Ole Hallesbys (1879-1961) teologi rommer mange indre spenninger mellom modernisme og tradisjonalisme. Den mangeårige frontfiguren ved Menighetsfakultetet var talsmann for en moderne erfaringsteologi, der menneskets eksistensielle og religiøse kriseerfaringer sto i sentrum. Han så også deltagelse i den religiøse livsform, det å leve med i religionens verden, som veien fra tvil til tro. Denne moderne teologien forsøkte Hallesby å kombinere med en hermeneutisk nokså naiv appell til «Guds ord», noe som åpnet for ekstreme teologiske posisjoner. Mest problematisk er hans forståelse av paradiset, himmelen og dødsriket. Hallesby mente at de som befinner seg i paradis kan observere dem som pines i dødsriket. De har også full innsikt i våre jordiske liv. Som vi skal se, skaper dette særegne problemer for Hallesby: «Hvordan er de frelstes salighet mulig hvis de er vitner til de fortaptes lidelser?»

I Hallesbys beryktede radiotale fra 1953 taler han om syndernes evige pine i helvete. «Jeg taler sikkert til mange i kveld som vet de er uomvendt. Du vet at om du stupte død ned på gulvet i dette øyeblikk, så stupte du like i helvete.» I denne talen er det forkynneren Hallesby som er i aksjon. Som forkynner benyttet han et språk som var tilpasset – og bidro til å profilere – de lavkirkelige bevegelsene i Norge. Som akademisk teolog utviklet han derimot bibeltolkninger som kunne være i strid både med egen forkynnelse og med de lavkirkelige miljøenes hverdagsteologi. Dette ga opphav til en særegen indre spenning mellom forkynnelse og teologi hos Hallesby, noe som ikke minst viser seg i læren om den såkalte mellomtilstanden.

«Med mellomtilstanden mener vi det avsnitt av vår tilværelse som ligger mellom vår legemlige død og vår legemlige oppstandelse,» skriver Hallesby. Mellomtilstanden er et «venterom» hvor de avdøde befinner seg frem til dommens dag og den endelige overføring til himmel eller helvete. Han forsvarte her en teologisk-topografisk realisme. Det betyr at termer som «dødsriket», «mellomtilstanden» og «paradis» ikke kan reduseres til metaforer eller bilder, men refererer til teologisk lokaliserbare «steder».

Helvete er ut fra en slik tolkning en konkret plass og kan følgelig beskrives i realistiske, topografiske termer. Det samme gjelder for paradiset og himmelen. Men paradis og himmel er ikke synonyme begreper hos Hallesby: De salige kommer til mellomtilstandens avdeling for paradisiske gleder. Først etter den endelige dom overføres de med sjel og legeme til himmelen. Likeledes havner de fortapte sjeler i mellomtilstandens avdeling for pine og tortur. Først etter den endelige dom kastes de med sjel og legeme i det egentlige helvete.

Ifølge Hallesby er altså dødsriket delt inn i to ulike rom: Én avdeling hvor de fordømte sjelene pines; en annen hvor de frelste sjeler opplever sitt første møte med Gud, det vil si paradiset.

Til tross for at forkynneren Hallesby hevdet at den uomvendte «stupte like i helvete», plasserte teologen Hallesby helvete kronologisk etter Kristi andre gjenkomst og dommens dag. Strengt tatt er det derfor ingen som befinner seg i helvete ennå. Så lenge dommens dag ikke er kommet, må man gå ut fra at de dødes sjeler befinner seg i en ventetilstand. I lys av Hallesbys teori om mellomtilstanden er derfor de sjokkerende påstandene i radiotalen fra 1953 teologisk sett falske: En uomvendt synder stuper ikke lukt ned i helvete, men får et midlertidig oppholdssted i mellomtilstanden.

Innenfor luthersk teologi har det vært en utbredt oppfatning at de frelste ved sin død blir tatt opp i himmelen og at de fortapte blir kastet i helvete. Men ifølge Hallesby er en slik oppfatning ikke forenlig med Guds ord. Den paradigmatiske bibelteksten i denne sammenheng er fortellingen om Lasarus og den rike mannen (jf. Luk. 16, 19-31). Hos Lukas hører vi at den rike mannen slo opp sine øyne i dødsriket, der han «lider svær pine». Lasarus våknet derimot glad og fornøyd i «Abrahams skjød». Det synes klart at den rike mannen og Lasarus befinner seg på samme sted: De kan se hverandre og snakke sammen, men er likevel skilt ved et «avgrunnsdypt svelg» som deler dødsriket i to ulike avdelinger.

