– Jeg skulle over grensen fra Pakistan til Afghanistan for å dekke krigen der. Pakistanske grensevakter stanset meg og hevdet at passet mitt ikke var gyldig.

– Hva var problemet med det?

– Ingenting. Jeg hadde vært over grensen mange ganger før, og det visste grensevaktene. Poenget var at USA hadde bedt Pakistan om å stoppe Al Jazeera fordi vi drev uavhengig nyhetsformidling fra krigen i Afghanistan. Vi viste for eksempel at raketter som angivelig skulle ramme Taliban, isteden rammet sivilbefolkningen.

– Hva skjedde videre?

– Jeg ble tatt med til Bagram, interneringsleiren nord for Kabul. Der viste det seg at amerikanerne trodde jeg var kameramannen til Tayseer Allouni, mannen som intervjuet Osama bin Laden kort tid etter 11. september 2001. De ville ha tak i råopptaket av intervjuet fordi de mente det kunne hjelpe dem til å finne bin Laden. Jeg ble utsatt for knallharde forhør – også tortur – men de skjønte etter hvert at det ikke var meg, men en annen Al Jazeera-mann med samme fornavn.

– Likevel ble du sendt videre til Guantánamo etter 23 dager. Hvorfor?

– De spurte meg hva jeg ville si dersom de løslot meg. Jeg sa at jeg ville rapportere hva jeg hadde opplevd i Bagram, at vi ble slått, at vi ble holdt i rom med temperatur under frysepunktet, og at vi ble nektet å praktisere vår religion. Derfor sendte de meg videre til Guantánamo.

– Hadde du noen idé om hva som ventet der, på Cuba?

– Jeg hadde hørt på radioen at amerikanerne opprettet en fangeleir der, men ante ellers ingenting.

– Og der ble du utsatt for tortur?

– Ja, både psykisk og fysisk. Vi opplevde at Koranen ble kastet i toalettbøttene våre. Vi måtte gjøre militær salutt til den amerikanske nasjonalsangen. Vi ble banket opp, hengt på veggen, holdt søvnløse. I alt ble jeg forhørt og torturert mer enn 200 ganger.

– Hva ville de?

– De ville at jeg skulle jobbe som spion for dem innenfor Al Jazeera. Til gjengjeld skulle jeg og familien få amerikansk statsborgerskap, og dessuten betaling etter oppnådde resultater. Jeg holdt fast på at jeg er journalist, ikke spion. Min plikt var å gjøre sannheten kjent.

– Hvordan kunne du holde ut dette i seks og et halvt år?

– Av to grunner. Den ene var troen på Gud og Guds rettferdighet. Hvis ikke min Gud hadde vært med, ville jeg aldri ha greid meg. Den andre grunnen var at jeg jo var journalist. Jeg tenkte at å være fange i denne leiren ville gi meg fantastiske og viktige historier å fortelle etterpå. Som vanlig journalist ville jeg aldri ha fått snakke med fanger her. Men ettersom jeg var fange selv, kunne jeg snakke med mer enn 800 mennesker – alt fra barn tidlig i tenårene til en mann over 90.

– Men var du sikker på å slippe ut?

– Hver dag trodde jeg at jeg ville bli løslatt dagen etter. Jeg trengte å beholde troen på det. Min sønn var tre måneder gammel da jeg ble arrestert. Jeg måtte hjem.

– Du nevnte gudstroen. Muslimer har jo ganske strenge regler for hvordan den skal praktiseres. Hvordan var det mulig under disse vilkårene?

– Som muslim kan du be stående, sittende og knelende – det er alltid en mulighet. Og da vaktene nektet å fortelle oss hvor vi var i kalenderåret, rådslo vi med hverandre for å «treffe» Ramadan best mulig, slik at vi fikk fastet i rett tid. Men, det er klart, vaktene gjorde de kunne for å hindre oss.

– Alle?

– Nei, noen av vaktene gjorde stille opprør ved å behandle oss ordentlig. På visse tidspunkter fikk vi fred, også til å be. Enkelte spurte oss også om vår religion og kultur, og en av dem konverterte til islam. Han byttet navn til Mustafa.

