«Global Financial Crisis» står det over store bilder av vakre modeller i fancy klær. Under de møysommelig stylede panneluggene skjærer de grimaser som furtende unger, og stikker fingrene i ørene. Slik forsøker skokjeden Bianco å vise krisepratet fingeren, og snakke til alle dem som fortsatt har mer enn nok penger å kjøpe moteriktige sko for. Men det er vanskelig å se plakatene uten å tenke på de mange økonomer og politikere som fortsatt insisterer på å forsvare markedsliberalismen, til tross for at deres intellektuelle byggverk raser sammen rundt dem i takt med forverringen av verdensøkonomien.

De fleste i Norge har råd til nye sko, og lite tyder på at det vil endre seg. Likevel har krisen forandret verden. Ikke bare for dem som mister jobben sin i Høyanger eller Detroit. Krisen slår også sterkt inn i tenkningen, hvor de liberalistiske ideenes hegemoni utfordres av at virkelighetens konkrete erfaringer peker en annen vei. Ideer om politisk styring og offentlig eierskap er ikke lenger sære standpunkter i samfunnsdebattens utkanter. På senvinteren kunne en av ukemagasinet Newsweeks forsider oppsummere den nye stemningen: We are all socialists now, lyste det med fete typer fra aviskioskene.

De som har tjent på markedsfundamentalismen vil beholde fingertuppene dypt inne i øregangene. Derfor har vi ingen garantier om forandring. Men noen av krisens lærdommer er i ferd med å vokse seg sterke. Her er fem av de viktigste:

1. Den første er den mest åpenbare: Finansakrobatene må tøyles. Tankesmien Civita la nylig fram en rapport som la ansvaret for finanskrisen på «for mye regulering». Men selv i USA representerer dette ytterpunkter i debatten. Nobelprisvinner i økonomi Gary Becker kommenterte for eksempel argumentet med et: I wish it was true. Derfor er så mange nå klare til å se kritisk på alt fra finansielle instrumenter som inviterer til spekulasjon til å regulere bankene bedre, slik at de ikke virker medsyklisk ved å hive penger etter folk i oppgangstider, for så å holde altfor hardt igjen på kreditten når nedturen kommer. Og i fortsettelsen:

2. Det må være bedre balanse mellom finansøkonomi og realøkonomi. Finanssektorens oppgave er å tilrettelegge for oppbyggingen av realøkonomien, produksjonen av varer og tjenester i samfunnet. Men under markedsliberalismen er den blitt løsrevet fra denne funksjonen, og det er bygget opp en ubalanse hvor derivatmarkedet (det vil si opsjoner, såkalte forwards, futures og lignende) alene blir anslått til å være tre til fem ganger større enn verdensproduksjonen av varer og tjenester, ifølge Erik S. Reinerts nye bok Spontant kaos. Spekulasjonsøkonomiens resultat er bobler og ustabilitet, med katastrofale følger når de slår inn i realøkonomien. Det må være tid for en politikk som prioriterer produksjon foran papirflytting.

3. Regulerte arbeidsmarkeder og stor offentlig sektor er bra. Da jeg satt i Stortingets finanskomité reiste vi på studietur til Irland. De borgerlige representantene ville gjerne at vi skulle dra dit for å lære av det økonomiske mirakelet i «Den keltiske tigeren», landet med lave skatter og svake fagforeninger. I dag er Irland blant de hardest rammede av krisen. I andre land fungerer en sterk velferdsstat og et godt organisert arbeidsliv som buffer mot den. Det må derfor bli slutt på å se dem som effektivitetsdrepende kostnader.

4. Fattige land må få beskytte oppbyggingen av sitt eget næringsliv. De fattigste landene rammes knallhardt av krisen. Det er enda en bekreftelse på at frihandelspolitikken har fratatt dem avgjørende verktøy for å kunne begynne industrialisering og skape etterspørsel i egne samfunn. Fokus i handelsdebatten må derfor endres i retning dette, vekk fra ønsket om generell frihandel på stadig flere områder.

5. Makten må spres. Markedsliberalismen har ført til en enorm omfordeling av makt. Krisen var mulig fordi viktige beslutninger ble tatt av få mennesker, som ikke trengte å ta hensyn til risikoen de utsatte resten av samfunnet for. Makten, og dermed eierskapet, over økonomien må derfor spres. Det gir ny relevans til betydningen av både nasjonalt og offentlig eierskap. Men det reiser også spørsmålet om mer demokrati på arbeidsplassene, gjennom samvirke og arbeidereie.

Det er lett å snu kappen etter vinden. Derfor bør vi låne øre til dem som på ulike måter har vært kjettere blant økonomene, lenge før de siste månedenes endring av vindretningen. Nevnte Erik S. Reinerts bok fortjener mange lesere. Rune Skarstein satte sine kjetterske tanker på trykk i fjor, i boken Økonomi på en annen måte. Og allerede i 2006 lanserte Kalle Moene et forskningsprosjekt for å undersøke et paradoks for de herskende tankene i økonomifaget: «Den sterke økonomiske utviklingen i de nordiske landene stiller økonomisk teori overfor en test den ikke består,» slo han fast i Aftenposten den gang.

Hvor mange flere vil ta fingrene ut av ørene?

---

Del på Facebook