Multikulturalisme er den politikken som preget en rekke vestlige land fra 1970- og 80-tallet og som går ut på å gi rettigheter til medlemmer av en kultur – ikke kun til enkeltindivider. I praksis snakker vi om alt fra innføring av shariadomstol til morsmålsundervisning, om rett til å bruke religiøse kleskoder eller økonomisk støtte til egne skoler. Multikulturalismen er – i de fleste europeiske land – under kraftige angrep for å ha ført til ghettoer, både fysiske og mentale. «Apartheid med et vennlig ansikt», er politikken kalt. Det vennlige ansiktet er visst noe av det mest irriterende. Du vet, den naive, hvite dumsnillismen som takker for billige grønnsaksbutikker, mens den smilende holder liv i et skrekkabinett av skikker fra utdøende kaster og klaner.

Alle vet at multikulturalismen er i kryssilden mest på grunn av islam. I Norge har vi begrepet «danske tilstander», som betegner eksperimentet med å finne ut hvor krenkbare muslimer bør være. Nå snakker svenskene om «norske tilstander». Våren 2009 ble tidspunktet da vinden i Norge snudde: Vi fikk kamp mot snikislamisering og radikal islam, tett fulgt av en blasfemidebatt der ingen skjønte at det var Indremisjonen, ikke Islamsk Råd som gjorde krav på eget vern. Vi har fått hijaber i brann, men ikke i politiet. Diagnosen «islamofobi» er stilt, men også dekonstruert. Vi har fått innvandrerquiz med tre feil signert Thomas Hylland Eriksen, og biskop Ole Christian Kvarme fronter et opprop mot muslimhets. Siste nummer av Samtiden er viet muslimer. Og likevel: Vi har nettopp begynt.
Det føles som en evighet siden Arne Myrdal sto frem og utpekte seg selv som rasist, slik at vi kunne kaste tomater på ham. I dagens retoriske lappeteppe er ikke rasismen like lett å identifisere. Den politiske venstre-høyre-aksen er ikke umiddelbart oppklarende. Ikke majoritet-minoritet-aksen heller. Merkelapper som «liberal», «nasjonal», «global» og «integrering» gir et visst system i kaoset, men sier ingenting om debattkultur. Og det er noe av poenget: Debattstil tiltrekker seg gjerne mer oppmerksomhet enn meningsinnhold for tiden. I et forsøk på å skaffe oss litt oversikt har vi derfor skisset opp et uhøytidelig kart over noen av posisjonene i debatten (til høyre). Men først må fakta på bordet: I hvilken grad er norsk politikk multikulturalistisk politikk?

Mange ser nemlig ut til å tro at Norge svømmer i multikulturalistisk politikk. Slik er det ikke. Det nærmeste vi kommer i Norge er morsmålsundervisningen. Stortingsmeldingen «Mangfold gjennom inkludering og deltagelse» fra 2004, tar imidlertid tydelig avstand fra den rettighetsorienterte multikulturalismen. Den understreker isteden «prinsipper som står fast og som det norske samfunnet bygger på» og at «minoritetene må … tilpasses det rådende verdisystem». Nylig ble sosiologiprofessor Grete Brochmann utnevnt til leder for et utvalg som skal granske innvandringens press på den norske velferdsmodellen. Tiden er ikke på de svermeriske multikulturalisters side. Så når Aslak Nore nok en gang varsler oppgjør med multikulturalisme i en bok til høsten, kan det hende han slår inn en åpen dør med full fanfare.

Men altså: La oss trekke en linje på et ark og kalle punktet til høyre for multikulturalisme. På motsatt side: Monokulturalisme – som vi ikke bruker i ordets totalitære betydning, og som vi raskt må dele inn i to undergrupper: en gruppe som vil ha mer oppmerksomhet om universelle (vestlige) rettigheter og en gruppe som vil verne «norske verdier». De to rynker gjerne på nesen av hverandre; og særlig vil menneskerettighetsgruppen understreke at de er liberale og ønsker flerkultur. I vårt kart er de likevel på samme side fordi begge vil begrense reelt kulturelt mangfold og investere mer i den vestlige sivilisasjonen. Samt at de har multikulturalistisk politikk som angrepspunkt.

