Det pakistanske politiske, militære, intellektuelle og religiøse lederskapet er uenige om det meste. Beskrivelsene av hvorfor landet er i sin dype krise eller hva som er veien ut av kaoset spriker i alle retninger. Men én sak er de alle enige om: Det er ille nå – og det vil i de neste månedene bli enda mye verre.

Sammen med Nupi-kollega Laila Bokhari møtte jeg nylig dypt bekymrede ledere og analytikere i Islamabad og Rawalpindi. De frykter et sammenbrudd for samfunnssikkerheten i et land som med sine over 180 millioner innbyggere er mye større enn Afghanistan og Irak til sammen.

Mer enn dobbelt så mange sivile (over 5000) ble drept i Pakistan i de siste tolv måneder som i den forverrede krigen i Afghanistan i 2008 (2118). Hver dag gir nye ofre for selvmordsbomber i Pakistan. Hver dag utvider de 16 pakistanske Taliban-gruppene og andre «hellig krig»-bevegelser sitt territorium på bekostning av den pakistanske staten. Hver dag øker presset fra bevæpnede, ytterliggående islamistiske grupper for større bruk av ekstreme sharialover. Hver dag øker følelsen av at den pakistanske staten ikke vil klare å opprettholde lov og orden.

Store deler av grenseområdene mot Afghanistan er i dag i hendene på grupper som har erklært seg lojale til mulla Omar, lederen for det afghanske Taliban-regimet som Norge, USA og de andre Nato-landene nå slåss mot. Dersom opprørsarmeene har fristeder i Pakistan hvor de kan omgruppere, rekruttere og planlegge sin kamp på begge sider av grensen, vil verken de demokratisk valgte regjeringene eller Vesten vinne krigen noen av stedene. Da den pakistanske staten i februar overlot Swat-dalen til en av de mest radikale Taliban-bevegelsene var det et resultat av en militær seier for geriljasoldatene.

Pakistans hær gikk utrolig nok inn for avtalen som gir talibanstyrkene et stort friområde der alle militære kontrollposter er fjernet. Her kan hæren i fremtiden bare bevege seg etter avtale med den nye makthaveren.

Taliban løslot egne soldater ansvarlige for drap og voldtekt, og får nå et friområde til å gjennomføre sine ekstreme sharialover og undertrykke kvinner som de selv vil. Eneste motytelse var at Taliban-styrkene ikke skal gjennomføre nye offensive operasjoner fra sonen.

Dette var ikke en forhandling mellom likemenn – det lignet snarere gjennomføringen av kapitulasjonsbetingelser.

Det er det samme pashtunske folket som lever på begge sider av grensen, og som dominerer de såkalte «stammesamfunnene» som den pakistanske armeen har gitt opp å gjenerobre.

Vi traff pakistanske generaler som beskrev hvor vanskelig det var å få soldatene til å angripe «sine egne», uten at dette forhindrer de islamistiske voldsmennene i å angripe sine stammefrender.

Pakistan har alltid hatt radikale, voldelige og islamistiske grupper, særlig rettet mot India og med målsettingen å «befri» hele det muslimske Kashmir. Men det var den antisovjetiske og CIA-finansierte mujahedinbevegelsen i Afghanistan på 1980-tallet som fødte den nye generasjonen av farlige jihad-grupper i Pakistan. Ifølge det pakistanske fredsforskningsinstituttet PIPS eksisterte det bare 30 religiøse organisasjoner i Pakistan i 1979, hvorav bare syv hadde nevneverdig aktivitet. I år 2002 hadde antallet registrerte islamistiske organisasjoner vokst til 237. Av disse var 104 jihad-grupperinger og minst tolv av disse voldelige organisasjonene hadde erklært at de aktivt ville gjøre slutt på demokratiet og grunnloven i Pakistan.

Ingen myndigheter i Pakistan synes å ha en plan for å komme ut av den dype krisen. Det internasjonale engasjementet i Afghanistan er spektakulært ineffektivt og dårlig samordnet, men det er mulig å se en voldsom aktivitet for å unngå at Taliban-bevegelsen gjeninntar Kabul.

I Pakistan virker det som om representantene for det internasjonale samfunn spesialiserer seg på å klage på pakistanernes evne til å rive ned sitt eget samfunn, mens pakistanerne spesialiserer seg på å klage på alle andre – både det internasjonale samfunn og andre pakistanske aktører. Fortsetter det slik vil alle parter tape.