For selv om KHiO på to av sine nettsider skriver: «Tidl. Statens Kunstakademi (SKA) etabl. 1905», er det altså 100-årsjubileet som feires denne helgen. Det skjer med utstilling og flott jubileumsbok, men det skjer også samtidig med at Statens Kunstakademi mister både navn og ansikt, identitet og lokalitet i den nye fusjonen som ingen riktig elsker: minst av alt studentene og kunstnerne.

Det er nærliggende å tolke 1905-tabben på nettet som et tegn på at ikke alle er veldig opptatt av historisk kontinuitet ved KHiO. Kunstakademiet er i ferd med å miste både tradisjon og egenart, hevder kritikerne. Og ettersom egenart er etymologisk beslektet med ordet kvalitet, frykter vi at kritikerne får rett: Når politikere og byråkrater i sin tid brukte tvang til å utviske fagenes egenart, når de uten faglig begrunnelse blandet kunst og design, høyt og lavt, blir resultatet et dårligere akademi i et mindre fritt miljø, på tross av alle påståtte stordriftsfordeler. Slik har bildet vært. Vi ser noen tegn til at vinden snur, og at flere innenfor kunstfeltet innser at «styrken i det grensenedbrytende prosjektet er betydelig overvurdert» (Dag Solhjell). «Fusjon» var et 1990-tallsfenomen som dessverre fikk ødelegge altfor mye innenfor kunst- og forskningssektorene.

Statens Kunstakademi ble 100 år, og det var det. Nå er det nedlagt som egen institusjon. Det er ikke engang blitt et eget fakultet, kun en underavdeling ved Fakultet for visuell kunst. En studieretning! Og om ett år flytter «akademiet» inn i høyskolens lokaler på Grünerløkka i Oslo. Vi mistenker rektor ved Kunsthøgskolen i Oslo, Cecilie Broch Knudsen, for å ta litt for lett på det, når hun sier til NRK at «Det kan ikke være geografi som betinger følelsen av egenverdi og identitet.»

Stian Grøgaard som er kunstakademiets representant i KHiOs styre, har utfordret kunnskapsministeren til snarest å gjennomføre en grundig evaluering av hele fusjonsprosessen. Vi deler også hans bekymring om at de beste lærerne og studentene i fremtiden kanskje søker seg til bedre kunstakademier i andre land.

Men frykten for at Kunstakademiet skal få et stempel som andrerangs må ikke forlede oss til å tro at akademiet i Oslo har vært så mye viktigere enn for eksempel det i Bergen de siste tiårene. De fleste store byer med respekt for seg selv har et kunstakademi, og vi anbefaler ledelsen ved KHiO å vektlegge alt som kan oppmuntre «følelsen av egenverdi og identitet» i Oslo: Behold navnet Kunstakademiet og bruk det aktivt, gjør det til et eget fakultet, og glem 90-talls-mantraene om fusjon-fusjon – også hva det faglige angår. Ta fortidens hyllester til «intens interaksjon» og tverrfaglig befruktning med en klype salt og som et uttrykk for tidens melodi (fortidens) mer enn som en sannhet for 2000-tallet.

Vi har stor sans for jazzens jamsesjoner. Men det kreves fortsatt én forutsetning for god jamming: At musikerne evner å traktere sitt instrument, at de med andre ord har fordypet seg i sitt fag, gjennom intens øvelse og ofte utsøkt isolasjon. Fagligheten må ligge i bunn. Først da kan man improvisere.

AvdH