Om det er aldri så mye tekstilkunst på veggene; tiden kan falle lang når du er havnet i vandrehallen. Det kimer i klokker langt borte. Klokkene kaller til votering, våre folkevalgte stimer inn i stortingssalen. Klokkene kimer igjen. Da reiser du deg. Du går over gulvet og gjennom et hull i veggen.

Alt er mindre her på den andre siden. Og ikke rødt, som i stortingssalen, men grønt. Talerstolen står den andre veien. Og taletiden er ubegrenset. Likevel er møtene over på et blunk. Er vi i en annen dimensjon? Er dette, omsider, Batavia?

– En gang gjorde jeg unna et møte på ett minutt og 17 sekunder, sier Inge Lønning.

Inge Lønning? Dette må være den andre Inge Lønning. Og det bekrefter han.

– Ja, dette er Norges best bevarte hemmelighet, sier lagtingspresidenten og sikter til salen, hvor han presiderer. Kvelden vil vise om et møte i Lagtinget kan gå unna på enda kortere tid enn 1.17.

Et rom for seg selv. Denne vesle salen på hi side av stortingssalen er det eneste sted i nasjonalforsamlingen hvor det ikke er overvåkningskameraer. Derfor er det Lagtingssalen man har tydd til når naturen har gått over opptuktelsen. Dette er salen hvor man raskt kan stikke seg bort for riktig å kunne kysse. Ikke ett ord i avisen, men vi har hørt om en gang da fyrigheten gikk ut over selve talerstolen.

Det vi nå skal se, er derimot reglementert, det er en koreografi fra 1814 som i hundre år har vært uten mening, uten lidenskap eller sinnsbevegelse. I Lagtinget er det så godt som alltid ingen debatt og ingen avstemning. Ettersom det som står tilbake da er en helt ren formalitet, har vi håp om at Lagtingsmøtet ikke er uten skjønnhet. Kun to forestillinger gjenstår etter aftenens, tirsdag 28. april og torsdag 18. juni. Deretter har vi ikke Lagtinget lenger. Og ikke Odelstinget heller.

«Hva behager», sier du kanskje? Det var da også vår reaksjon, for i Lagtinget har Morgenbladet vanket siden redaktør Frieles dager, i sekstiårene, attensekstiårene, ja, dette bladet var her også før, helt tilbake til krittpiper og punsj. Og nå kan det vel hende at vi i dag ikke på stående fot kan redegjøre for forskjellen på Odelsting og Lagting, men den dag kan komme, sier vårt instinkt, og den kan komme før vi aner det – ja, den dag kan komme i morgen – at alt faller i grus og bare Lagtinget er på høyde med situasjonen. Da vil vi være takknemlige for at fedrene på Eidsvold innrettet det så viselig at de delte nasjonalforsamlingen i et Lagting og et Odelsting. Husk Elverum! Og Dybbøl skanse!

Sverres nei. Rolig nå. Revolusjonen foregikk i forretningsmessige former. Det var den 20. februar 2007 at Grunnloven ble endret, og lov om riksretten ble endret, slik at Lagtinget lot seg avskaffe. 160 stortingspresentanter var til stede. 159 av dem stemte for avskaffelsen. «Berre odelstingsrepresentanten Sverre Myrli ropa høgt ‘Nei!' og ville halda på den bataviske tokammerordninga,» skriver politisk rådgiver Morten Søberg i den nylig utkomne essaysamlingen Senatet som aldri vart. Essay frå Stortinget. Nå lar vi dette bataviske ligge enda litt til, for det er om å gjøre for oss å få vite hvorfor Sverre Myrli stemte nei. Og hvorfor ropte han det høyt? Og hvem er Sverre Myrli? En gammel konstitusjonstenker de fant i et horn på veggen? Her kommer han. En ung og blid arbeiderpartimann fra Skedsmokorset.

– I ettertid er det blitt meg fortalt at det var et uvanlig kraftfullt nei, sier Sverre Myrli.

