Og oppfølgingsspørsmålet stiller seg selv. Hva mener han, egentlig? Den australske gitaristen og vokalisten har i førti år vært musikalsk veiviser og åndelig tilrettelegger i det franskengelske psykedeliaorkesteret Gong. På begynnelsen av syttitallet utga bandet Flying Teapot-trilogien: The Flying Teapot, You og Angel's Egg. Her fortelles historien om den fredelige planeten Gong, som er bebodd av the Pot Head Pixies og the Octave Doctors, noen grønne vesener som flyr rundt i tekanner og kommuniserer med diverse jordboere gjennom det interplanetariske radionettverket «Radio Gnome Invisible». Jordboerne er en broket bande: Captain Capricorn, Fred the Fish, Banana Ananda, hovedpersonen Zero the Hero, Mista T. Being – a bushy pig farmer from Norway – og en rekke andre raringer. En sentral virksomhet for dem alle er nettopp produksjon og konsum av te. Historien er også videreutviklet på platene Shapeshifter (1992) og Zero to Infinity (2000).

Mange lyttere har automatisk tenkt «narkotika» når Daevid Allen har sunget «te». Men nei. Allen var lenge LSD-entusiast, men sluttet brått med alle ulovlige rusmidler en gang i 1973.

– Den eneste måten narkotika kan virke positivt på, er ved å hjelpe deg til å gjøre ellers utilgjengelige oppdagelser. Men det vanligste resultatet er at stoffene kontrollerer deg, sier han nå.

Te er altså en fantasistimulerende drikk, og slett ingen metafor for noe skummelt.

Teddybjørner. Allen er i dag 71 år. Allerede i 1961 samarbeidet han med forfatteren William Burroughs, og da den psykedeliske perioden ble sparket i gang var han nærmere tredve. Likevel, han fløt med. I 1966 dannet han Soft Machine, sammen med blant annet Robert Wyatt og Kevin Ayers. Bandet var en stakket stund hipsteryndlinger, de turnerte med Jimi Hendrix, og fremtiden så lys ut. Men så ble Allen nektet visum til England, på grunn av en gammel narkotikadom. Fra 1967 levde han i Frankrike, der han dannet Gong sammen med kjæresten Gili Smythe, en tidligere foreleser ved Sorbonne.

Allens første opptreden i franske medier etter at Gong ble til, illustrerer bandets posisjon. Under studentopprøret i Paris i 1968 var han i gatene sammen med en venn. Vennen jobbet for fransk tv, og filmet Allen idet han delte ut teddybjørner til opprørspolitiet, som skulle til å gå til angrep på studentene. Opptrinnet ble i et kort øyeblikk kringkastet direkte på fransk fjernsyn.

– De satt der i full krigsuniform og forsøkte å ikke begynne å le. Forundringen gjorde dem fredsommelige. Gong 1, fallskjermjegerne 0, oppsummerer Allen i dag.

Hendelsen har bidratt til at både ordensmakten og den strenge venstresiden har hatt et horn i siden til Gong. Man spøker ikke med politiet, ei heller med revolusjonen.

En besynderlig blanding av humor og alvor har preget hele Gongs karriere. Selv synes Allen det er flott at kritikerne har problemer med hans forkjærlighet for humor.

– Faktisk er jeg veldig glad for at mange avskriver meg på grunn av dette. På den måten sparer vi alle tid. Vi har noen filtre som sørger for at vi får arbeide uforstyrret. Som regel fungerer de ganske bra.

Drømmeverden. Historien om planeten Gong er blitt koblet til en rekke politisk-filosofiske og religiøse merkelapper. Anarkismen er den flittigst brukte.

– Vi får bare håpe historien ikke kan knyttes til noe konkret, sier Allen.

Han fortsetter med å referere til sitt hjemland Australia, og aboriginenes kultur.

– Urbefolkningens muntlige tradisjon er basert på sanger, som har et skjult mål om å overlevere visdom og lære. I full blomst innebærer disse sangene en total kunstnerisk aktivering av visuelle, poetiske og musikalske teknikker samtidig, og med en dypere intensjon om å påvirke befolkningens drømmer, forteller Allen.

I aboriginenes religiøsitet spiller den såkalte «drømmetiden» en sentral rolle. Dette er en urtid, tiden da jorden ble skapt, som man gjenopplever og vender tilbake til gjennom ritualene. Disse ritualene fornyer livet og gir det mening. Daevid Allen snakker om både urbefolkningens sangtradisjoner og Gongs musikk:

– Det er et forsøk på å berike kilden alle ideer springer ut fra, å så frøene til nye visjoner og gi inspirasjon til både kunst, vitenskap og politikk. Verden har et desperat behov for visjonære sosiale ingeniører, som kan tenke på utsiden av den politiske boksen og initiere en konfliktoverskridende struktur for sosial organisasjon.

2032. Senere i år kommer bandet med ny plate, som etter ryktene vil inneholde siste kapittel i Gong-mytologien. Albumet heter 2032, et nøkkelår i dette universet. Da vil the pixies ankomme til jorden med sin kjærlighetsvisdom, og en ny gledens tidsalder vil følge.

– Bortsett fra dette, hva vil skje i 2032?

– Ja, si det? Hva vil skje om ti minutter? Svaret er: Hvis du kan forestille deg det, så har det allerede skjedd. Hvis ikke, er det bedre å stille et viktigere spørsmål, som svaret muligens beror på: Hva skjer akkurat nå?

Samtalen med Allen er snurrig. Absurde setninger flettes nennsomt inn i de mer nøkterne uttalelsene. Akkurat som på platene. Allen gir inntrykk av å være i fin form. Han svarer raskt, med et overskuddspreget og skarpt språk. For øvrig kan ryktene om Gong-mytologiens slutt være overdrevne.

