Slik er det ikke gått. Så er det da også vanskelig å måle seg mot Henrik Ibsens tidløse geni. Det betyr ikke at Jonas Lie (1833-1908) er ubetydelig. Han er fullt leselig også på 2000-tallet, han skrev flere mesterverk og var en fascinerende og samlende skikkelse i det litterære Norge i flere tiår.

Utgivelsen av Jonas Lies brev har vært en enorm kraftanstrengelse og en maraton. Samlingen består av tre bind: de 2037 brevene skrevet mellom 1851 og 1908 fyller 1663 sider, etterfulgt av 450 sider med fotnoter, kommentarer, referanser og register. Dette er et arbeid som utrolig nok ble påbegynt 1. desember 1953, da Det norske språk- og litteraturselskap, som var blitt stiftet dagen før, sendte søknad om midler til Norges Almenvitenskapelige Forskningsråd, en søknad som for øvrig ikke ble innvilget.

Men Sisyfos var ikke død: Over 55 år senere foreligger verket. Først Øyvind Anker og siden Anne Grete Holm-Olsen har hatt utgiveransvar gjennom perioden, med Francis Bull, Ingard Hauge og Hans H. Skei som tilsynshavende.

Det har altså tatt 56 år å samle brev fra 57 års skriving: En vakker liten detalj.

Brevsamlingen gir et fascinerende innblikk i Jonas Lies verden, i hvert fall slik han fremstilte den for sine brevmottagere. På mange måter er Lie normaliteten selv; hans liv har ikke mye bohemaktig ved seg; her er ingen absintutløste mareritt, katastrofale fyllekuler og intet vilt løslevnet. Snarere tvert imot. De tre bindene forteller historien om en mann som uansett verdens tilskikkelser klarer seg, takket være sin arbeidskraft og sin enestående hustru. Barna var sikkert søte også.

Når Jonas Lie ble et borgerlig dydsmønster, var det ikke minst fordi han var økonomisk helt nødt til det. Lie kom nemlig opp i en ruinerende finanskrise etter spekulasjon på 1860-tallet, og måtte «innstille sine betalinger» som det het. Han betalte pliktskyldig på gjelden i alle år senere, noe han så som en æressak.

Dette er selvsagt en holdning og en situasjon som gir lite rom for slaraffenliv. Desto mer blir det pengetenkning av det. Som i så mange andre brev fra forfatter til forlegger, i Lies tilfelle danske Gyldendals Frederik Hegel, som han hele tiden halvunderdanig tiltaler «Hr. Kanselliråd», er det ydmyke bønner om forskudd i minst annethvert. Stort sett fikk Lie det han ville. Så kunne jo også Hegel stole på at varene ble levert. Strømmen av manuskripter tørket aldri ut.

Men Lie var mye mer enn en trofast sliter. Her må det sies at litteraturhistorien ikke har gjort Jonas Lie noen særlige tjenester. Begrepet «hjemmenes dikter» var sannsynligvis velment på 1880-tallet, men betegnelsen virker unektelig både upresis og klam 120 år senere, med sine overtoner av idyll. I realiteten er hjemmene Jonas Lie beskriver preget av alt fra lykke til bunnløs sorg og fortvilelse.

Skal man tro brevene, sto dette i skarp kontrast til hans eget hjem. Jonas og Thomasine Lie hadde venner i bøtter og spann. Faktisk ville så mange besøke og være sammen med ekteparet, at Lie flere ganger bruker visitter som unnskyldning for forsinkelser overfor sin forlegger.

Dette er en annen fascinerende side ved brevsamlingen. Den understreker hvor viktig kommunikasjon var for Lies kunstnergenerasjon, en generasjon som på mange måter sto sammen under det moderne gjennombruddet. Lies brev viser at han både søkte og bidro med personlig varme og støtte, om nødvendig med klar referanse til en kald og vanskelig tid «der ute».

Men samholdet var ikke konstant. Bruddet mellom Bjørnstjerne Bjørnson og Lie sent på 1880-tallet kom som et sjokk på mange i miljøet: Lie og Bjørnson hadde vært venner siden de gikk sammen på Heltbergs studentfabrikk, og familiene hadde i perioder vært sammen i ett kjør.

En av de sjokkerte var Erik Lindseth, en annen gammel venn av Lie og hans kausjonist fra forretningstiden. Lies svar til Lindseth er skarpt og klart.

Bruddet mellom de to forfatterkjempene inntreffer nemlig, skriver Lie, når Bjørnson i rasende affekt reiser seg for å utmarsjere når folk han ikke lenger liker kommer inn i rommet, mens han utbryter «Den som ikke er med meg, er mot meg». Lie ble sittende. Det at han ikke ville snu ryggen til venner fordi de var mer radikale enn Bjørnson og kanskje også ham selv (som for eksempel Christian Krohg), sier mye om hvorfor Lie ble et så sentralt kontaktpunkt blant litterater.

Ut fra brevene virker det også som om Lie hadde et spesielt godt forhold til de yngre. Han bedrev omfattende korrespondanse med August Strindberg, Amalie Skram, Arne Garborg og Hans E. Kinck, den siste en 32 år yngre fan.