Dette er også blitt oss fortalt. Stortingsbetjenten husker at Sverres nei gjallet helt ut i vandrehallen.

– Du følte så sterkt at du måtte rope?

– Når det er avstemming om grunnlovsendringer, så er ikke det elektriske voteringsanlegget på. Jeg ropte for å være sikker på å bli hørt.

En sal blir muret inne. Under andre verdenskrig var Stortinget et flerbrukshus. Terboven hadde kontor i Eidsvoldsgalleriet, foran det store maleriet i stortingssalen hang det et kinolerret og lagtingssalen, som tyskerne benyttet til vielser, ble innredet med funkismøbler. Salen ble satt i stand i 1946, men da med et interiør som minnet om en jernbanekafeteria. «Sjokkvirkning», skrev VG og kalte det et «stilforvirringens raritetskabinett». Det kunne passere så lenge salen ble brukt som grupperom for Arbeiderpartiets nøkterne representanter, men på nyåret 1958 skulle den nye kongen, Olav V, avlegge ed til forfatningen. Stortinget var da under ombygning, stortingssalen lå i grus og presidentskapet mente at det minst kaotiske sted i bygget var lagtingssalen og valgte derfor å la Olav sverge sin ed her inne, uaktet at salen, ifølge VG, nå så ut som en «opplagsbod for gammelt skrammel, støvete og skitten og fullstappet av møbler som den er». Men man dekket til med purpurrøde tepper. Tronstolen ble båret inn, og over den bardunerte man en baldakin. Det gikk greit, kongen svor.

I 1959 var ombyggingen ferdig, og lagtingssalen ble restaurert tilbake til førkrigsprakt, men da var den samtidig blitt bygget inne av Stortingets nye kontorfløy og Lagtinget gled dermed enda lettere ut av folks bevissthet, for tidligere hadde salens buede vegg dannet fasaden mot Akersgata.

Men salen er da praktfull på sitt vis, om enn noe forsoffen, ikke som jernbanekafeer, men som gamle grønne selskapslokaler, IOGT-losjer, fagforeningsfestsaler. Denne båsen hvor vi nå står, Lagtingets presselosje, brukes til oppbevaring av ruller med tepperester, kan vi konstatere, og det er ikke lett å holde balansen.

Nå kommer de, lagtingsrepresentantene!

Unnfangelsen av en anakronisme. Det verserte 27 utkast til grunnlov i ukene før 17. mai 1814. Det Adler-Falsenske utkastet var det mest innflytelsesrike. I Lagtinget skulle det være tredve års nedre aldersgrense og et minimumskrav til formue, foreslo Adler og Falsen, de så for seg en forsamling av «i loven kyndige Mænd, som modnere alder og derav følgende bedre innsigt hæver over mængden». Disse skulle velges for seks år, mens odelstingsrepresentantene skulle velges for to. Men denne senatsmodellen fikk de ikke gjennomslag for. Flertallet på Eidsvold ville nemlig ikke se til den amerikanske forfatning av 1776 i dette spørsmålet, men til Batavia, en republikk som eksisterte kun i elleve år og som knapt har vært ledestjerne for noen andre enn akkurat våre fedre nettopp den våren da de var grunnlovsfedre.

Og derfor er det at vårt Odels- og vårt Lagting aldri har vunnet noen fremstående plass verken i våre lærebøker eller i våre hjerter og sinn.

Partivesenet. Frem til 1833, da 13 bønder ble valgt inn, forsøkte man likevel å opprettholde Lagtinget som noe nær et overhus, et førstekammer, bemannet «med de dyktigste og best utdannede, særlig høyere embetsmenn», erindrer Jacob Aall. Men siden ble det motsatte tilfellet: I Lagtinget plasserte man «snakkerne» og «menings-zelotene» for å lette debatten i Odelstinget. Siden har partivesenets oppkomst gjort Lagtinget til enda mer av en anakronisme. Slik er det blitt fordi det i praksis er partigruppene som fordeler sine folk til Lagtinget, og det skjer proporsjonalt med partienes størrelse. Dermed er styrkeforholdet det samme begge steder. Debatten går i Odelstinget, men like forbannet så har teksten måttet gå innom Lagtinget før den ble lov. Inge Lønning er norgeshistoriens siste lagtingspresident og forteller om sitt virke:

