Det som ikke fungerer, må kasseres. De så langt feilslåtte utenrikspolitiske strategiene for å påvirke diktaturet i Burma må endres fordi de ikke har virket. I 15 år har to sett tilnærminger, én i vest og én i øst, begge bevist sin sørgelige ineffektivitet. I de vestlige land, anført av EU, USA og Norge, har vi inntatt sterke politiske posisjoner for demokrati og den fengslede nobelprisvinneren Aung San Suu Kyi. Vi har fulgt opp de gode målsettingene med serier av økonomiske sanksjoner mot et land og et regime vi ikke har hatt stort økonomisk samkvem med i vår generasjon.

Kina, India og de sørøstasiatiske nabolandene har stort økonomisk og sosialt samkvem med Burma, og har tilsvarende større påvirkningsmuligheter. Men de har ikke inntatt sterke posisjoner og har heller ikke fulgt opp med sanksjoner som kunne hatt noen virkning. Landene i den viktige økonomiske samarbeidsorganisasjonen Asean har hardnakket hevdet at de gradvis har forbedret Burma etter at de tok opp det juntastyrte landet som medlem for tolv år siden. Også i vestlige land har det vært et økende antall politiske stemmer som har hevdet at «konstruktivt engasjement» er mer effektivt enn boikott.

Dommen over begge linjer falt denne våren da Suu Kyi etter sine mange år i husarrest havnet i det beryktede Insein-fengselet og nå risikerer mange års fengsel etter en ny farseaktig rettssak. Ellers i Burma forsetter undertrykkelsen, diktaturet og overgrepene. I fjor nektet generalene adgang for hjelpeorganisasjoner som ville redde syklonofre. Samtidig arrangerte de en ny folkeavstemning hvor utfallet ble forhåndsmanipulert til nesten hundre prosents deltagelse og over nitti prosents støtte for diktaturet.

Mens Suu Kyi venter på sin dom, diskuterer vestlige land nye generelle og ineffektive sanksjoner, mens asiatiske land ønsker fortsatt «konstruktivt engasjement».

Helt siden Suu Kyi fikk Nobels fredspris i 1991 og siden vår konsul i Rangoon, James Leander Nichols, ble drept i fengsel i 1996, har Norge ønsket å spille en aktivistisk rolle i internasjonalt solidaritetsarbeid for Burma. Da må vi ikke diskutere vår mikroskopiske handel med Burma, men foreslå multilaterale tiltak som kan treffe og brennemerke generalene og andre individer som står bak overgrepene. Gjennom FNs sikkerhetsråd kan det vedtas reiseforbud og økonomiske straffetiltak som Kina, India og Asean-landene er forpliktet til å følge.

Generalene og deres familier er blitt rike på sin handel med naboene. De har fete konti i regionale banker i Bangkok og Hongkong. De har sine private leger i Singapore og drar på ferie i Thailand. De har private tømmerlastselskaper som har lukrative leveranser til de samme landene.

Vi kan be om ordet i Sikkerhetsrådet for å foreslå at generalene etterforskes for forbrytelser mot menneskeheten. Det er mer enn nok av politiske drap, tortur, tvangsarbeid og etnisk rensing å ta av i det juntastyrte Burma. Sikkerhetsrådet eller sjefsanklageren kan sette i gang en rettsprosess i for eksempel Den internasjonale straffedomstolen ICC, noe som er gjort i flere afrikanske land.

Viktigst av alt er det at de vestlige land ikke igjen roter seg inn i en diskusjon om hvilke hagemøbler eller rubiner vi nå kan boikotte. De vestlige land har minimal påvirkningskraft i Burma, men stor global evne til å sette agendaen. Vi må ikke på noen måte unnlate å legge den varme poteten i de asiatiske stormaktenes fang. Spørsmålet i Washington, Brussel og Oslo må hele tiden være: Hva planlegger dere nå å gjøre fra kinesisk, indisk og Asean-landenes side?
Verden kan ikke tolerere at burmesiske generaler slipper unna med mord i tiår etter tiår. Det er 20 år siden den heroiske demokratiforkjemperen Aung San Suu Kyi ble satt i arrest for første gang av militærjuntaen. Det er snart 20 år siden hun vant et demokratisk valg som generalene så nektet å godta. I alle disse år har Burma vært symbolet på internasjonal impotens. En ny, energisk politikk, som vil ramme, isolere, brennemerke og ruinere generalene og deres familier, vil kunne være mer effektiv enn dagens tannløse sanksjoner og «konstruktive engasjement».