Mange lutherske teologer vil hevde at Lasarus befinner seg i himmelen og at den rike mannen er i helvete fordi de allerede er utstyrt med legemer: Lasarus sitter i Abrahams fang. Den rike mannen ber Lasarus dyppe fingertuppen sin i vann og svale hans tunge. Men Hallesby insisterer på at dette er billedlig tale. Han avviser altså en tradisjonell «biblisisme» når en mer grunnleggende topografisk og kronologisk realisme gjør dette nødvendig: Abraham, Lasarus og den rike mannen kan umulig ha opplevd dommens dag. Det empiriske faktum at du leser denne teksten er det beste argument for at dommens dag ennå ikke har funnet sted!

Det er problematisk å bli sett, men det kan også være problematisk å se. Hvordan er det mulig – med forstanden i behold – å være vitne til alt som foregår i denne verden? Er ingen scener sladdet? Kan de salige aldri lukke sjelens øye? Hvordan kan paradisets lykke forenes med total transparens?

Hallesby understreker gang på gang at de salige ikke befinner seg i «opphøyd fjernhet». Uten at vi kan se dem, omgir de oss. «Og det kan de til enhver tid og på ethvert sted fordi de ved døden er løftet ut av den stofflige værensform, så de ikke lenger er bundne av tid og avstander slik som vi.» De salige møter altså to utfordringer. De skal både forholde seg til våre dennesidige synder og ugjerninger – og til de fordømtes lidelse og pine i dødsriket. Som åndelige subjekter er sjelene i paradis både i stand til å føle smerte og glede, noe som reiser et fundamentalt problem for paradisets lykke: «Ville de kunne være salige hvis de dag og natt skulle se og følge oss i all vår sorg og nød, i alle våre fristelser og fall?»

Hallesby gir strengt tatt aldri noe svar på slike spørsmål. Men spørsmålene er i seg selv egnet til å undergrave en naiv forståelse av paradisisk lykke og dermed viktige antagelser i hans teologiske prosjekt.

Det er Hallesbys fortjeneste at han stiller problemene på spissen for den kristne tanken. Han går rett til saken og spør hvordan paradisets gleder kan forenes med synet av utallige sjeler som lider og pines. Hvordan er det mulig å opprettholde en salig tilstand ved synet av venner og familiemedlemmer som føres til «ildsjøen som brenner med svovel»?

Det er trolig ingen moderne norsk teolog som har problematisert de «hjemvandredes» salighet mer inngående enn Hallesby. Og han formulerer denne utfordringen i et direkte og djervt språk – helt i tråd med den teologiske realismen som ellers preger hans tenkning. Men det synes samtidig klart at Hallesby mangler gode svar. Derfor er hans spørsmål og provoserende formuleringer snarere egnet til å dekonstruere hans teologiske prosjekt enn å fungere som inngang til en moderne pietistisk teologi.

Den eneste løsningen som fremstår som mulig for Hallesby er å forene salighet og lidelse. «Lidelsen bringer ingen disharmoni inn i Guds følelsesliv slik som den gjør hos oss. Gud vil lide.» Men dette er et farlig argument. Når salighet kobles til lidelse på denne måten, vekkes nemlig mistankens hermeneutikk til live: Er Hallesbys Gud en masochistisk Gud? Eller er han en straffende og sadistisk Gud som kaster synderne i helvetes pøl, men også lider ved synet av de smerter og pinsler han påfører de fortapte? I Hallesbys teologi og forkynnelse får man lett det inntrykk at Gud er et komplisert patologisk kasus – med symptomer som både peker i sadistisk og masochistisk retning.

