I mer enn 60 år har historikere ment at «forfatterne» bak Dødehavsrullene var essenerne, en mystisk sekt fra i fjellene i Qumran. Der, ved nordenden av Dødehavet, levde de et asketisk liv og nedtegnet sine religiøse erfaringer. Nå møter denne bredt aksepterte teorien motstand, nærmere bestemt av Rachel Elior, professor i jødisk tenkning ved Det hebraiske universitetet i Jerusalem. For ifølge Elior har essenerne trolig aldri eksistert. Og dermed har også det hun kaller et av det 20. århundrets mest betydningsfulle arkeologiske funn – Dødehavsrullene – et helt annet opphav.

– Forbindelsen til essenerne gir simpelthen ingen mening. Jeg tror rullene er skrevet av saddukeerne, og et helt annet sted, nemlig i Jerusalem. Og de er også blitt til ett eller to århundrer tidligere, altså før vår tidsregning, sier hun.

Professorens funn, som blir presentert i den kommende boken, Memory and Oblivion, vekker sterke reaksjoner i både arkeologiske og historiske miljøer. Internasjonale medier forsøker etter beste evne å forklare hvorfor historien eventuelt må skrives om. Og i USA slår teorien inn i en allerede opphetet situasjon, der sønnen til en ekspert på Dødehavsrullene er arrestert for identitetstyveri og anklager om antisemittisme.

Jødisk historie. Dette er altså en sak med store perspektiver. Universitetsmiljøer har til nå ansett essenerne som en slags tidlig kristen gruppe. Beskrivelser av et klosterlignende fellesskap med sølibat og et sterkt asketisk levevis passer inn i bildet av en gruppe som er på vei bort fra jødedommen – og dermed opptrer essenerne som en av de brikkene som skulle bli den tidlige oldkirken. Derfor har forbindelsen til Dødehavsrullene også virket så besnærende logisk at bare få har stilt kritiske spørsmål ved den delen av forklaringen.

Men en annen forsker, professor Normal Golb fra University of Chicago, har allerede tidlig hevdet at systemet av huler ved Qumran i virkeligheten kan ha vært en militærforlegning. Og nå sier altså Elior at essenerne mest av alt er en myte – og at Dødehavsrullene i bunn og grunn er et stykke jødisk historie.

Ved første blikk. Saken bygger ifølge Elior til en viss grad på en historisk misforståelse. De i alt 930 Dødehavsrullene ble i 1947 funnet av beduiner i flere forskjellige huler i fjellsiden ved Qumran, og beduinene solgte funnene til høystbydende. Den første gangen vitenskapen kom nær rullene var da sjefarkeologen ved Det hebraiske universitetet i Jerusalem, Eleazar Sukenik, fikk tak i noen få av rullene hos en armensk antikvitetshandler.

Under den aller første undersøkelsen falt Sukeniks blikk på noen setninger som omtalte et liv i fellesskap i forhold til loven og eiendom. Sukenik sa at det minnet om det han hadde lest om essenerne.

– Mer sa han ikke, men bemerkningen ble sittende. Det er et eksempel på at en første misforståelse kan stabilisere seg i forskningen, forklarer Rachel Elior.

– Siden da har nemlig nesten all forskning tatt utgangspunkt i essenerne. Men hvis Sukenik hadde sett en hvilken som helst annen av de 930 rullene, ville han helt sikkert ha sagt noe ganske annet. Da ville han ha sagt at rullene må ha forbindelse til presteskapet i Jerusalem, saddukeerne.

Gresk mytologi. Historien om essenerne kan spores tilbake til oldtidens kilder. De greske filosofene Filon av Alexandria (20 f.Kr. – 50 e.Kr.) og især Plinius den eldre (23-79 e.Kr.) skriver om en folkegruppe som levde i landsbyer i ørkenen. Begge nevner sølibat, fattigdomsløfte og fellesskap som viktige trekk og beskriver gruppen som det ideelle, kollektive menneske.

Det er imidlertid først den tredje viktige kilden, den jødiskfødte romerske historikeren Josefus Flavius, som i sitt hovedverk, Den jødiske krig, omtaler gruppen ved navn. Men Elior påpeker et problem.

– Både Filon og Plinius skriver om et samfunn på mange tusen medlemmer, og det kan jo ikke stemme at en så stor gruppe skal ha levd ved Qumran uten å sette noe som helst spor i kildene, forklarer hun. Hun ser essenerne som en utopi, forestillingen om et fordums samfunn bygget av kyskhet og menneskekjærlighet.