– Vi har med vilje aldri utgitt en full storyline for historien om Zero the Hero. Mange har derfor skapt sine egne historier, med utgangspunkt i hintene vi har gitt. Det er sånn jeg synes det skal være, sier Allen.

– Hvorfor fortsetter du å spinne rundt akkurat denne historien?

– Det er en organisk prosess. Jeg identifiserer noen av karakterene i fortellingen med mine egne underpersonligheter. Tiden går, smak og behag endrer seg. Karakterene forandrer seg hele tiden sammen med meg, og omvendt.

Klaustrofobi. Det er ikke slik at planeten Gong og flyvende tekanner har vært eneste fokus i Daevid Allens voksne liv. Han har flere diktsamlinger bak seg, ved siden av en rekke soloplater og samarbeidsprosjekter i minst fire verdensdeler. Et annet fast holdepunkt er det gitarorienterte rockebandet University of Errors.

– På dette universitetet forsker vi på alt som kan misforstås. Vi forfiner tvilen. Den blir en lysende ledetråd i vår søken etter spontan overbevisning.

Allens produksjon avslører en aldri hvilende skepsis til autoritære systemer og institusjoner, det være seg politiske, akademiske eller byråkratiske. I takt med dette finner man en sympatisk innstilling til hvermannsens undertrykte drømmer og ambisjoner. En ideologisk slektning i bildekunstsfæren kan være Pushwagners klaustrofobiske høyblokktegninger.

Space. Rent musikalsk kan den britiske landkunstneren Andy Goldsworthy være en fin parallell. Ingen kunstnere bruker ordet flyt oftere enn Goldsworthy. Forståelig, når man ser de bølgende naturlige byggverkene som i Goldsworthys verk slynger seg gjennom skoger, elver, hav og trær.

Gongs musikk flyter på tilsvarende måte. Allens såkalte glissandogitar, som ble unnfanget da han overvar Syd Barrett og Pink Floyd på UFO-club i 1966, er et av grunnelementene. Dette er en slags slidefunksjon som gir lydbildet en svevende og utenomjordisk kvalitet.

– Den amerikanske jazzmusikeren Sun Ra ville lage musikk som skulle gi inntrykk av å være på reise i verdensrommet. Du også?

– Ikke bare. Jeg ville også lage musikk som gjorde det mulig for folk å bevisst forlate kroppen sin, og senere returnere trygt.

Turbin. Leter man i platebutikkene finner man som regel Gong i avdelingen for prog. Men når jeg spør Allen hva han synes om den lett paradoksale merkelappen «progrockens Monty Python», som ofte festes til bandet, får jeg inntrykk av å ha helt eddik i teen.

– Det er bibliotekarens jobb å kategorisere musikken, slik at det er lett å finne den. Men å kalle Gongs musikk prog er som å kutte et viltvoksende tre ned til en geometrisk kjegle. Min ydmyke mening er at Gongs eneste progperiode var fra 1975 til 1980, da jeg hadde sluttet og Pierre Moerlen ledet bandet.

Moerlens Gong var preget av en skolert og teknisk dyktig jazzrocktilnærming, og Allens avskjed i 1974 er et omdiskutert kapittel i Gong-sagaen. Bandet skulle holde konsert i Cheltenham i London, men Allen gikk aldri på scenen. Noen kilder hevder at et immaterielt kraftfelt hindret ham i å gå på scenen, mens andre mener fysiske krefter holdt gitaristen tilbake. Årenes løp har ikke slipt bort de skarpe kantene. Når jeg spør Allen om dette, blir jeg syrlig henvist til andre del av hans selvbiografi Gong Dreaming, som snart er i butikkene. Bind I er et sammensurium av bilder, tegninger, anekdoter, minner og poesi.

– Gong Dreaming II vil fortelle om alle tumultene som fylte den turbulente turbinen som var Gong på tidlig syttitall, sier Allen.

Turbinen han snakker om regnes som Gongs gullalder, da bandet inkluderte blant annet Gili Smythe, bassist Mike Howlett, Dider Malherbe på saksofon og Steve Hillage på gitar. Dagens utgave er ikke langt unna denne sammensetningen, blant nye medlemmer finner vi Miquette Giraudy, partneren til Hillage.

Dans. Mange dj-er har merket seg at Gong er utmerket dansemusikk. Den utflytende grooven gjør det vanskelig å holde føttene i ro. På nittitallet fikk bandet mange tilhengere i ambiente elektronikakretser. Steve Hillage samarbeidet med The Orb, blant annet på platen The Orb's Adventures Beyond the Ultraworld, med nesten-hit-en «Little Fluffy Clouds». Dagens Oslo-disco, ofte omtalt som space disco, ville heller ikke vært den samme uten syttitallsplatene til Allen & co.

Elektronikk eller ikke, bandets musikalske formel har alltid vært krysningspunktet psykedelia, jazz, rock og (vi tar sjansen) prog. Så også årets utgivelse.

– 2032 er innom de velkjente musikalske tendensene, men inneholder også noen farger og retninger vi ikke har vært borti før.

– Har du funnet den gamle tonen med Steve Hillage?

– Det er fantastisk å jobbe med Steve og Miquette igjen, etter alle deres opplevelser med System 7 (parets mangeårige elektronikaband, journ.anm.). Steves produksjon er transcendental og muskuløs, mens Miquettes synther egenhendig transporterer bandet til det 22. århundre.

Alt er som før i camp Gong, med andre ord. Se opp for flyvende tekanner når du er på vei hjem etter konserten.