Ved sekstiden sist tirsdag samlet om lag tusen lesber og homser seg ved Oslos sentralstasjon for å demonstrere mot Fritt Ord og Nina Karin Monsen. Solen skinte, men humøret var ikke like lyst. Jeg kom ruslende med en bekjent fra Arbeiderpartiets homonettverk. Han skulle demonstrere, jeg ville lytte på litt avstand.

Før vi kom helt frem, traff vi en felles bekjent og likesinnet, som det het før i tiden. Øivind Aamodt skulle verken demonstrere eller høre på, han skulle rett og slett over trafikkmaskinen som fortsatt skiller Operaen fra resten av Oslo – for å se Georges Bizets Carmen.

Vi ble stående og snakke om dagens tema, og Aamodt fikk fire pupiller til å vokse: «Historien har skapt ekteskapet som ramme for barns oppvekst – barn som er produkt av seksualiteten til foreldrene. Jeg fatter ikke hvorfor vi skal imitere det.» Da Aamodt så vår forskrekkelse, klinte han til: «Hvis jeg hadde vokst opp med to kvinner, og så funnet ut at jeg aldri skulle få vite hvem faren min var, ville jeg ha blitt rasende,» sa han. «Jeg er takknemlig for at Nina Karin Monsen er så tydelig på dette.»

I samme øyeblikk geleidet politiet en eksotisk demonstrant med en plakat om at homofile skal brenne i helvete, eller hva det nå var, rett forbi oss.

Vi fortsatte hver til vårt, og jeg ble stående og høre på demonstrasjonen mot Monsen og Fritt Ord. Sistnevntes styreleder, Francis Sejersted, fikk noen tusen underskrifter, og lovet å lese alle navnene.

Så kom Rolf Angeltvedt ut av demonstrantmengden og opp trappen. Han er leder av Helseutvalget, som bekjemper hiv og andre helseproblemer blant homofile. Kim Friele hadde nettopp holdt en ildnende appell, og Angeltvedt så sørgmodig ut.

«Vi står ved en skillevei. Når Kim gir fra seg Fritt Ords pris, betyr det også at homobevegelsen ikke har den lenger. Det er Norges viktigste pris. Vi må vinne den tilbake,» sa han.

Jeg nikket, og bemerket at ingen kan bebreide Kim Friele for å reagere ærlig og følelsesmessig. Det er lenge siden hun hadde plikt til å opptre taktisk.

«Egentlig er det på høy tid. Vi har lent oss på Kims pionerinnsats i alle år. Dette er et brudd. Nå må vi greie oss selv. Vi må gjøre oss fortjent til prisen igjen, fra et annet utgangspunkt,» sa Rolf Angeltvedt, og gikk.

Ingen ville forlange eller forvente at LLH eller andre talsmenn for Homo-Norge støttet pristildelingen til Nina Karin Monsen. Alle ser at hun har meninger – og, ikke minst, en uttrykksform – som støter og provoserer. Det naturlige hadde vært å uttrykke skuffelse – eller å ironisere – en dag eller to, og så la det være med det. Alene er Monsen ingen trussel, selv ikke med Fritt Ords pris i fanget.

Isteden valgte homobevegelsen en lang kampanje i alle kanaler, med et ordvalg like voldsomt som Monsens. Slik har LLH & Co. skaffet prisvinneren og hennes i utgangspunktet lille gruppe av konservative medkjempere sympati. Kanskje vokser det til og med frem en slagkraftig opposisjon mot den nye ekteskapsloven, kort tid etter at den ble vedtatt.

Og – fremfor alt – homobevegelsens posisjon er svekket, både blant politikere, andre meningsdannere og folk flest. Det er bare å se på den gradvise økningen i uttalt støtte til Monsen og Fritt Ord. Og på hvordan Kim Frieles appell til andre prisvinnere om å følge hennes eksempel, falt dødt til jorden.

Jeg bebreider som sagt ikke pensjonist Friele for å reagere med hjertet, og heller ikke den jevne homse og lesbe. Men aktive homopolitikere skal ikke bedrive rent føleri og opptre i det offentlige rom etter innfallsmetoden. LLH-styret med leder Karen Pinholt i spissen er valgt for å opptre politisk, og det innbefatter strategisk og taktisk tenkning. Det samme gjelder fremtredende homofile partipolitikerne som Håkon Haugli (Ap) og André Oktay Dahl (H).