– Essenerne er ikke nevnt noe sted i de kildene som ble til her på stedet. Så det virker helt klart som et stykke gresk mytologi, denne forestillingen om et idealsamfunn som Filon og Plinius konstruerte og som Josefus Flavius har bygget videre på ved å navngi dem i sin fremstilling.

Rullene nevner ikke essenerne eller noen klostertilværelse i ørkenen en eneste gang, men rommer derimot masser av beskrivelser av tempelet i Jerusalem og presteskapets funksjoner.

Hissig debattklima. Eliors funn har vakt kontroverser i akademiske miljøer, og etablerte eksperter på Dødehavsrullene har gått ut mot den nye tolkningen.

– Nesten 70 eksperter har anerkjent at en gruppe av essenerne levde i Qumran, og plutselig kommer den noen og sier at vi alle er idioter, sier Hanan Eshel, professor ved Bar-Ilan University i Tel Aviv, til avisen Haaretz.

I USA blandes Eliors bok inn i en pågående debatt om Dødehavrullenes opphav. Norman Golb, professor ved Chicago University i USA, har lenge vært en talsmann for teorien om at essenerne ikke sto bak Dødehavsrullene. Den 5. mars i år ble hans sønn Raphael Golb arrestert i New York for å ha skrevet under navnene til en rekke kjente forskere i debatten om Dødehavsrullene. Han står nå tiltalt for identitetstyveri med en strafferamme på fire år. Raphael Golb mener akademiske motstandere av hans far er antisemitter som fornekter forbindelsen mellom dødehavsrullene og etablerte jødiske institusjoner.

Under jordansk styre. Men hvis rullene egentlig kom fra Jerusalem, hvorfor ble de funnet i hulene ved Qumran? Saddukeerne var sin tids jødiske fundamentalister. De gikk inn for å lese Mosebøkene helt bokstavelig, og i dette sto de i skarp opposisjon til en annen gruppe, fariseerne, som talte for en mer liberal linje der man øste av den muntlige tradisjon – det som senere skulle bli til Talmud. Denne forskjellen førte til et konstant spent forhold mellom de to gruppene, og det kan ha vært et eller annet sted i denne lange maktkampen at saddukeerne har funnet det klokest å bringe rullene i sikkerhet – i hulene ved Qumran.

Og videre: hvordan kan essenerne så lenge ha blitt betraktet som opphav til Dødehavsrullene? En forklaring er omstendighetene omkring funnet. I 1947 ulmet den første krigen allerede i regionen, og den brøt som kjent ut i lys lue da staten Israel ble opprettet 14. mai 1948. Da krigen først i 1949 endte i våpenhvile, var de fleste rullene samlet i et stort kjellerlokale på jordanske hender i Øst-Jerusalem. Inntil 1967, da Israel besatte Vestbredden og dermed også Øst-Jerusalem, var det jordansk politikk å nekte enhver israelsk eller jødisk forsker adgang til rullene.

Etter seksdagerskrigen fulgte en langtrukken, rettslig prosess der israelske dommere skulle avgjøre hvem som hadde rett til å arbeide med materialet. Under jordansk styre hadde den ansette École Biblique et Archéologique Française i Øst-Jerusalem stått for arbeidet, og her ønsket man fortsatt kontroll. Da domstolene endelig fant den kompromissløsningen som stadig gjelder, ble arkeologen Yigal Yadin leder for den israelske delen av arbeidet. Han ble verdenskjent da han gravde frem ørkenfestningen Masada, og professor Elior betrakter ham som en av de fineste israelske arkeologene noensinne. Men hun innrømmer også at han hadde én svakhet: han var sønn av Eleazar Sukenik, og det oppfatter hun som grunnen til at han hadde vanskelig for å sette seg ut over essener-forbindelsen.

Konspirasjonsteori. En annen forklaring på forholdet kan være at École Biblique står Vatikanet og den katolske kirke nær. I mange år lød beskyldningene på at kirken ikke ville slippe kontrollen med arbeidet fordi man i Rom ikke ønsket at noen skulle stille seg kritisk til essenernes sentrale rolle i oldkirken.

– Det er vel mye konspirasjonsteori forbundet med den utlegningen, sier Elior.

– Jeg utelukker naturligvis ikke at det kan ha levd en sekt ved Qumran, sier hun.

– Jeg utelukker heller ikke at døperen Johannes kan ha bodd der et års tid, som det heter seg i kristen tradisjon. Men jeg utelukker gjerne at sekten har hatt noe med rullenes tilblivelse og daglige bruk å gjøre. Det har vi i og for seg visst lenge – men det er ikke blitt sagt så klart før.