– Presidenten, altså jeg, leser sakens navn, ser ut over forsamlingen og konstaterer at ingen har bedt om ordet. Så klubber jeg. Møtets varighet er den tiden det tar å lese dagsordenen. Etter dette gjenstår bare Hans Majestet Kongens signatur før teksten er innskrevet i Norges lover.

Fra høsten 2009 blir ettertanken ivareetatt ved at Stortinget stemmer to ganger med tre dagers mellomrom.

Merkverdigheten. Dette er anstaltmakeri, likevel ropte Sverre Myrli nei til å avvikle det. Har denne smørblide mannen fra Skedsmokorset et perspektiv på saken som gjør at vi overtales til å bli med og slå ring om Lagtinget, vi som av støpning så lett danner fortropp i enhver kamp om tapte saker?

– De forskjelligste folk har sporet opp at jeg sa nei. En professor i England lurte på om jeg kunne holde en forelesning.

– Hva forteller du da?

– Jeg sier at det norske systemet er en merkverdighet, men så sier jeg også at siden systemet eksisterer, og fungerer, så mener jeg det burde ha vært beholdt.

Lengselen etter senatet. Vi vil ha flere begrunnelser før vi eventuelt gråter over Lagtinget. En annen som har fått interesse for Lagtinget akkurat når det er for sent er Morten Søberg, han har selv sin gange i stortingsbygningen, han er politisk rådgiver for Senterpartiets Ola Borten Moe.

– Er dette vi skal snakke om nå ditt alvor eller er det en essayistisk strøtanke?

– Dette er alvor. Stortinget kunne bli et helt spesielt parlament fordi det har denne infrastrukturen med to saler. I den andre salen kunne man drive politikk som vanlig. Men her kunne man ha det akademiske, få inspirasjon, og man kunne utvikle den svake tradisjonen for å bringe fremstående utlendinger hit. Man kunne ha en årlig lagtingsforelesning, med stor prestisje og høyt honorar. Det kunne bli en begivenhet, en spesiell dag som kunne lyse opp hverdagen som hersker i den andre salen.

– Det er jo allerede en farsott av foredrag og debattmøter, tutes vi ikke ørene fulle av lange tanker for tiden?

– Det er to ting å si om det. Politikere er ikke alltid hyppige gjester på slike tilstelninger. Dessuten vil det bety mye å løfte det inn i parlamentsbygningen. Det vil gi en helt annen gjenklang i det politiske liv. Hvor ting blir sagt er ikke uvesentlig.

Søberg er samfunnsøkonom og har doktorgrad i eksperimentell økonomi, og vi mistenker ham for å være blant dem som kom hundre år for sent til å bli med i Frisinnede Venstre, partiet som var kjent for å bestå bare av høvdinger og ingen fotfolk.

– Vel, men jeg tror ingen er uenig med meg i at det kan være en idé å styrke det politiske kraftfeltet. Å medvirke til at de folkevalgte får overhøyde …

– Overhøyde?

– Det er et gammelt militært uttrykk. Å se hvor landet ligger for å se hvor man bør gå. I en tid preget av skiftende folkemeninger og sterke følelser om alt fra bensinpriser til hijab, er vi nødt til å ha politikere som i alle fall ligner på de senatorene man i den opprinnelige planen hadde tenkt skulle sitte her i Lagtinget.

Det tredje siste møte. Det lille som finnes av dagslys i lagtingssalen er for lengst borte. Det er på tide å trekke inn hodet og gjemme seg i båsens mørke hjørne. Møtet over i stortingssalen er ferdig. Det har handlet om finanskrisen og det har vært et godt møte, ser det ut til, for representantene er opprømt som en skoleklasse når de strømmer inn hit for å ta sete. Hallgeir Langeland, rampen i klassen, tygger tyggis. Der er Dag Terje Andersen, i lysebrun dress og svipptursekk over skulderen. Thorbjørn Jagland sitter som hugget i sten. Det sier bang. Lagtingspresident Inge Lønning klubber. Møtet er satt. Klokken er 21.10.

