordi vi vil tape den pågående krigen i Afghanistan og andre steder hvor narkotikaen produseres.