Problemet ved norske universiteter i dag er ikke studentene, men professorer som ikke våger å utfordre dem, ikke sjelden fordi det å ta studentene på alvor er for tidkrevende. Det er sannheten i et system som i sin helhet er langt slappere enn det vi kunne ha fått med et mer generøst driftsbudsjett og en mer intellektuelt ambisiøs kultur. Norske universiteter er senket i en lammende frykt for å støte studenter fra seg med krav.

Nå som den orwelliansk døpte «kvalitetsreformen» har knyttet penger til studenttall, vil vi snart se perversjonene komme: Vi får strykefrie universiteter og et populistisk jag etter studenter uansett kvalifikasjoner, en parallell til SVs eksamens- og leksefrie skole. Vi kan ikke annet enn gratulere partiet med den praktfulle øvelsen i nasjonalt harakiri. La oss se litt ut over Norge, for eksempel til USA.

Anthony T. Kronman er professor i jus og filosofi ved Yale Law School. Han er en klassisk sekstiåtter. Som student var han aktiv i SDS, «Students for a Democratic Society», den fremste studentorganisasjonen på amerikansk venstreside på 1960-tallet. Den gang var han virkelig «i berøring med historien», som han sier det. Kronman sluttet på college for å bo i kollektiv på Chicagos nordside. Der gikk han fra hus til hus for å organisere arbeiderklasse-hvite. Målet var å skape en regnbuekoalisjon av fattige for et verdigere liv.

Etter syv måneder kunne Kronman ikke se tilbake på store resultater. En mislykket husleiestreik og en demonstrasjon foran kontoret til den lokale bystyrerepresentant var det hele. Men han angret aldri sin politiske aktivisme. Unge Kronman var på utkikk etter mening med tilværelsen. Han har ikke forlatt sitt syn på politikken som det sentrale felt for samfunnsendring. Men han har fått en klarere forståelse for at høyere utdanning kan gi menneskene rom for søken etter – tør vi si det? – livets mening.

I sitt yrkesliv har Anthony T. Kronman fulgt denne grunnvisjon. Han står i dag i spissen for et eget førsteårs-program ved Yale College, «Directed Studies in the Humanities». Der leser studentene klassiske verker i den vestlige tradisjon innen historie, politikk, litteratur og filosofi. I original, naturligvis. Et dannelsesforsøk med bredt nedslag som har tiltrukket seg store studentgrupper. Jeg mener vi bør lære av slike forsøk her. Det er ingen grunn til at ikke norske universiteter skal strekke seg etter det beste.

Kronman har aldri endret sitt grunnsyn på høyere utdannelse: at universitetene er noe mer enn institusjoner for utdannelse til profesjoner eller yrker. Universitetene er også noe mer enn formidlingsinstanser av kunnskap fra en generasjon til neste. Universitetene må i dag mer enn noen gang tidligere også søke å fylle sin klassiske oppgave: å utfordre studentene til å reflektere over spørsmålet hva livet skal brukes til, «a life worth living».

Dette er den klassiske sokratiske idé: det uutforskede eller det ureflekterte liv er ikke verdt å leve. I sin lavmælte brannfakkel Education's End: Why Our Colleges and Universities Have Given Up on the Meaning of Life (Yale University Press, 2007) gir Kronman sitt bidrag til den urgamle debatten. Hans erfaringer går rett inn i den norske dannelsesdebatten. Nå som vi etter hvert begynner å diskutere universitetenes innhold, er det grunn til å lytte til ham.

I sin lange periode som universitetslærer og jus-dekan har Anthony Kronman sett eksistensielle spørsmål mer og mer bli trengt ut av collegenes pensa. Han ser to grunner til at den frie søken etter livsmening i universitetenes oppdragelsesansvar er blitt marginalisert. Begge grunner henger sammen med en dyptgående krise for humaniora.

Den ene grunnen finner han i spredningen av forskningsidealet innen de humanistiske fag. Dette idealets hegemoniske tyngde på universitetene har bidratt til at eksistensielle spørsmål og brede idéspørsmål mer og mer er blitt sett på som luksusproblemer og professorene som har drøftet dem som umoderne. Karriereveiene innen humaniora er blitt knyttet til dette forskningsidealet, som i sin essens er hentet fra naturvitenskapene. Men for Kronman er humaniora privilegert ved at disse fagene alltid må våge å si at noe er mer verdifullt enn noe annet. Både naturvitenskapene og samfunnsvitenskapene viker tilbake for dette, naturfagene av åpenbare grunner, samfunnsvitenskapene fordi de søker å bli vitenskapelige. Denne søken etter vitenskapelig respektabilitet gir samfunnsvitenskapene et objektivisert preg som forlener dem med mer prestisje enn de gamle humanvitenskaper. Den skjevhet i prestisje og betydning dette har medført avspeiles også i vår del av verden i bevilgninger og tyngde.

