Forfengelighet. Komiske omstendigheter ved ni av de til sammen 13 litteraturprisene Bernhard mottok, blir beskrevet i Meine Preise. Det begynner med utdelingen av Grillparzerprisen i 1971. Bare halvannen time før seremonien kjøper Bernhard seg en ny dress på Sir Anthony i Wien, formodentlig byens fineste britiske konfeksjonsforretning. Med sin gamle genser og bukse i en pose under armen møter han sin 81-årige tante til kaffe. De spiser kake og går sammen til Vitenskapsakademiet der prisutdelingen skal finne sted. I hallen utenfor festsalen venter Bernhard lenge på å bli mottatt av en offisiell person fra prisjuryen, men ingen ser ut til å kjenne ham igjen. Salen fylles av mennesker og snart er det bare minutter igjen til utdelingen. Lettere forundret setter Bernhard og tanten seg på to ledige stoler midt i salen. På podiet kikkes det nervøst på klokken. Ikke før Bernhard ved en tilfeldighet blir gjenkjent og pekt på og to ganger bedt om å komme frem til den reserverte plassen på første rad, adlyder han. Det blir holdt taler og spilt musikk, han mottar prisen, sier takk og forlater salen. Først etterpå går det opp for Bernhard at den viktige Grillparzerprisen ikke engang belønnes med en betydelig pengesum. Ydmykelsen er total. Den nyinnkjøpte dressen fra Sir Anthony føles plutselig altfor trang. Bernhard går for å bytte den. Butikken forlater han i sin gamle genser og bukse.

Penger. Den ene historien er mer utrolig enn den andre. Og stadig er det hans gamle tante som ledsager forfatteren på de mange seremoniene. Men også til mer praktiske gjøremål er den gamle tanten hans ledsager. Med ti tusen mark for Der Literaturpreis der Freien Hansestadt Bremen ønsker Bernhard å kjøpe seg en gammel bondegård. Vel, det er murene han er ute etter. Han har alltid drømt om å være omgitt av tykke murer. En eiendomsmegler arrangerer en visningsrunde med et dusin objekter. På første stopp kommer de til en ruin av et gammelt bondehus. Huset byr på vannlekkasjer, mugg, sopp og hundrevis av døde mus. Men eiendomsmegleren gjentar igjen og igjen hvor usedvanlig velproporsjonerte rommene er. Og jo flere rom Bernhard får se, desto mer overbevist blir også han om at rommene er usedvanlig velproporsjonerte. Altså er det ikke annet å gjøre enn å kjøpe ruinen, fordi rommene altså virkelig er usedvanlig velproporsjonerte. Hans tantes råd om å tenkte på det og sove på det, vinner ikke frem.

Vraket sportsbil. Det impulsive går som en rød tråd gjennom flere av disse tekstene. Som da Bernhard brukte prispengene etter Julius-Campe-prisen (den eneste prisen han var stolt over å ha fått) på å kjøpe seg en hvit, lekker britisk sportsbil av merket Triumph Herald og totalvraket den på jomfruturen til Jugoslavia to måneder senere. Bernhards evne til å irritere på seg pompøse selvhøytidelige politikere er også velkjent. En rekke merkelige sammentreff, forviklinger og underlige tildragelser finner sted. Det er nesten så en skulle tro det er diktning.

Litteraturpriser. Bernhard var til tider en omstridt og kontroversiell forfatter i Østerrike. I dag er han for lengst kanonisert og tatt inn i varmen. Forfatterens testamentære forbud mot at hans teaterstykker skal kunne oppføres på østerrikske scener, er også opphevet.

Litteraturpriser vil alltid ha noe latterlig ved seg, men så lenge de kan fylle en forfatters lommebok og føre til litteratur på høyde med Meine Preise, har de kanskje noe for seg. Så gjenstår bare spørsmålet om hva Bernhard ville ha brukt pengene på om han hadde levd lenge nok til å få ti millioner svenske kroner av Nobelkomiteen.

Gabriel Michael Vosgraff Moro