De fortapte og de salige i dødsriket kan altså ifølge Hallesby se hverandre. Dødsriket er transparent. Det er grunn til å tro at det øker de fortaptes lidelse å se over til de salige i paradiset. Det er heller ikke vanskelig å tenke seg at det gir enkelte salige et «kick» å se hvordan Guds rettferdighet realiseres og at de fordømte får sin rettmessige straff. Noen av de salige vil trolig også innta et komparativt perspektiv, sammenligne sin tilstand med de fordømtes tilstand og glede seg over at de har sluppet helskinnet fra forsmaken på helvete. «Å se lidelse gjør godt. […] Uten grusomhet, ingen fest,» skrev Nietzsche. Hallesby var vel kjent med at kristne teologer hadde forsvart et slikt syn: «Enkelte er endog gått til den uhyrlige tanke at det forhøyer de saliges glede å iaktta de fortaptes lidelse.» Men selv om Hallesby var kjent med innvendingene mot evige helvetesstraffer, holder han fast ved sin posisjon. Dermed blir han tvunget til å forsvare et bilde av en ytterst ambivalent Gud med ekstremt motstridende holdninger og følelser: «Men hverken Guds vrede eller evige fordømmelse over synderen utelukker hans ømme kjærlighet og omsorg for dette ulykkelige vesen […] Gud forblir i sin kjærlighet også når han er vred, også når han fordømmer den gjenstridige til evig fortapelse.»

Denne grunnleggende ambivalensen finnes også hos de salige. Med andre ord er saligheten «ingen uforstyrret nytelse av alle himmelens herligheter i ufølsomhet for andres pine, men den livsharmoni som flyter av å leve i den fullkomne kjærlighet, som har sin lykke i å føle og lide med andres nød selv der hvor ingen råd lenger er til å hjelpe den lidende» (forfatterens kursivering).

Tanken om transparens har, slik vi har sett, en viktig plass i Hallesbys teologi. Han var alltid fascinert av tanken om å se og bli sett. I det elegante apologetiske skriftet Hvorfor jeg er en kristen (1925) understreket han at Gud ser alle våre synder. Og hva er det han ser? «Jo, han ser et hav av synd og urenhet som er uten bunn og uten grenser.» De fleste mennesker kan nok leve med Guds blikk. Det ville være langt mer problematisk å være gjennomsiktig for alle mennesker, slik at de kunne se ens innerste tanker og lyster. Denne kombinasjonen av voyeurisme og total objektivering blir fort en umenneskelig tilstand. «Tenk deg et øyeblikk hvordan du ville føle det om du var gjennomsiktig, så menneskene rundt om deg så til enhver tid hva der går gjennom ditt sinn av syndige lyster, fantasier og tanker.» Nå mener ikke Hallesby at menneskene som omgir oss har denne tilgangen til vårt liv. Han hevder derimot at de «avdøde fromme» er som «en sky av vidner, der omgir oss». De har ikke bare «bevissthet om hvad vi foretar os», men følger også nøye med på «begivenheternes gang i jordelivet».

Men hvordan er det mulig for de salige sjeler å se inn i vår verden når vi ikke kan se inn i deres? Her nærmer vi oss et høydepunkt i Hallesbys metafysiske teologi. Ifølge Hallesby er de fromme sjeler i paradis utstyrt med «et nyt sæt av sanseorganer». Dermed blir de «sat i stand til at kommunicere med omgivelserne i en helt ny grad». Når Hallesby skal forklare dette topografisk, tyr han til romlige metaforer. De levende og de døde bor i samme hus, bare i hver sin etasje. «Og mellom disse etasjer er det bare et forheng som skiller. Det kalles døden. Og dette forheng er slik innrettet at vi som bor her nede ikke kan se opp til dem der oppe. Men de der oppe kan se ned til oss.» Kanskje er det vissheten om at de avdødes blikk er festet på oss – blikket til avdøde fedre, mødre, ektefeller, barn og naboer – som mer enn noe annet konstituerer pietismens moralske subjekter. Ingen synd kan holdes skjult. Og synden finnes overalt, ikke minst som «ubevisst synd». Sett fra pietismens perspektiv synes det moderne begrepet om synd å være uløselig knyttet til bevissthet og subjektivitet. Descartes’ cogito er slik sett alltid allerede et syndig subjekt: «Jeg tenker, altså synder jeg.»

En lengre versjon av teksten kan leses i siste nummer av Arr – Idéhistorisk tidsskrift, som har temaet lykke. Nils Gilje er professor i vitenskapsteori ved Institutt for kulturstudier og kunsthistorie, Universitetet i Bergen.