Norge, en kolonimakt? Kjenn på ryggmargsrefleksen. Reagerer du med vantro eller gjespende gjenkjennelse? En artikkel i Nupi-tidsskriftet Internasjonal politikk nr. 1/09, som er på gaten 16. april, diskuterer Norges tilstedeværelse i Sør-India i årene 1616-1845. Det dreier seg om den dansknorske handelsstasjonen Fort Dansborg, i landsbyen Trankebar, en drøy dagsreise langs østkysten fra Indias sørspiss.

Kolonien ble opprettet av Dansk Ostindisk Compagnie (DOC), et selskap som skulle skaffe varer fra Østen til Danmark-Norge. Te, kaffe, tekstiler, samt krydder som pepper, muskat og kanel.

– Historien om de indiske koloniene er interessant i seg selv. Det er en fortelling om et kulturmøte av rang, mellom 1600-tallets frosne skandinaver og en verden som var helt utenfor deres erfaringshorisont, sier artikkelforfatter Johan Skog Jensen, som arbeider ved Norges ambassade i New Delhi.

Jensen er første vinner av Ording-prisen, en årlig pris som skal tildeles en student, oppkalt etter tidsskriftets første redaktør.

Velorganisert samfunn. Historien har ingredienser som skipsforlis, slavehandel, misjon, rajputs, tidlig merkantilisme og fremmede templer, alt krydret med knivsodder muskat, kanel og pepper. Det er assosiativt gull. Artikkelen forteller om soldaten Jon Olafsson, som i sine memoarer omtalte den store verden på en overraskende respektfull måte.

– Olafsson var en islandsk bonde som på tidlig 1600-tall ble kastet inn i det sydindiske universet. I boken han fikk nedskrevet etter hjemkomsten forteller han åpent og relativt fordomsfritt om sine eventyr. Han så ikke fattigdom som vi gjør i dag, fordi han var vant til mye av det samme hjemmefra. Men han la derimot merke til de fantastiske templene og det velorganiserte tamilske samfunnet.

Ifølge Jensen var slike holdninger ikke enestående i europeisk historie. Han minner om at mange områder var mer utviklet enn Europa. Maktforholdet snudde ikke for alvor før på 1800-tallet. Artikkelen diskuterer da også om «handelsstasjon» kan være en mer presis betegnelse enn det lett viktorianske ordet «koloni».

– 1600-tallet var annerledes enn 1800-tallet. Målet var ikke å kontrollere mest mulig territorium eller å bære «den hvite manns byrde». Handelsinteressene sto i sentrum.

Prestisjeprosjekt. Men handelen gikk ikke alltid bra. DOCs virksomhet hadde stadig røde tall i regnskapet, men koloniene ble likevel opprettholdt. Grunn: prestisje. De dansknorske kongene ville spise kirsebær med de store europeiske kolonimaktene. Et historisk ekko blir tydelig når man hører retorikken til vår tids globetrottende ministere. Er dagens nasjonale selvbilde identisk med 1600-tallets?

– He he, jeg tror nok Kong Christian IV kunne heve røsten litt høyere enn et par rødgrønne statsråder. Som hyperaktiv regent hadde han ubegrenset selvtillit og en utømmelig energi. Det kongelige selvbildet var nok på mange måter det «nasjonale», i den grad sistnevnte eksisterte. Men man skal ikke se bort fra at enkelte statsråder kan minne litt om renessansefyrster.

EF. Dagens departementer er utgangspunkt for en annen diskusjon i artikkelen. På UDs hjemmesider heter det at Norge aldri har vært en kolonimakt, og at dette gjør oss ekstra godt disponert for fredsmegling.

– Historien om Trankebar viser at Danmark-Norge var en kolonimakt, og at Norges del i denne historien var betydelig. Slik sett forteller den om en lite kjent, og kanskje litt beklemt, side av norsk historie, sier Jensen.

Norges deltagelse tok blant annet haldenseren Peter Anker seg av. Han var guvernørgeneral i Trankebar i tjue år. En annen skikkelse er den Skåne-fødte adelsmannen Ove Giedde, som levde sitt voksne liv som lensherre i Sør-Norge, og var med på å etablere DOCs virke i India. Virksomheten var svært viktig for de mange handelsskipene som la ut fra norskekysten og ga arbeid til et stort antall norske sjømenn.

Iver B. Neumann, forsker ved Nupi, karakteriserer Jensens artikkel som «ekstremt viktig for forståelsen av hva Norge er». Hvorfor?

– Jeg skrev en bok i 2001, der jeg prøvde å finne ut hvorfor Norge stemte nei til EF i 1972 og til EU i 1994. Det var vanskelig å finne gode økonomiske argumenter for å si nei, og både politikk og medier sa ja. Hvorfor ble det likevel nei?

Norge profitterte. Svaret ligger ifølge Neumann i den nasjonale identiteten, og en rekke fortellinger om hva Norge skulle og ikke skulle være. Disse fortellingene dreide seg om å kaste ut folk. Tidligere Danmark og Sverige, nå EU.

– En av historiene gikk på at Norge var kolonisert. Det er bare tull, og her kommer Trankebar inn. Norge var del av en større enhet som var med på å kolonisere andre, og profitterte kraftig på dette. For å kunne fortelle historien om Norge som et stakkars lite kolonisert land, er vi nødt til å skjære bort en del av Norges historie.

Alder. Vi nordmenn liker altså å skape inntrykk av at u-hjelp og fredssamtaler dreier seg om godhet.

– Men dette handler om makt. Økt oppmerksomhet mot vår koloniale fortid vil motvirke den slags naiviteter, sier Neumann.

– Men er ikke disse dørene godt slått inn allerede? Jeg mener å ha hørt denne visa noen ganger før?

– Da må jeg få lov til å spørre hvor gammel journalisten er?

– Eh, 33?

– Nettopp. Jeg er 50. I løpet av de 17 årene som skiller oss har det skjedd mye, og verden er blitt mindre.

– Noe for Morgenbladets aldrende lesere, med andre ord?

– Og for de yngre. Man begynte ikke å snakke om disse tingene før på 1990-tallet. At dette ikke har vært diskutert før, er verdt å merke seg.

– Vil et EU-ja være en konsekvens av økt kunnskap om Trankebar?

– For meg ville det være en gunstig bivirkning. Men jeg er ute etter å utfordre den norske eksepsjonalismen. Vi må ikke rose oss av et selvbilde som ikke stemmer overens med historien.

Levn. Neumann forteller at heller ikke danskene er seg spesielt bevisst sin kolonifortid. Men de har kommet litt lenger. Vi nevner i farten Fritidshjemmet Trankebar i Hvidovre, samt Foreningen Trankebar, som «arbejder for at bevare kolonitidens danske levn i Trankebar». Foreningen har årsmøte 25. april, og ønsker nye medlemmer velkommen. Men kanskje bør vi heller starte vår egen?