Når det livner i Lagtinget. I inneværende stortingsperiode har det faktisk vært lange lagtingsdebatter, vi må tilbake til abortloven for å finne maken. Det gjaldt ekteskapsloven i høst, bioteknologiloven året før. Sannsynligheten for at partipisken legges bort er størst når det gjelder etikk, moral og dype verdistandpunkter.

– Dette peker fremover, mener Morten Søberg.

– I et samfunn som endrer seg raskt, blant annet som følge av at det faktisk blir mer flerkulturelt, vil ordskiftet oftere enn tidligere gå på tvers av politiske partier.

– Hvorfor det?

– Fordi det vil aktivere personlige, verdifunderte, standpunkter. Når spørsmålet er hva den enkelte står for vil man også stille høyere krav til den enkelte folkevalgte. Dette peker frem mot en politikertype vi kommer til å få, rett og slett fordi vi vil ha behov for slike, hevder Søberg.
Men de vil altså måtte prate i stortingssalen.
Et minutt og elleve sekunder. Lagtingspresident Inge Lønning reiser seg. Han lener seg fremover, puster inn, så er han i gang. Klokken er 21:10:22. «Referat». «Det foreligger ikke noe referat,» sier presidenten. Så leser han opp første sak: «Odelstingets vedtak til lov om endringar i politilova.»

Ingen har bedt om ordet.

Klokken er 21:10:46.

Presidenten leser andre sak: «Odelstingets vedtak til lov om endringer i utlendingsloven.»

Ingen har bedt om ordet. Odelstingets beslutning er dermed bifalt av Lagtinget. Lovvedtaket blir å sende Kongen i overensstemmelse med Grunnloven. Presidenten tillater seg å ønske Lagtingets medlemmer en god påske. Ber noen om ordet før møtet heves?

Møtet er hevet.

Klokken er 21:11:31. Presidenten passerer presselosjen.

– 1.11, sier han. – Ny rekord!

– Hvor er Batavia? spør vi fra losjen.

Et kortvarig forbilde. Alt vi vet om Batavia er at det inntil andre verdenskrig var navnet på den indonesiske hovedstaden Jakarta, men hvordan styre og stell i denne byen på Java kunne bli forbilde for riksforsamlingen på Eidsvold er oss en gåte.

– Jeg kan ikke peke ut akkurat hvilke kvadratkilometer av Nederland det utgjorde, men det var i Nederlandene, sier Lønning, og da har vi etablert forbindelsen til kolonimakten og ikke til Java. Morten Søberg har heller ikke vært opptatt av Batavia før han kom til å interessere seg for Lagtinget.

– Den bataviske republikk ble opprettet i 1795 og avskaffet i 1806, forklarer han. Den var ute av historien allerede før man hadde samlet seg på Eidsvoll.

Det er altså det bataviske tokammersystems svanesang vi har vært vitne til. Og mens Nasjonalgalleriet har både form og innhold så har vi her sett ren form og ellers bare konstitusjonelle spillopper. Vi rakk ikke å lage opptøyer fra losjen, og langt mindre å sørge. Det er en vederkvegelse å si det. Da har vi testet vår egen konstitusjon. Vil vil ellers bevare Nasjonalgalleriet, og var redd Giske hadde rett da han anså oss som forstokket. Men vi gråter ikke over Lagtinget. Da er vår forstokkelse ikke total, kulturminister!

Men med Lagtinget forsvinner også Odelstinget og dermed et element i den politiske klasses sjargong. Fra i høst vil ingen lenger snakke om oteproppen. Altså odelstingsproposisjonen, forkortet Ot.prp. Oteproppen vil hete lovsak. Det er i orden, det også.