Trodde de at de erklærte krig mot Nina Karin Monsen? Det var i så fall feil, og det burde de ha skjønt fra første stund. Homo-Norge erklærte krig mot styret i Fritt Ord, og dermed indirekte – unnskyld at uttrykket kommer igjen – hele det politisk korrekte Norge, for øvrig selve kjerneressursen i homokampen.

Skjønte de alt fra første stund at de utropte Fritt Ord med omland til fiende? Da har de overvurdert sin styrke kapitalt. Det er for så vidt forståelig. Helt siden seieren i kampen for partnerskapsloven (den var tung å vinne), har homobevegelsen hatt det lett, med tilnærmet full støtte i mediene og blant de viktige meningsdannerne. Den har, med spesielt Arbeiderpartiets og SVs hjelp, fått politisk gjennomslag på bred front. Motstanden fra KrF og Frp har vært nesten symbolsk. Til og med Den norske kirke har homobevegelsen fått balletak på.

Likevel gikk det altså en grense, og det oppdager homobevegelsen nå the hard way. Ikke alt er tapt, for mange kjendiser av ulikt slag har støttet denne gangen også. Men mye er tapt. Det merket jeg godt på operataket tirsdag, like før prisutdelingen, da jeg minglet med andre gjester over noen glass godt drikke. Mange var skuffet over homobevegelsen, noen sjokkert.

Nina Karin Monsen og det kristenkonservative Norge gleder seg naturligvis stort nå, ikke bare over prisen, men også over klimaskiftet.

De tapte kampen mot den nye ekteskapsloven på en nesten utrolig måte. En prinsipielt stor reform av familiepolitikken ble nærmest føyset gjennom av regjeringen, uten utredning og med minimal debatt. Så ille var det at jeg – som er for loven, om enn uten begeistring – etterlyste debatten i en artikkel i Bergens Tidende i januar 2008. Hvor er de verdikonservative, spurte jeg. Svaret i brev, e-poster og på debattmøter var at de ikke våget seg ut i et offentlig rom som var så fiendtlig til dem (virker det alt lenge siden?).

Om problemet var medier eller feige, passive kristne, kan diskuteres. Resultatet var i alle fall at Øivind Benestad i MorFarBarn.no ble stående bortimot alene i en utrettelig kamp mot loven. Mannen tok seg fri fra jobben i et helt år for å kjempe. Han var høyt og lavt, og har attest også fra fremtredende homoledere for stort sett å opptre redelig og respektfullt. Sett i lys av akkurat denne saken, ville Benestad ha vært en bedre vinner av Fritt Ords pris enn Nina Karin Monsen, og han burde i så fall ha fått den i fjor.

Homobevegelsen må trekke lærdommer, og det viktigste er å legge bort offerrollen. Nina Karin Monsen treffer blink når hun snakker om at «de sårede følelsers tyranni» kveler både viktige og mindre viktige debatter. I det homopolitiske miljøet forsvares offerrollen, som selvsagt kalles noe annet, alltid ved å vise til unge homofile i distriktene som kan begå selvmord hvis noen sier noe slemt. Jeg har hørt refrenget siden åttitallet, og nå sist, på et debattmøte tirsdag, kom det fra Arnfinn Nordbø, mannen som gjorde et beundringsverdig brudd med bedehusmiljøet, og skrev bok: «Monsen er med på at 14-åringer føler skam, at 14-åringer tar sitt eget liv.»

Det er fortsatt vanskelig å være homofil i visse miljøer i Norge, noe Nordbø vet alt om. Men hvis 14-åringer hører Monsen, hører de også Nordbø, og ligger det da noen hjelp i å få beskjed om at ufyselighetene hennes er en grunn til å begå selvmord?

Rett ryggen, hev dere over fordommer, tål motstand, vær romslig, opptre med styrken som er vunnet – det kler en moderne homobevegelse i Norge bedre.

Er det et mål i seg selv å vinne tilbake Fritt Ord-statuetten Kim Friele ga fra seg? Kanskje, men i så fall trenger ikke det være så vanskelig. Friele var en outsider i 1978, Monsen var det nå – men stort sett går prisen ikke til outsidere, ikke til ofre, kanskje fordi vi egentlig ikke har så mange slike i Norge. Prisen går til folk som gir positive bidrag til offentlig debatt fra trygge posisjoner.