I de humanistiske disipliner er kravene personlige: Det er ikke nok å lære seg at Platon har et annet rettferdighetsideal enn John Stuart Mill. Du må gjøre opp med deg selv hvilket du kan innestå for. Eller du bør i alle fall utfordres til å ta stilling. Slik er humanistiske disipliner alltid mer direkte eksistensielle enn sine nabofag.

Ved siden av forskningsidealet er den andre årsaken til svekkelsen av livsspørsmålenes legitimitet innen høyere utdannelse mer politiske motesvingninger. Det Kronman har i tankene er den klamme hånd av politisk korrekthet som har lagt seg som en varmepute over de amerikanske campuser etter studentaktivismen på 1960- og 70-tallet. (Vi er naturligvis langt fra fri for dette her hjemme.)

Politisk korrekthet er samlebetegnelsen på en hel tenkemåte, ja nesten en livsholdning. Dels henter denne tilnærming sin begrunnelse i en vulgærmarxisme. Dels kommer svekkelsen av overgripende erkjennelsesfremstøt innen humaniora fra den multikulturalismen som er blitt den rådende tankeformen i vestlige industrisamfunn de siste tredve årene.

Innen akademia har kombinasjonen av disse to idéelementer – forskningsidealet og den politiske korrektheten – styrket en overfladisk nytte- og profesjonstenkning, og kvalt mye av den intellektuelle temperatur og radikale frihet som må være collegets nerve. Inntil nå har kombinasjonen av disse to mentale grunnposisjoner også bidratt til å svekke de klassiske liberal arts-idealene, det amerikanske undergraduate-collegets fremste pedagogiske kjennetegn. Konsekvensen har vært intoleranse overfor ideer som ikke faller innenfor en snever ramme av det til enhver tid godtatte og konvensjonelle. En annen måte å si det på er intellektuell forflating og øredøvende forutsigbarhet.

Klart det er fint at vi i dag vet mer om opprinnelsen til de homeriske dikt, sier Kronman. Eller rekkefølgen av Platons dialoger, innholdet i Augustins andakter eller nøyaktighetene i Gibbons' sitater. Eller for den saks skyld hva Benjamin Franklin foretok seg mens han var utsending i Paris. Men prisen som betales for denne i og for seg verdifulle innsikt er høy: humanioras tilbaketrekning fra de store livsspørsmål. Fra allmenne ideer til spesialisert utforskning av mer tekniske og underordnede spørsmål.

Mer presist beror den politiske korrekthets styrke innen akademia på en spørsmålsløs aksept av en mistankens arroganse. Den kjenner vi så godt fra arven etter sekstiåtterne: det synet på verdier og idealer at de er reduserbare til sosiale interesser med materiell-politisk rot. Rasjonaliseringer. Ideologi. Intet annet enn avspeilinger av «noe annet»: egennytte forkledt som allmenninteresser. En tenkemåte som en gang var et kraftfullt våpen i hendene på radikale studenter for å avkle makten dens garnityrer, har i dag forfalt til et slapt mentalt korsett. Brukt av annenhånds ånder og klakører fremstår politisk korrekthet i dag som en alt-forklarende automat-respons, en lun havn hvor alle kan legge seg til hvile med bibehold av illusjon av innsikt og åndelighet. Tenkning uten tårer, så å si. Patentradikalisme.

Det sies ofte at hver tidsalder lever med sine «selvsagte forutsetninger»: uuttalte tankespor og premisser som styrer vår utvelgelse av problemer og våre oppfatninger av hva som er meningsbærende. Politisk korrekthet med verdirelativisering i sentrum. Andre oppfatninger enn de gjengse defineres ut som gammeldagse og usosiologiske – det er vår tids selvsagte, ofte ubevisste forutsetninger. Slik tro på vitenskap, fornuft og tillit til menneskeåndens uendelige forbedringspotensial var det under Opplysningstiden på 1700-tallet.

Så hva tilbyr Kronman i sitt første dannelses-år ved Yale? Han deler pensum inn i tre deler, a) litteratur, b) historie og politikk og c) filosofi. Om høsten leses under seksjon a) Homers Iliaden og Odysseen, Aiskhylos' Orestien, Sofokles' Ødipus-skuespill, Vergils Aeneiden, Ovids Metamorfoser, utdrag fra den hebraiske bibel og Det nye testamente og Dantes Guddommelige komedie. Under seksjon II, historie og politikk, leses Herodots historie, Thukydides' Peloponneserkrigen, Aristoteles' Politikk i utdrag, Livius om Romas fremvekst, Polybius' statsrettslære og studier av det romerske imperium, Tacitus om imperiet, Augustin om Gudsstaten (utdrag) og Dante om monarkiet, pluss et sekundærverk om konflikten kirke/stat 1050-1300.

Under den filosofiske bolk leses fire Platon-dialoger, inklusive «Staten», alle i sin helhet, fra Aristoteles' utdrag fra den nikomakeiske etikken, politikken og metafysikken, Sextus Empiricus om pyrrhonismen, Epiktets lærebok om livets kunst (nå nettopp gjenutgitt på klingende nynorsk på Samlaget) og Augustin om den frie vilje.