Så trekker vi en loddrett strek over arket, og kaller endene henholdsvis «dialog» og «konflikt». Aksen betegner debattstil, men i mange tilfeller også uttrykt strategi for deltagerne – som vi nå freidig fyller inn navnene på.

Når så noen ulike posisjoner, på uvitenskapelig vis, er satt inn, kan vi studere arket. Det som umiddelbart slår oss er at debatteknikk ikke følger meningsinnhold. For eksempel: Islamsk Råd og SOS Rasisme jobber begge for at ulike kulturer skal leve side om side. Forskjellen mellom dem er at SOS Rasisme bruker fysisk makt for å få frem sine poenger, nå sist mot både David Irving og Norgespatriotene.

Eller dette: Knut Olav Åmås og Aslak Nore er sannsynligvis ganske enige – både i sin kritikk av multikulturalisme og i at konfrontasjon er en nødvendig metode. Når de to likevel fungerer så forskjellig i norsk offentlighet er det fordi Åmås har kombinert konfrontasjon med generell ansvarsfølelse. I vårt kart står han derfor «ufrivillig» i bolken dialog/monokultur. Vi ser en viss skjønnhet i at han står i diagonal motsetning til den konservative muslimen Usman Rana, som fikk førstepremie av den samme Åmås for sin kritikk av nordmenn som «sekulære ekstremister».

Uansett: Vi teller opp og ser at oppslutningen om konfrontasjon, konflikt og krenkelser ikke er mangelvare i dagens debatt. Hege Storhaug, leder for Human Rights Service, var lenge var en marginal skikkelse. Sist vi så henne var hun hentet inn som ekspertkommentator i NRK Dagsrevyen på et spørsmål om islam.

Antidialog er i dette kartet en avart av konfrontasjon. I Norge er det bare Frp som har formulert bastant «nulldialog» overfor muslimer. En variant av denne «knipe igjen-strategien» finner vi hos tidligere debattredaktør i Klassekampen, Ali Esbati, som mener at «vi må tore å ikke ta debatten» på høyrepopulismens premisser. Da Jon Hustad (Dag og Tid) var i panel på Lillehammer forrige uke kalte den svenske islamofob-jegeren Andreas Malm hans analyse for «rasistisk smørje». Hustad reiste seg fra panelet og gikk i protest.

Å tie er velkjent maktutøvelse (undertrykte mennesker har aldri tiet seg til frigjøring). Taushet og avvisning som strategi har bare effekt når noen har veldig lyst til å være sammen med deg. I dagens mangslungne debatt er strategien meningsløs: Den forutsetter et hegemoni, et sentrum, som ikke lenger finnes. Antidialog uttrykker mest av alt selvopptatthet.

Når konfrontasjon er blitt en «kulere» metode enn dialog, skyldes det kanskje at dialog oppfattes som et tomt pynteord. Dialog er tegn på fluffy konfliktskyhet, konfrontasjon er for folk som er tøffe nok til å se virkeligheten i øynene. Ifølge vårt kart er denne antagelsen – at dialogfolket drømmer seg vekk, mens konfliktfolket står for en hardbarket pragmatisme – ikke riktig. Dialogfeltet er dominert av folk som jobber praktisk med problemene, ikke bare kommenterer dem: politikere og organisasjonsmennesker; folk i feltet. Konfliktbolken består for en stor del av ren skravleklasse. Altså: Konflikttilhengerne mangler selv den politiske metoden de anklager dialogfolket for. Oddbjørn Leirvik, professor i interreligiøse studier ved Universitetet i Oslo, er den i Norge som lengst har drevet dialogarbeid med jødiske, kristne og muslimske miljøer. Under karikaturstriden lente Arbeiderpartiet seg på dette nettverket av tillit. Da Arbeiderpartiet varslet kamp mot «radikal islam» ble Leirvik bekymret. 20 års arbeid ligger bak den verktøykassen han har fylt opp med redskaper: vips! så var alle spillereglene, oversettelsene, samforstanden kastet om på.

Tillit er noe annet enn enighet. Det første trenger vi, det andre ikke. Dialog er et hardt og konkret verktøy. Men det skaffer deg ikke automatisk medieoppslag.

Til sist: Du vil kanskje mene det er feigt av Morgenbladet ikke å plassere seg selv på kartet. En spørrerunde viste at staben sprer seg over de fleste posisjoner på kartet. De kom til og med trekkende med alternative forslag til kart. Hvem har kompass?