– Mot slutten av tiden i Guantánamo startet du også en sultestreik?

– Ja, en del av oss gjorde det, tidlig i 2007. Grunnen var at det hadde gått så lang tid, og ingenting skjedde. Jeg hadde etter hvert fått tilgang til advokat, men hadde ingen tillit til at det amerikanske rettssystemet ville hjelpe meg. Sultestreiken var en måte å skape bevegelse i situasjonen på. Vi følte at vi ikke hadde andre muligheter.

– Hvordan taklet vaktene denne utfordringen fra dere?

– Først lot de oss avmagres i en periode. Så bandt de oss til stoler og tvangsfôret oss gjennom nesen. Vi fikk mat og vann i mengder vi overhodet ikke kunne fordøye. Vi kastet opp og fikk diaré. Fôringen ble avbrutt ved at de rev ut slangene slik at vi begynte å blø, og så ble vi sittende fastbundet i blod, dritt og spy. I tillegg kom den vanlige torturen, selvsagt. Og hele tiden ville vaktene le av oss, og overøse oss med rasistiske bemerkninger eller annen utskjelling.

– Fikk du legehjelp?

– Vi var under konstant legetilsyn, men legenes primære oppgave var å bistå i avhørene, og å sikre at vi tålte mer av torturen og den andre mishandlingen.

– Du var en av de første som slapp ut av Guantánamo, i mai i fjor. Hvorfor slapp de deg?

– Deres første mål var å få meg til å bli spion på min egen arbeidsplass. Da de skjønte at de ikke ville lykkes, ble det sekundære målet i hvert fall å hindre at jeg kunne fortelle om opplevelsene i leiren. Men jeg ba konsekvent min dyktige amerikanske advokat om å rapportere videre til Al Jazeera, og kanalen brakte stadig nyheter om min situasjon. Sultestreiken ble også rapportert. Jeg vil tro at den amerikanske administrasjonen tenkte at det var like greit å slippe meg, for informasjonen kom jo ut likevel. I fjor og i forfjor var den internasjonale oppmerksomheten omkring Guantánamo også så stor at USA ikke kunne foreta seg hva som helst.

– Fikk du noen offisiell forklaring på løslatelsen?

– Nei. Ingen tiltale, ingen dom, ingen forklaring. Det eneste de sa var: «Nå er du ikke lenger en fare for Amerika.»

– Ett år er gått. Har du fått noen forklaring eller unnskyldning senere?

– Nei, ikke fra offisielt hold. Men det finnes mange gode amerikanere som har kontaktet meg. Jeg vet at svært mange ikke støttet sin regjerings politikk.

– I et annet intervju har du sagt at du er villig til å tilgi USA den dagen Guantánamo blir stengt. President Barack Obama har nå lovet å stenge leiren. Er tiden inne for tilgivelse?

– Ja, absolutt, så snart Guantánamo er stengt, er jeg rede til å tilgi. Men husk at det fortsatt sitter 240 mennesker der. Så sent som denne uken døde en fange, trolig på grunn av selvmord.

– Hvilke forhåpninger har du til presidenten?

– Obama har sagt at Guantánamo er en skamplett for USA. Han har lovet å nedlegge leiren, offentliggjøre dokumentasjon av torturen, å stille torturister for retten og å løslate fangene eller sikre dem en rettferdig rettergang. Jeg håper og tror at han mener alvor, men det er ikke lovende at han trakk løftet om å offentliggjøre bildene som dokumenterer tortur. Her er det også viktig at Europa hjelper til, både ved å utøve press, og ved å tilby seg å ta imot fanger som ikke kan sendes til hjemlandet fordi de der risikerer livet.

– Obama vil ikke bare fortsette krigen i Afghanistan, han trapper den også opp. Hva mener du om det?

– Presidenten har lovet en virkelig forandring. Han har lovet å løse alle problemene hans forgjenger skapte. Det må også innebære å sette en endelig stopper for de urettferdige krigene i Irak og Afghanistan.