Man kan ruse seg på litt av hvert. Noen foretrekker å klatre i fjell, noen en mer virtuell stimulans, mens andre får et high av å se navnet sitt på trykk i lokalavisen. Mange rusmidler er tillatte, men GHB er ikke blant disse. Alle med en viss kjennskap til stoffet vet at GHB ikke bare er ulovlig, men livsfarlig. Dessverre er det noen som forveksler farene ved GHB med kunstnerisk risiko. Det å forsvare reelle farer i kunstens navn, er å knytte kunsten opp mot den virkelige verden, bare for å oppheve forbindelsen mellom dem igjen når det passer. Det er en dårlig tenkt og temmelig utspekulert form for selvimmunisering.

Ung norsk kunst provoserer ikke, sukker kurator for årets BA avgangsutstilling, Tommy Olsson, til NRK i forkant av åpningen. Olsson kjeder seg åpenbart med kunst, og for å våkne av sin kjedsommelighet trenger han et kick. Hva slags kick, er han ikke så nøye med. Etter at det har florert i ti år på klubbscenen, skal det være overskridende når GHB hentes inn på kunstscenen. Så utspiller den etterlyste provokasjonen seg like forutsigelig som solens gang. Det er sørgelig at oppmerksomheten, som et slikt «bevisst lovbrudd» naturligvis vekker, forveksles med kunstnerisk kvalitet og faglig interessant diskusjon. Og det er patetisk at en avantgardestrategi, der overskridelse tidligere var forankret i kunstnerisk nødvendighet, blir forsimplet til provokasjons-kitsch: Tommy Olssons våte drøm om «konfrontasjon» er selvfølgelig også filisterens favorittfantasi, to gjensidig avhengige versjoner av den samme, populistiske kunstforakt.

Noe av det mest fordummende ved Olssons provokasjons-kitsch, er at den fremstilles som et oppgjør med sosialdemokratiet, mens den egentlig reproduserer den avhengigheten av velferdsstaten ved å gjøre kunstneren til klient og kunstscenen til vernet arbeidsplass for småforbrytere. På 1970-tallet var det selvproletarisering som gjaldt. Dagens selvklientifisering er like affektert, men mer odiøs, fordi den fratar kunstneren injurierende kraft i likhet med barn og psykiatriske pasienter. Kunstneren gjør seg til et sosialt unntak og politisk uvesentlig subjekt – og bortskjemt av velferdsstaten som han er, så klager han over at kunstnere ikke blir tatt på alvor. På én måte minner klientprovokatøren om den gammeldagse bohemen, med vin byttet ut med narkotika, løssluppenhet med kunstnerisk onani, og borgerlig kapital med statsstøtte. Bohemen var imidlertid en reaksjon på industrisamfunnets reglementerte livsform. I dagens konsumentsamfunn, hvor alle er bohemer, er det en stakkarslig kunstnerisk strategi å overby alle andre ved å være en offentlig jerk-off.

Det å opptre både som kunstner, kritiker og kurator har åpenbart sine utfordringer. Først roper Olsson etter provokasjon, så inntar han en passiv rolle ved å si at hendelsen på museet «bare er det siste eksempelet på en tendens vi vil bli nødt til å forholde oss til» (Morgenbladet 5. juni). Det er en imponerende oppvisning i selvoppfyllende profeti, og rolledansen rundt «det siste eksempelet» går langt i å avklare hva – eller hvem – kurator Olsson egentlig promoverer. Like bekvemt blir det når han fraskriver seg alt ansvar overfor Kunstakademiet og Stenersenmuseet: Olsson visste på forhånd om GHB-en, men ville ikke være «tyster» (legg merke til sjargongen). Dermed ble andre tvunget til å tilkalle politiet. Så får Olsson både sin provokasjon fullbyrdet og noen å raljere med i ettertid. Alt i tillegg til kuratorlønn betalt av Kunstakademiet.

Men Olsson blir aldri fornøyd. Nå fremstiller den erfarne skribenten seg som misforstått offer for en mediedekning som også kom ut av kontroll. I sitt frenetiske forsøk på å manøvrere seg ut av klemmen, prøver han å smiske til seg støtte hos studentene for sin kamp mot «rasshølene» blant Kunstakademiets lærere (kunstkritikk.no). Olsson velger naturligvis å se bort fra at det var studentene selv som først informerte – eller «tystet» – om GHB-en. Kunstakademiet beklager sterkt en slik manipulering. Det er dessverre ikke første gang noen utnytter til egen fordel, og på andres bekostning, den friheten som må ligge til grunn for Kunstakademiets virksomhet, en frihet som er betingelsen for et høyt, faglig nivå, og som samtidig gjør akademiet sårbart som institusjon. Det eneste akademisk forsvarlige å gjøre nå, er å analysere det som er skjedd, og å trekke lærdommen inn i undervisningen. Kunstlivets endemiske narsissisme kan være verd et nærmere studium.

George Morgenstern
Dekan, Kunstakademiet/KHiO