Det som kan forsvinne i all hyggen og hjertevarmen, er av og til hva Jonas Lie egentlig mente. Blant annet skrev han til sin sønn Mons om dennes nye bok at «Bogen vokser i Betydelighed» og «sitrer av Elektricitet og slaar Gnister» og så videre. I litteraturhistorien er imidlertid Mons Lie drepende blitt omtalt som forfatter av bøker som ikke tilsa at han skulle ha noen lesere.

Det er altså en viss grunn til å tro at brevet er skrevet fra pappa til lillegutt, snarere enn fra en skarp leser og litterat til en annen forfatter.

Det gjennomgående med svært hyggelige, gjestfrie og hjertelige mennesker, er at de ofte viker unna konflikt. Dermed blir de heller ikke de aller beste kildene til sin epokes stridigheter og debatt.

På den annen side er det også mindre sjanse for at brevene deres brennes som kompromitterende eller ubehagelige. Men selvsagt kan god tro og store forhåpninger gi sin helt egne form for ironi. En litt uhyggelig pussighet er at Lie i 1904 beskriver hvordan han leser om Themistokles' og Aristides' heltemot i krisens stund for Athen, samtidig som han har besøk av sin yngste sønn Erik og dennes «prægtige lille Jonas».

Ingen vet hvor haren hopper: Den prektige lille Jonas (1900-45) skulle i motsetning til familiens antikke helter bli en landsforræder uten like, som Quislings «politiminister», jødeutrydder, leder for Germanske SS Norge, og frivillig i Leibstandarte Adolf Hitler-divisjonen av Waffen-SS.

Lies brev gir av og til også ganske unike innblikk i livet på sent 1800-tall og perspektiv på forholdet mellom liv og kunst. I et brev om sin ekstremt omdiskuterte roman Livsslaven fra 1883, forsvarer Lie seg mot beskyldninger om at boken var for negativ og pessimistisk. I realiteten, skriver Lie, er bokens hovedperson, som altså ender i livsvarig fengsel, plukket rett fra virkeligheten.

De ekstremt sterke scenene i Livsslaven, den fortvilte gråten fra den kullsvarte kjelleren hvor den lille gutten ble stengt inne, og skrikene fra leiligheten hvor fostermoren svingte riset natt og dag, stammet fra forfatterens eget nabolag. Det var så ille at han selv, fru Thomasine og noen andre naboer til slutt grep inn og reddet gutten, skriver Lie i brevet.

Interessant nok skrev han ti år senere romanen Niobe, om barn som tvert imot ble gjennomført bortskjemt, degget for i ett og alt og innbilt at de hadde betydelige evner. En av Lies spesialiteter var å se samfunnets mange forskjellige sider.

Mangesidigheten ga seg også uttrykk gjennom bredden i Lies produksjon. Han skrev innen flere sjangre, først og fremst romaner, men også dikt, skuespill og noveller.

Det er verdt å ta med seg at han også innenfor romanformatet varierte uttrykket enormt gjennom den drøyt 30 år lange karrieren – riktignok ikke alltid til glede for ettertiden. Det er stor enighet om at hans forsøk på en krass kunstnerroman om et håpløst parforhold, Thomas Ross, er helt mislykket, og det er liten begeistring å hente for Adam Schrader og Tremasteren Fremtiden.

Men ellers er det høy kvalitet på svært mye av forfatterskapet: Romaner som Familien på Gilje og Kommandørens døtre står som høydepunkter i realismen i Norge, mens novellesamlingen Troll er et unikt stykke nyromantikk.

Ikke alt virker moderne eller samtidig: Av og til, må man innrømme, er eldre tiders forfattere sine egne verste fiender sett fra 2009. Bøkene er fra før av langt over 100 år gamle, men bare navngivningen er nok til å fremmedgjøre leseren ytterligere. Lie er langt fra noe unntak.

«Faste Forland» høres ut som et kystmaleri av Peder Balke, men er altså et mannsnavn. «Dyre Rein» er heller ikke en overskrift på et kapittel om en markedsdag på Finnmarksvidda, men nok et mannsnavn. Fastes venninne heter til alt overmål Bera Gylling, og prisen går til den ekstremt maritime Bølge Havsland i Når jernteppet faller.

Og lesningen av Lie har forandret seg, som alt annet. Edvard Beyer skrev at overgangen fra romantikk til realisme hos Lie markeres i slutten av entreprenørromanen Gaa paa!, hvor heltens kone og sønn ender med høytidelig å ville videreføre den avdødes verk. Det er vel knapt noen som ville se dette som noe annet enn høystemt slektsromantikk i dag.

Til gjengjeld er mindre kjente Når jernteppet faller fra 1901 et eksempel på virkelig originalitet. Det er en roman om en atlanterhavsdamper underveis, hvor passasjerene får vite at det befinner seg en «helvetesmaskin» om bord, altså en bombe.

Mens man venter på undergang og død rives maskene av, men også her har Lie et variert perspektiv. Skipet Windhya er ikke noe endimensjonalt narreskip, det er også heroisme og anstendighet under overflaten.

Jonas Lie byr på mennesker i fullformat i et konsept som senere er brukt igjen og igjen, men ikke nødvendigvis forbedret. Begrepet «gullalderen» er ikke veldig spiselig for en moderne leser, men det er heller ikke helt misvisende.