Om våren gjennomgår studentene innen litteraturfeltet Petrarca, sonettene hos Shakespeare (utdrag) og Kong Lear, Cervantes' Don Quijote, Miltons Paradise Lost, William Blakes sanger, utvalgte dikt av Wordsworth, Goethes Faust, del I, Madame Bovary av Flaubert, Dostojevskijs Brødrene Karamasov og Eliots Det golde landet. Innen politikk-feltet leses om våren Fyrsten av Machiavelli, Luther om kristen frihet, Leviathan av Hobbes (utdrag), Lockes annen avhandling om styresmakten, Rousseau om samfunnskontrakten og utdrag fra andre deler av forfatterskapet, Burke om den franske revolusjon, The Federalist Papers av Hamilton, Jay og Madison i utdrag, Tocqueville om demokratiet i Amerika, John Stuart Mill om friheten, Emersons «Self-Reliance», Marx om den tyske ideologi, jødespørsmålet og det kommunistiske manifest, Nietzsche om bruk og misbruk av historien, samt deler av Hannah Arendts magistrale Origins of Totalitarianism fra 1951.

Filosofi-seksjonen om våren omhandler tekster av Descartes (meditasjoner), Leibniz, Berkeleys tre dialoger, Humes Enquiry Concerning Human Understanding og Treatise of Human Nature, Kants Kritikk av den rene fornuft og Grundlegung (utdrag), John Stuart Mill om utilitarisme, Kierkegaards Frygt og Bæven, Nietzsche om moralens opprinnelse og Wittgenstein om visshet.

Vi kan ha fruktbare diskusjoner om hva som burde være med her. Å diskutere det 20. århundres politikk uten for eksempel å lese Lenin, Mao eller Hitler, reiser naturligvis problemer. Innen filosofifeltet burde tenkere som Berlin, Russell og Rawls være med, Orwell i litteraturlisten.

Men dette er et sidespor. Viktigst er at dette studieprogrammet tar studentene eksistensielt på alvor. Det fordrer samtaler med professorene, kollokvier og gode bibliotekressurser (som vi knapt har i Norge i dag). Og ro, ikke strassburgergjess-opplegg der studentene behandles som gåselever-produserende ender med tvangsfôring og samlebåndsuniformisme som pedagogisk prinsipp. At vi ikke får noe studentopprør i dag kan bare skyldes at norske studenter er beskyttet av sin egen uvitenhet om hva et godt universitet er.

Vi bør også være så pass ærlige at vi innser at Norge i dag antagelig har for få virkelig gode professorer som kan bære et slikt opplegg. Det må samarbeid til over faggrensene. Og bevisst satsing på en slik refleksjonsbolk som fakultetenes stolthet og flaggskip.

Man kunne tenke seg fakultetsvise tiltak av denne type. Våre humanistiske og samfunnsvitenskapelige fakulteter underviser naturligvis i mye av det Kronman foreslår, men det er enhetene og formålet som er så spennende. Jeg vil utfordre de humanistiske fakulteter ved alle våre universiteter og høyskoler til å ta opp hansken fra denne tankegang og lage et slikt tilbud. Det er ingenting i veien for at SV-fakultetene, medfak og mat-nat. kan gjøre det samme innen sine felter.

Enhver som våger å komme med undervurderende banaliteter om såkalt «elitisme» overfor norske studenter inviteres til mitt auditorium. Hver torsdag klokken 14.15 hver vår stiller nærmere 200 studenter til et av de mest krevende kurs på Blindern. De har ikke kommet med et ymt om et mer enn dobbelt så stort pensum som vanligvis kreves. Spør studentene direkte. De vil gi svar. Der norske studenter møtes med alvor, svarer de med alvor. Det er snillismen som dreper dem.

Livet er det mest kostbare vi har og ungdommens nysgjerrighet vår viktigste pedagogiske ressurs. Selv ikke en «kvalitetsreform» har lyktes i å kvele deres erkjennelsesiver helt. Den store utfordring nå er å gjenoppdage mer av universitetenes historiske oppgave: å være meningsdrøftende arenaer, møteplasser for felles samtaler om hva mennesket og menneskelighet er.

I dagens globaliserte verden av tiltagende fundamentalisme og politisk-religiøs trosvisshet er slike spørsmål mer aktuelle og politisk påtrengende enn før. Vi bør tenke gjennom hvordan slike programmer som det Anthony T. Kronman står for kan tilbys flest mulig av våre studenter. Tenk igjen om universitetene i Tromsø, Trondheim, Bergen, Stavanger og Agder kunne gå i bresjen for bachelor-programmer sydd etter denne lesten. Da vil de virkelig kunne forsvare sine universitetsnavn.

Bernt Hagtvet er professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo.