Så var vi der igjen. Denne gangen 100 år etter at Statens Kunstakademi ble opprettet. Stenersenmuseet huser nok en gang den vårblussende avgangsutstillingen fra topp til bunn, til sammen 39 utstillere fordelt på bachelor- og mastergradsnivå. En lett sjanglende gange mellom idealisert overdrivelse og avventende underdrivelse preger som vanlig utstillingen, som slipper unna med mye. En helstøpt og gjennomtenkt manøver hører jo liksom ikke denne utstillingen til. Det uferdige og hypotetiske samsvarer sånn passelig med forventningene.

Tommy Olsson, som er kurator for bachelordelen, hevder standhaftig at avgangsutstillingen utgjør et nøyaktig barometer både på hva som skjer og hva som kommer til å skje. Men tendensene melder seg ikke automatisk. Her må man være hyperobservant med døren på vidt gap for å merke seg eventuelle temperaturvariasjoner. For denne Zeitgeist slår en ikke umiddelbart i hodet, men virker som den er i ferd med å telle de reelle og imaginære kort den måtte ha i stokken. Og disse kortene holdes enn så lenge tett til brystet.

«Dårlig kunst». I kategorien «medieskandale» får man regne student Karl Edvin Endresen, som delte ut det narkotiske stoffet GHB på åpningen, i et for anledningen montert Ikea-kjøkken. Som kjent ble studenten anholdt av politiet og stoffet konfiskert. Stenersenmuseet, på sin side, fjernet hele kjøkkenet i samme slengen. Begrunnelsen var at dette var «dårlig kunst». Stenersenmuseets overilte reaksjon var heller drøy, og avslører relativt enfoldige moralske reflekser i kunstdiskusjonen. Ikea-kjøkkenet var verken en visuell eller intellektuell kraftprestasjon, for å si det mildt. Men kunstnerisk svakhet har i denne sammenhengen ikke tidligere vært et kriterium for å fjerne et verk. Kunstinstitusjonens reaksjon er derfor prinsipiell vaklevoren, siden den åpenbart er fattet på «moralsk» grunnlag. Men la oss gå videre til de innslagene som byr opp til noe som ligner en dans.

Går til kildene. De nokså knugende lokalene bidrar utvilsomt til følelsen av en viss oksygenmangel. Noen av kunstnerne kjører helt tydelig sitt helt eget opplegg, relativt løsrevet både fra stedet og sammenhengen med de andre verkene. Peter Booths svømmebasseng og båt utført i avstivet tauverk fungerer i så måte som stiplede tegninger, med motiv som søker ut av kunstrommets postulerte tyngde.

Motsatt tendens gjør seg gjeldende hos Marie Buskov. Hun forankrer sitt verk i selve utstillingsrommet, som hun får til å kantre. I «Leaning, Lying, Standing, Hanging», en tittel som saklig refererer til et skred av abstrakt skulptur, gjøres nettopp dette. Buskov har avfotografert vegg og tak i det reelle rommet, og disse diffuse sort/hvitt motivene er splintret opp og festet til plater i diverse kantete arrangementer. Det er romlig skarpt tenkt, men blir nærmest illustrativt blekt i denne sammenhengen. Den formale sansen, og den selvfølgelige omgangen med kunsthistoriske kilder som minimalismen og dens motreaksjon, er likevel verdt å merke seg.

Det er i det hele tatt mange her som benytter seg av et slags primalarkiv av en gang banebrytende virkemidler, som Kristine Draglands videoinstallasjon bestående av syv monitorer i varierende størrelse. På et plan er den å oppfatte som en gjenfinning av videoens pionertid, hvor rytme og oppbrutt fortelling var typisk.

Fokus på seg selv. Frido Evers tenker stort i sin sirkulære trebygning omgitt av hengende steiner, og representerer en type naturromantisk og tilsynelatende kultisk tilnærming som sikkert kommer til å forlenge sin gyldighet. De store formatene, og de odde anvendelsene av materialer, vises også i full monn av Sylvain Marchand, hvis arbeider både har noe viltvoksende og stivnet over seg.

Fokus på ens egen kunstnerpersona har hatt et kraftig oppsving i samtidskunsten, og i denne utstillingen får dette svært forskjellige utslag – som Lars Myrvolls brukte jeans i en krøll på en sokkel, Sigmund Skars filmede performance bygget rundt en selsom bygderomantikk og Inga S. Søreides doble voksmodell av sin egen, liggende kropp. Kristian Skylstad, som allerede er et rimelig velkjent navn, preger store deler av utstillingen, også alliert med Stian Gabrielsen og Lars Myrvoll. De jobber med en hårfin balanse mellom det plumpt selvoppslukte og en slags genuin skadeskutthet. Her er det springkniv i hyttelandskap.

Kuriøst og urovekkende. En undersøkende og kvasivitenskapelig modus synes å oppta mange av disse kunstnerne. I særlig grad smaker Markus Li Stensrud seksdelte verk «Everyone’s Gone To The Moon» av skrudd raritetskabinett og en litterær orientering – hvor et interiør bygd opp av kneippbrødskiver er kuriøst så det holder. Verket synes skjøvet inn fra et gustent og uvirkelig sted. Anne Marte Archer følger på med sin blanding av noe urovekkende og høyst velkjent i noen Magritte-lignende malerier, som blander det tiltrekkende og beroligende med en utbredt uhyggefaktor.