Det ligger en interessant dynamikk i hvilke deler av byutviklingen i Bjørvika som fremvises offentlig, og hvilke som skjules strategisk. Mens vinnerforslagene fra arkitektkonkurransene for kulturinstitusjoner i sjøkanten av Bjørvika er utropt, og etter at de har tiltrukket fullt hus i utstillingspaviljongen på Tullinløkka, er også en annen del av Bjørvikas fremtid i ferd med å realiseres. Dette er bygg som ingen har sett komme, før de plutselig nå er realisert. La oss derfor inkludere morgendagens næringspark og kontorlandskap i ordskiftet om utviklingen av Bjørvika.

Oslo er i ferd med å få Norges første skikkelige Central Business District i hjertet av byen. Bjørvika er i ferd med å fylles med virkelig innhold og konkrete bygg som vil huse rundt 20 000 kontorplasser i store nasjonale og internasjonale selskap. Bygg som vil manifestere Bjørvikas fremtidige innhold. Det er derfor på tide å igjen inkludere Barcode-bebyggelsen i diskusjonen. Ikke for å dra opp rustne diskusjoner om etasjehøyder og siktlinjer på nytt, men for å forstå hvilke økonomiske drivkrefter som er i spill i den helhetlige utviklingen av Bjørvikas identitet.

Barcodeplanen, som hittil er blitt presentert med abstrakte volumer og plantegninger, er nå videreutviklet og delvis byggeklar. Tegningene og visualiseringene taler et internasjonalt språk som er lettfattelig å skjønne: Big business. Fast buildings.

Utvikling av denne type generiske næringsbygg og finanssentrum finnes i de fleste Europeiske storbyer, og burde ikke komme som en overraskelse her til lands. Det forbausende er at utviklingen skjer i taushet. Fremtidens kontorlandskap bygges i det stille, i samme sekund som offentligheten med rette lar seg begeistre over fasaden på Deichmanns bibliotek og vannspeilet ved Munch/Stenersenmuséet. Som om djevelen var i detaljene! De offentlige estetisk tiltrekkende bildene viser et yrende folkeliv sentrert rundt kulturinstitusjoner i sjøkanten. Fokuset på kulturperlene tilslører imidlertid like mye som de fremviser av intensjonene i Bjørvikas utvikling, ettersom de effektivt unngår å fremstille den storstilte næringsbyggutviklingen som finner sted parallelt.

«Bygninger og byrom er kollektive minner, byen er vår felles virkelighetsforståelse. Hotell Opera er like virkelig som operaen, og er med på å definere lesningen av det som skjer i operabygget. Men det var ingen som så bygget komme før det sto der.» Det skrev bildekunstner Lotte Konow Lund i et debattinnlegg i Morgenbladet 27. mars. Det samme gjelder i høyeste grad for kontorlandskapet som nå reises langs sporområdet i Bjørvika. Resultatet av Arkitektkonkurransene i Bjørvika ble gjenstand for nysgjerrig offentlighet på Tullinløkka. Som arkitektstudent var det både lærerikt og underholdende å overhøre begeistret synsing og undrende skepsis til de ulike utstilte forslagene. At folk flest er oppriktig engasjert i arkitektur og byutvikling er åpenbart. Det er derfor synd at helt sentrale byutviklingstrekk unndras diskusjonen, slik at samtalene svermer rundt formuttrykket på enkeltbygg og ikke bydelens fremtidige reelle innhold.

Ingrid Vedeler Brekkhus
Student ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo