Som student ved Kunsthøgskolen i Oslo opplevde jeg og andre at Tommy Olsson var en god veileder og ressurs i forkant av avgangsutstillingen. De kuratoriske grepene med hensyn til plassering av arbeidene fungerte også godt. Allerede tidlig i prosessen fikk vi forklart at det ikke var noe poeng å stille ut i nærheten av Karl Edvin Endresen, for der kunne arbeidene komme til å bli slukt i et dragsug. Den lille skandalen ved trapperommet på Stenersenmuseet kom derfor ikke som noen overraskelse.

De siste dagene før utstillingen var det meste på plass, og man visste hva de ulike studentene skulle stille ut. Ved Endresens arbeid var likevel mye uklart, og det svirret en del rykter som det luktet trøbbel av. Trøbbel i form av et arbeid som på en eller annen måte involverte narkotika, og sannsynligvis et lovbrudd. Både plan A, B og C fulgte visstnok dette skjemaet. Olsson ble spurt om han stilte seg bak og forsvarte et verk som kom til å påvirke de andre arbeidene i så stor grad, og dessuten mediedekningen av disse. Det hadde Olsson ingen problemer med – det støttet han fullt og helt. Kuratoren var engasjert i denne manglende brikken i utstillingen, pratet mye om arbeidet og hadde telefonkontakt med IKEA for å skaffe et kjøkken.

I ettertid overrasker det meg at vår kurator Olsson har valgt å følge opp debatten i kjølvannet av GHB-stuntet i så stor grad, og nesten ikke snakket om de andre arbeidene, eller om utstillingen som helhet. Dopstuntet kvalifiserer i mine øyne ikke til en så grundig behandling. Det manglet en dybde som man kunne finne andre steder i utstillingen. Men dette har tydeligvis ikke vært kuratorens fokus. Olsson har også fått diskusjonen over på sitt domene, i avisspaltene og i debattforum på nettet. Og det er på mange måter der kunstverket virkeliggjøres – ikke blant tomme IKEA-esker, spraymaling og Urge-flasker med ubestemmelig innhold.

Det som er synd er at mange arbeider på avgangsutstillingen henvendte seg til publikum på en annen måte enn dette, og Endresens verk og Olssons kommentarer representerer ikke nødvendigvis disse.

Andreas Hansen Schille
Kunststudent